Dette er uken der landets fremste politikere setter kamp om posisjoner foran alt annet. Det kan forstås, men det påvirker politikkens omdømme. Spesielt oppsiktsvekkende er det at Olemic Thommessen trolig blir gjenvalgt som stortingspresident, skriver Aslak Bonde.

Opposisjonen på Stortinget kommer til å bruke høsten på å prøve seg frem. Deretter er det klart for en regjeringsjakt ingen kommer til å snakke høyt om. Hvordan den vil arte seg, er blant annet avhengig av maktkampene i Ap, skriver Aslak Bonde

Regjeringens varsel om at det blir strammere budsjetter i årene fremover, er blitt mindre troverdig etter valget. I det øyeblikket Siv Jensen foreslår kutt i statsbudsjettet, kommer hun til å sette regjeringens liv i akutt fare. Krf tåler færre kutt enn andre partier, skriver Aslak Bonde.

De blå-blå fortsetter, men dersom de vil regjere videre i fire år, må ­politikken bli enda mer sentrumsorientert. I en slik situasjon er det et paradoks at idéen om sentrum som et selvstendig alternativ kanskje er i ferd med å dø, skriver Aslak Bonde.

Det kan bli fire dramatiske år på Stortinget. Blir det såkalt borgerlig flertall er det stor sannsynlighet for at Krf vil kaste en blå/blå regjering i løpet av neste år. Og SV kommer ikke til å bli like føyelige nå, som de var i den rødgrønne regjeringen.

Når det ikke er valgkamp, skyr politikerne krangling og krisemaksimering. De vet at velgerne ikke liker det. I de hektiske valgkampmånedene er det motsatt. Velgerne vil ha tydelighet, engasjement og konflikt. Jonas Gahr Støre er den som sliter mest med å håndtere de ulike forventningene, skriver Aslak Bonde.

Valgkamper består av mange gjengangere og noen få nye saker og argumenter. I år er kampen mot profittfri velferd, den gryende diskusjonen om oljeskatten og en sjeldent god kommuneøkonomi blant nykommerne. Eller er det bare nye vrier på gamle saker vi ser?

Skatt blir den dominerende saken i valgkampen, men det er usikkert om skattespørsmålet også blir det viktigste for velgerne. Enda mer usikkert er det om det er høyre- eller venstresiden som tjener på at skatt står øverst på dagsorden, skriver Aslak Bonde.

Sylvi Listhaug er i ferd med å gi Fremskrittspartiet en så spisset profil at støtten til en Høyre/Frp-regjering forsvinner. Sannsynligheten øker for at Høyre vil gjøre et godt valg og kanskje blir presset til å danne regjering alene, skriver Aslak Bonde.

Nye partier har en tendens til å miste mange velgere på valgdagen. I år er det en del faktorer som taler for at Rødt og Miljøpartiet de Grønne kanskje kan stå løpet helt til mål og få innflytelse på en Støre-regjering, skriver Aslak Bonde.

De nye faktasjekkerne kan vise seg å bli viktigere for mediene enn for politikerne. Redaksjonene må være pinlig nøyaktig for å opprettholde troverdighet, mens politikerne har aksept for å overdrive helt opp mot grensen for juks, skriver Aslak Bonde.

Man skal ha godt grep om Gini-koeffisienter og andre statistiske mål for å følge den politiske debatten om ulikhet. Flertallet av velgerne baserer seg heller på spredte inntrykk av økende rikdom og segregerte boligmarkeder, skriver Aslak Bonde.

Meningsmålingene tyder på at Erna Solberg blir høstens valgtaper, men det er Jonas Gahr Støre som settes i det skarpeste søkelyset. Årsaken er at de to i like stor grad måles opp mot forventninger som mot faktiske resultater. Enn så lenge, skriver Aslak Bonde.

Venstres vingling i jordbrukspolitikken skygger for noe viktigere: Arbeiderpartiet har brutt ut av et 30 år gammelt mønster og vil øke jordbruksoverføringene igjen. Jens Stoltenberg er dratt til Brussel, men spørsmålet er om han har tatt med seg kalkulatoren, skriver Aslak Bonde.

Stortingets ledelse svarer på den kraftige kritikken fra Riksrevisjonen med å forsøke å undergrave dens autoritet. Det kan resten av Stortinget umulig godta, og derfor er det høyst sannsynlig at hoder vil rulle innen sommerferien, skriver Aslak Bonde.

Erna Solberg advarer mot å heie for entusiastisk på Angela Merkel. Norge har tradisjonelt ikke ønsket at Tyskland og Frankrike blir så selvstendige at de utvikler en egen sikkerhetspolitikk. Spørsmålet er om historien gir god veiledning for dagens veivalg, skriver Aslak Bonde.

Forholdet mellom regjeringen og samarbeidspartiene er mer harmonisk enn på lenge - noe som er overraskende etter høstens bitre budsjettkamp. Potensielle velgere må lure på om det er harmoni eller bitterhet som skal prege eventuelt fire nye år, skriver Aslak Bonde.

Regjeringspartiene lever godt med at det ble brudd i jordbruksforhandlingene. Verre er det for Ap. Partiet blir tvunget til å bekrefte at det er blitt reelt mer bondevennlig i denne fireårs-perioden. Og at de bryr seg mindre om budsjettbalansen, skriver Aslak Bonde.

Frp har økt det samlede avgiftsnivået med godt over tre milliarder kroner. Men hva gjør vel det når avgiftene på campingvogner, påhengsmotor og veteranbiler er fjernet? Partiet satser på at enkeltsaker virker sterkere enn helhet og konsistens, skriver ASLAK BONDE.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er frem til nå blitt sett på som en av regjeringens beste statsråder – i tillegg får hun masse skryt internt i Forsvaret. På valgnatten kan mye se annerledes ut. Mister de blå-blå makten, vil hennes saker bli pekt ut som viktige årsaker til nederlaget.

Kommunene driver med økende overskudd og bøndene og fiskerne tjener mer penger. Regjeringspartiene har mange gode tall som kan brukes i valgkampen, men de sørger selv for at tallene ikke synes.

Jonas Gahr Støre lover et tydeligere Ap etter landsmøtet. Det er et løfte han bare delvis kan innfri. Ikke bare fordi Arbeiderpartiet er en bred koalisjon av interesser og er redd for å bruke oljepenger, men også fordi det er uklart hvordan alliansen med andre partier vil påvirke Aps politikk.

Venstres landsmøte ga ingen garanti for at partiet alltid vil stemme for en borgerlig regjering, men partiets velgere kan likevel være ganske sikre. Et Venstre i vippeposisjon kan komme til å tvinge frem en ren Høyre-regjering, skriver Aslak Bonde.

Regjeringen gir blaffen i Kongens rett til å være den første til å bli kjent med regjeringens politikk og Arbeiderpartiet bryter med sentrale ansvarsfordelingsprinsipper. Det er dårlige kår for politiske formalister.

Politidirektøren har for andre gang fått kritikk fra statsministeren for å feilinformere. Er det fordi han er unnværlig for politireformen at han får lov til å bli sittende? Eller er det bare en generell undergraving av ansvarsprinsippet som gjør seg gjeldende?