Budsjettkutt gir regjeringskrise

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Denne fredagen kommer vi til å få den første viktige avklaringen etter valget. Kristelig Folkepartis landsstyre vil bekrefte at partiet står fast ved sitt tidligere vedtak, og at det går i opposisjon i Stortinget. Partiet vil ikke bli med inn i en regjering sammen med Frp, og det vil heller ikke ha en formell samarbeidsavtale. Venstre skal bruke mye lengere tid på å ta sitt veivalg. Kanskje venter partiet helt til etter sluttbehandlingen av statsbudsjettet i slutten av november før det starter diskusjonen om det skal gå i regjering, ha en samarbeidsavtale eller gå i opposisjon.

Statsminister Solberg kan vente på Venstre. Hun vet allerede nå at hun i overskuelig fremtid skal lede en regjering uten flertall i Stortinget. Selv om Krf har sagt at det skal være konstruktivt og at det ikke ønsker å kaste Solberg-regjeringen med en gang, så vil regjeringen leve under trusselen om at den når som helst kan bli felt.

Erna Solberg har i prinsippet fire ulike metoder for å håndtere trusselen. Hun kan la være å legge frem forslag som provoserer Krf unødig. Hun kan godta å bli nedstemt i Stortinget i en god del saker. På andre saksfelt kan hun lete etter flertall med andre opposisjonspartier, mens den fjerde, og antagelig mest hyppig brukte metoden, blir å forhandle med Krf om tiltak som gjør regjeringens politikk spiselig.

Mindretallsregjeringer var frem til 2005 det vanlige her i landet og erfaringen tilsier at de kan leve lenge, dersom de er fleksible. Erna Solberg har i de siste fire årene vist at hun er ytterst pragmatisk – det vil ikke koste henne eller Frp mye å bli overkjørt i en god del saker i Stortinget.

Med unntak for budsjettsakene da. Erna Solberg må ha flertall for et statsbudsjett. Det er ingen grunn til å tro at andre opposisjonspartier enn Krf er innstilt på å gi henne støtte, og det kommer til å bli dyrt. Kristelig Folkeparti har ord på seg for å være utgiftspartiet fremfor noen. Både i og utenfor regjering i de tre siste tiårene har Krf slått ring om flere utgiftsposter i budsjettet enn noen andre partier. Da partiet sist var i regjering, tvang Høyre igjennom kutt i kommuneoverføringene – noe som rammet Krf mye mer enn de to andre regjeringspartiene den gangen. Det gikk så dårlig i lokalvalget i 2003 at partileder Valgerd Svarstad Haugland ble tvunget til å gå av.

Den gangen var Krf i regjering og lot seg tvinge. I de fire årene som har gått, har samarbeidsavtalen gjort det til en nødvendighet for Knut Arild Hareides folk å bli enige med regjeringspartiene. Allerede i høst vil vi oppleve at Krf minner Høyre og Frp om at de ikke lenger har noen forpliktelser. Dersom opposisjonen lager et forslag til statsbudsjett som ser bedre ut, vil Krf stemme for det.

Det kan fort skje, fordi opposisjonspartiene har mer penger til rådighet enn Høyre/Frp. De kan øke skattene. Det er et poeng det er verdt å dvele ved akkurat denne uken når det ser ut til å feste seg en oppfatning i Arbeiderpartiet av at det var galt av dem å gå til valg på å øke skattene med inntil 15 milliarder kroner. Det er mulig at det var en tabbe i valgkampen, men i de fire årene som kommer kan det vise seg å bli det aller viktigste og beste vedtaket Ap har fattet. Dersom Jonas Gahr Støre hadde gjentatt Jens Stoltenbergs løfte om at et Ap i regjering skulle holde skattenivået uendret, ville partiet ha måttet omdisponere på sitt alternative statsbudsjett for å finne penger til Krfs hjertesaker. Nå kan de enkelt og greit plusse på slik Krf ønsker, øke skattene litt og beholde den budsjettbalansen regjeringen har lagt opp til.

Høyre vil ­veldig gjerne sitte åtte år sammen­hengende i ­regjering. Det vil i så fall være første gang på hundre år

Forutsetningen er selvfølgelig at Arbeiderpartiet er enig med Krf, men det er de to partiene ofte. Ap har i forrige stortingsperiode lagt om landbrukspolitikken slik at det vil være enig med Krf og Sp i at det er nødvendig å løfte bøndenes inntekter. I bistandspolitikken er det grunn til å tro at opposisjonspartiene vil være enig med Knut Arild Hareide – ikke bare i at Norge skal gi en prosent av BNI, men også i den definisjonen av bistandsmidler som Krf legger seg på. Kanskje aller viktigst er det at Krf og opposisjonspartiene er enige om å styrke kommuneøkonomien, å få flere lærere inn i skolen og å minske ulikhetene i samfunnet. Krf er i utgangspunktet mer for å øke innsatsen for de lavtlønte enn å skatte de rikeste mer, men partiet er ikke prinsipielt i mot skatteøkninger.

Krf er, enkelt sagt, så enig med opposisjonen i den økonomiske politikken at det er vanskelig å tro at regjeringen vil leve videre i fire år. Hvis det ikke hadde vært for oljepengene. Denne uken kom nyheten om at verdien av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) rundet 1000 milliarder dollar. Fondet vokser raskt nå takket være oppgang i verdensøkonomien og gunstige valutakurser.

Dersom man skulle følge handlingsregelen for bruk av oljepenger slik den opprinnelig er tenkt, spiller det ikke så stor rolle at fondet vokser raskt akkurat nå. Vi er på vei inn i oppgangstider og da var det egentlig meningen at regjeringen skulle bruke mindre penger enn de tre prosentene av fondet som handlingsregelen tillater. Når den markedsrettede delen av økonomien tar seg opp, er det avgjørende at bruken av det offentliges penger reduseres. Hvis det ikke skjer, får vi et press i økonomien som fører til økte priser, lønninger og deretter økte renter.

Den faren er nå overhengende. Fremskrittspartiet har aldri vært så bekymret for overdreven bruk av oljepenger og Høyre vil veldig gjerne sitte åtte år sammenhengende i regjering. Det vil i så fall være første gang på hundre år.

Slik vi har lært å kjenne Erna Solberg de siste fire årene, tenker hun mer på det enn på å holde bruken av oljepenger nede. Det på tross av at hun for noen måneder siden presenterte en perspektivmelding som i sterke ordelag advarte mot å fortsette å blåse opp offentlig sektor.