Ap og ytter­partiene

Forfatter Aslak Bonde er en frittstående politisk analytiker. Les flere av hans politiske analyser her.

I juli har det bare blitt gjennomført to nasjonale meningsmålinger, men trenden de to siste månedene er tydelig: MdG og Rødt er i siget. Gjennomsnittet av målingene nå tilsier at Miljøpartiet de Grønne får syv mandater på Stortinget og at Bjørnar Moxnes kaprer Rødts første stortingsmandat siden forløperen RV var på tinget for 20 år siden.

Forutsetningen er at de to partiene ikke taper oppslutning i valgkampen. For fire år siden hadde MdG fire prosents oppslutning i midten av august, mens valgresultatet endte på 2,8. I den samme valgkampen falt Rødt fra 1,9 til 1,1 prosent. Også den gangen så det i august ut som om Bjørnar Moxnes kunne komme på Stortinget, men han var langt unna på valgnatten. Det samme hadde skjedd med Rødt og Rød Valgallianse i flere av de foregående valgene.

Forklaringene

En av forklaringene er at både Rødt og MdG i forrige valgkamp hadde mange programformuleringer som skremte bort sympatisører. Standpunktene ble først kjent i valgkampen da journalister og politiske motstandere satte søkelyset på mer enn partiets hovedsaker.

Parallelt med at nye og ytterligående partier har tapt i valgkampens siste uker har et av de to store styringspartiene pleid å vinne noen prosentpoengs oppslutning. Om det er Høyre eller Ap har variert – som oftest er det statsministerpartiet som har løftet seg litt.

Mønstrene fra tidligere er ikke tydelige, og hver valgkamp er preget av hendelser og strømninger det året. Ap gikk frem i 2009 på grunn av finanskrisen, og fra riktig gamle dager er det mulig å finne SV-suksesser som kunne forklares direkte med miljøkatastrofer som algeoppblomstring i sjøen og ulykken i atomkraftverket i Tsjernobyl.

Paradokset er at Støre ved å love å ikke samarbeide mot ytterste venstre og MdG, kan risikere at de blir så store at han må samarbeide med dem for å komme i regjering

Et av spenningsmomentene i årets valgkamp er om internasjonale velgerstrømninger når Norge. Både i USA og i en rekke europeiske land har etablerte politikere og partier blitt erstattet av nye, såkalt friske, alternativer. Selv om valget av Emmanuel Macron i Frankrike fjernet inntrykket av en høyrepopulistisk bølge, var det et minst like sterkt uttrykk for anti-establishment-stemningen som vi tidligere hadde sett i det amerikanske presidentvalget og i Brexit-avstemningen i Storbritannia.

De aller fleste av oss som følger norsk politikk tror at det vil komme lite amerikansk og europeisk smitte til Norge. Vårt politiske system er mer fleksibelt enn mange andre lands. Takket være våre mange partier og relativt åpne partihierarkier tar det kort tid før folkelige strømninger fanges opp. Innvandringspolitikken er det beste historiske eksemplet. Distriktspolitikk er det som er mest nærliggende i årets valgkamp. Senterpartiet fanget opp distriktsmotstanden mot noen av regjeringens reformer. Med en gang Sp steg på meningsmålingene forsøkte også flere andre partier å gjøre sin politikk mer distriktsvennlig.

Vinnerene

Senterpartiet blir sannsynligvis en av vinnerne på valgnatten 11. september, og da vil noen forklare seieren med at partiet fanget opp i seg den internasjonale anti-elite strømningen. På et vis kan man si det, men Sp er tross alt et gammelt og velkjent parti – med 11 års regjeringserfaring på de siste 20 årene. Velgerne går i så fall ikke for det ukjente og uprøvde, slik de har gjort i mange andre land.

Om MdG og Rødt skulle gjøre knallvalg, blir det riktigere å se på det som et utslag av den samme tendensen som vi har sett i andre vestlige valg. Da vil høyst sannsynlig Ap gjøre det oppsiktsvekkende dårlig, og det vil kunne forklares med at velgerne er lei av de store styringspartienes maktspråk og at de bruker stemmen sin til å signalisere at de vil ha noe radikalt nytt.

Dette kan skje fordi den politiske kultur i Norge har utviklet seg i samme retning som i andre land. De store partiene søker mot sentrum. Partiorganisasjonene er blitt så profesjonelle at de ender opp med å føre ganske like valgkamper fordi verktøyene deres tilsier at det er fornuftig. Når retorikken i tillegg er blitt slik at topp-politikerne helt har sluttet å resonnere offentlig, men bare gjentar nøye uttenkte budskap og slagord, får en del velgere avsmak for politikk. De blir sittende hjemme, eller protesterer ved å stemme på de partiene som er annerledes. I årets valgkamp er det MdG og Rødt.

Annerledesheten består litt i at de har kort parlamentarisk historie (en periode for RV for 20 år siden og en periode for MdG nå), og at de stiller ultimative krav til de andre partiene. De stiller seg dermed i praksis utenfor diskusjonen om hvilket regjeringsalternativ de eventuelt skal være en del av. De kan ikke, som de andre partiene, mistenkes for å kompromisse bort alt som er viktig for dem med en gang de får ferten av makt.

Gunstig

Det spesielt gunstige for disse to partiene i årets valgkamp er at de fremstår som mer troverdige enn før. RVs partiprogram er blitt noe moderert – det er ikke lenger antydninger om væpnet revolusjon i dem. MdGs Rasmus Hansson har i sine fire år på Stortinget vist at han og den øvrige partiledelsen ikke er så fjernt fra maktspillet at den alltid stiller seg på sidelinjen. I tillegg viser Oslo-partiet at det er i stand til å forvalte makt også.

MdGs deltagelse i Oslos byråd er i ferd med å bli brysomt for Ap, slik Ap-strategene på Youngstorget ser det. Jonas Gahr Støre holder så stor avstand som mulig til byrådsleder Raymond Johansen, mens han ikke lar en sjanse gå fra seg til å rose byrådet i Bergen – der Ap samarbeider med Krf og Venstre og der SV mer eller mindre frivillig er satt på sidelinjen.

Årsaken er at noen Ap-velgere, og mange av dem som befinner seg mellom Høyre og Ap, irriterer seg over MdG i hovedstaden og synes Ap har gitt dem for stor makt. Da Støre i forrige uke kategorisk avviste regjeringssamarbeid og omfattende samarbeidsavtaler med MdG, var det nettopp for å forsikre denne gruppen om at Oslo-modellen ikke vil bli gjennomført i rikspolitikken.

Resultatet av denne forsikringen er at Støre provoserer velgerne på venstresiden. De kan fristes til å stemme på SV, Rødt eller MdG for å presse Ap til å samarbeide mot venstre.

Paradokset er at Støre ved å love å ikke samarbeide mot ytterste venstre og MdG, kan risikere at de blir så store at han må samarbeide med dem for å komme i regjering.