Politikken blir mindre blå

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: I dagene etter valget kunne det virke som om ingenting var forandret, selv om flertallet av velgerne faktisk sa nei til den sittende regjeringskonstellasjonen. Valgsystemet bidro denne gangen til at det meget knappe rødgrønne flertallet i folket ikke gjenspeilet seg i mandatfordelingen på Stortinget. Dermed kunne statsminister Erna Solberg kategorisk fastslå at hun og regjeringspartiene hadde fått fornyet tillit.

Både hun og folket kommer ganske raskt til å oppdage at tilliten er begrenset. Fem prosent av stemmene flyttet seg denne mandagen over den politiske skillelinjen fra høyre til venstre, og det vil føre til at samfunnsstyringen i de kommende fire årene blir mindre blå enn den har vært i perioden frem til nå.

Regjeringspartiene vil i det nye Stortinget bare ha 72 representanter. De trenger både Krfs 8 og Venstres 8 for å skaffe flertall for sin politikk. I forrige stortingsperiode kunne statsminister Solberg nøye seg med stemmene til ett av de to sentrumspartiene – noe som gjorde det mulig for henne å overkjøre partiene i de sakene der ett av dem blokkerte høyresidens politikk. Kommunereformen er det beste eksemplet: Krf satte foten ned for bruk av tvang, men Venstre stilte opp som støtte.

Sett fra Venstres og Krfs ståsted er det nå blitt slik at de hver for seg kan vippe flertallet over til venstresiden, mens de i forrige periode måtte opptre samlet om de skulle ha ønsket å kaste Solberg ut av kontoret. Spenningen i de kommende ukene blir hvordan de to partiene vil bruke sin vippemakt.

Kristelig Folkeparti har et landsstyrevedtak som partileder Knut Arild Hareide denne uken har fastslått at han vil følge. Det innebærer at Krf fristiller seg i Stortinget, og at partiet når som helst etter oktober kan kaste Høyre/Frp-regjeringen. Erna Solbergs muligheter for å overleve som sjef for dagens regjeringskonstellasjon ligger i at hun enten lar være å fremme forslag som Krf og opposisjonspartiene på venstresiden er i mot, eller at hun finner seg i stadig å bli nedstemt. Uansett hva Krf og regjeringen velger, blir resultatet at de politiske vedtakene blir mer sentrumsorienterte.

Venstre har åpnet opp for en annen strategi: Å gå inn i dagens Høyre/Frp-regjering for å påvirke politikken innenifra. Også om det skjer, vil Solberg-regjeringens politikk bli dreid mot sentrum. Hvor langt kan ingen vite før Venstre eventuelt prøver det ut. Det store spørsmålet mot slutten av denne måneden blir om partiet tør – noe som mildt sagt vil være overraskende på bakgrunn av at Venstrefolk i valgkampen har vært blant de mest aktive kritikerne av integreringsminister Sylvi Listhaugs retorikk. Meningsmålinger viser at velgerne er skeptiske. En stor del av tillitsmannskorpset vil rase – de jobbet ikke dag og natt i valgkampen for å hjelpe til å sikre Frps maktgrunnlag.

Likevel kan det skje. Det er stortingsgruppen til Venstre som formelt bestemmer hva som skal gjøres, og der er det flere som ønsker seg regjeringsmakt. I tillegg til at de tror det er et godt politisk valg, mener de at partiet kan tilegne seg verdifull erfaring og dyrke egne talenter ved å få den politiske ledelsen i tre eller fire departementer. Sveinung Rotevatn, som mandag falt ut av Stortinget, er blant dem som i så fall kan sikres fortsatt plass i topp-politikken. Dermed kan han også være aktuell for å overta som leder når Trine Skei Grande bestemmer seg for å gi seg.

Debatten innad i Venstre går mellom dem som vil binde partiet varig til høyresiden i politikken og dem som insisterer på at man fortsatt skal være et fristilt sentrumsparti mellom høyre- og venstresiden. De i Venstre som fortsatt tror på idéen om at sentrum kan være et selvstendig alternativ i politikken har mange allierte i Krf, men det virker ikke denne uken som om de snakker sammen, og legger kløktige planer for å utnytte den vippemakten hver av dem har fått.

Årsaken er åpenbar: Både Venstre og Krf har i denne valgkampen hatt en sterk følelse av at det nettopp er deres sentrumsplassering som nesten har malt dem i stykker. Vel klarte de å komme seg over sperregrensen, men begge partier har mistet noe av troen på at de kan bli landsdekkende og relativt store partier. Venstre står nå igjen med en stortingsrepresentant fra Vestlandet. Krf har bare Stortingsrepresentanter fra det såkalte bibelbeltet.

Et av de mest påfallende ut­slagene i årets valg er nemlig at Arbeiderpartiet, som ikke sitter i regjering, faktisk har tapt flere velgere på regjeringens politikk enn det regjeringspartiene selv gjorde

De andre partiene på Stortinget følger spent med på diskusjonen. Det har betydning for dem alle om sentrumstanken forsvinner. Da er det nemlig grunn til å tro at Krf vil bruke denne stortingsperioden til å manøvrere seg over til den andre siden av den politiske skillelinjen.

I så fall vil Ap-leder Jonas Gahr Støre få oppfylt det som inntil valgkampens start var hans førsteønske. Det vil kanskje bli mulig å danne en regjering av Ap, Sp og SV. Det er ikke sikkert at Støre vil fortsette å ha det som et førsteønske etter at partiet har evaluert valgnederlaget. Da kan konklusjonen meget fort bli at Arbeiderpartiet har tapt på å være såpass imøtekommende som det har vært i de siste fire årene.

Et av de mest påfallende utslagene i årets valg er nemlig at Arbeiderpartiet, som ikke sitter i regjering, faktisk har tapt flere velgere på regjeringens politikk enn det regjeringspartiene selv gjorde. I deler av landet ser Ap ut til å være mer rammet av regjeringsslitasje enn Høyre og Frp.

I Hedmark har ulvesaken gitt Høyre og Frp enorme problemer hele året, men det var Ap som mistet mandatet. I Oppland har politireformen ført til masse uro, men det er Arbeiderpartiet som har betalt i form av lavere representasjon på Stortinget. Aller mest har Ap blødd i nord – i stor grad fordi partiet har støttet regjeringens langtidsplan for Forsvaret. Høyre og Frp har mistet ett mandat i de tre nordligste fylkene, Ap har mistet to.

Arbeiderpartiets landsstyre møtes til uken, deretter skal sentralstyret konkludere valgevalueringen og bestemme seg for veien videre. Et tips er at partiet vil forsøke å bli skarpere og mer selvhevdende.