Bøndene presser Ap

ANALYSE: Pensjonistene og bøndene brøt begge forhandlingene med staten dagen før 17. mai – med helt ulike forhåpninger om hva som nå skal skje. Pensjonistforbundet kan ikke ha hatt et annet formål med sitt brudd enn å markere tydelig at det er uenig i pensjonsreformens hovedgrep. Det er ingen grunn til å tro at noen andre partier enn Frp på Stortinget vil dytte på regjeringen for å få den til å gi pensjonistene et bedre tilbud til ny trygdeavtale enn det som allerede er gitt. Et bredt flertall på Stortinget er enige i at pensjonene for evig tid skal vokse litt saktere enn gjennomsnittslønnen. Det er slik pensjonssystemet, ifølge departementsekspertene, blir bærekraftig over tid.

Norges Bondelag og Norsk Bonde og Småbrukarlag, derimot, kan håpe på gevinst av å ha gått fra forhandlingsbordet uten en ny jordbruksavtale. De to bondeorganisasjonene vet at det på Stortinget i utgangspunktet er flertall for å gi bedre vilkår til landbruket enn det Høyre og Frp ønsker å gi. Men de vet også at de fleste stortingsrepresentanter generelt er opptatt av å ta vare på regjeringens styrke i fremtidige forhandlinger. Dersom jordbruksorganisasjonene venner seg til at de kan si nei til et tilbud fra regjeringen for så å få mer penger fra Stortinget, har ikke regjeringen noe å true med, og hele forhandlingsinstituttet vil forvitre.

Forhandlingsinstituttet

I ukene som kommer vil det komme mange spekulasjoner og medieoppslag om stortingspartienes balansering mellom på den ene siden ønsket om å gi bøndene en bedre inntektsutvikling og på den annen side ønsket om å ta vare på forhandlingsinstituttet. For tre år siden ble det også brudd i jordbruksoppgjøret og da ble store deler av forhandlingene i realiteten flyttet til Stortinget. I dag er de fleste enige om at det ikke var en spesielt vellykket øvelse.

Sannsynligheten er stor for at Aps landbrukspolitiske talsmann, Knut Storberget, denne gangen vil snakke ekstra varmt om behovet for å ivareta forhandlingsinstituttet fordi det kan løse et problem for ham og partiet. Han slipper å overtale sine egne finanspolitikere til å gi mer penger til bøndene. Det er en oppgave han kanskje ikke ville klare.

Et av de store spørsmålene på det landbrukspolitiske området er nemlig om det er de landbruksvennlige eller pengefolkene som bestemmer i Arbeiderpartiet. Erfaringen med Ap som regjeringsparti har alltid vært at distrikts- og landbrukspolitikerne har vært enige med jordbruksorganisasjonene om det meste, men at det er finansministeren med støtte fra statsministerens kontor som har bestemt mest. Ønsket om å redusere de statlige overføringene til landbruket har veid tyngst. Så skal det legges til at Ap er en kompromissmaskin. En viktig årsak til at de samlende jordbruksoverføringene fortsatt er relativt høye, er at Finansdepartementet aldri har fått fullt gjennomslag. Fylkeslagene i Ap har fortsatt ganske stor forhandlingstyngde – spesielt i landbruksspørsmål der Sp enten som støtteparti eller som regjeringsparti har backet de bondevennlige.

Offensiv landbrukspolitikk

I de fire årene som er gått etter at Ap forsvant ut av regjeringskontorene er balanseringen mellom økonomisk ansvarlighet og bondevennlighet tilsynelatende blitt borte. Knut Storberget har forankret en offensiv landbrukspolitikk hos Jonas Gahr Støre, som igjen har vist større interesse for landbrukspolitikk enn det forgjengeren viste. Jens Stoltenberg hadde samfunnsøkonomens blikk på jordbruket. Han beklaget seg titt og ofte over de høye næringsoverføringene som for ham av mysteriøse grunner fremsto som nærmest automatiske bindinger i statsbudsjettet.

Dersom jordbruksorganisasjonene venner seg til at de kan si nei til et tilbud fra regjeringen for så å få mer penger fra Stortinget, har ikke regjeringen noe å true med, og hele forhandlingsinstituttet vil forvitre

Stoltenberg er borte, men det finnes andre samfunnsøkonomer i partiet som vil få en fremtredende rolle i det øyeblikket Ap igjen får regjeringsmakt. Hvis de utvikler en like stor bekymring over rammene i jordbruksavtalen som sine forgjengere, er ikke Storbergets nyorientering av landbrukspolitikken mye verdt. Formuleringene om økt matproduksjon på norske ressurser, variert bruksstruktur over hele landet og å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet bærer bud om en storsatsing, men de er ikke så lette å måle.

Denne våren ser vi for eksempel hvor vanskelig det er å vurdere kravet om å redusere inntektsgapet. Et av hovedsstridsspørsmålene nå er om det holder å gi bøndene prosentvis større inntektsøkning eller om man skal måle i kroner. Forskjellen er stor for bøndene, fordi deres beregnede inntekt er så lav. Et relativt stort prosenttillegg gir likevel ganske lite i kroner og øre. Da Stortinget tidligere i vår vedtok landbruksmeldingen, ble det ikke presisert hvordan man skulle regne. Resultatet ble at regjeringen i sitt tilbud i jordbruksforhandlingene definerte Stortingets krav om at man skulle redusere inntektsgapet som et krav om å gi prosentvis større økning enn andre grupper.

Balansegang

Arbeiderpartiet har vært uklart i spørsmålet om man skal regne kroner eller prosenter, og det ønsker partiet høyst sannsynlig å være helt frem til valget er over. Dersom Ap nå fastslår at bøndene alltid skal ha større kronetillegg i jordbruksoppgjørene enn det andre lønnstagere har fått, kommer rammene i fremtidige jordbruksavtaler til å bli høye. Aps finanspolitiske talskvinne, Marianne Martinsen, liker det garantert ikke.

Hva gjør så Ap i en situasjon der partiet kan bli tvunget til å presisere seg selv? Kanskje forsøker det å henge seg på Venstre som er i en sammenlignbare situasjon. Deres landbrukspolitiske talsmann, Pål Farstad, nekter foreløpig å forholde seg til jordbruksoppgjøret. Han sier at Stortinget må sende et klart signal til regjeringen om at den må få til enighet med bøndene – selv om bruddet denne uken er klart og utvetydig.

I utgangspunktet er det et pussig standpunkt. Ap forsøkte å innta det samme i en kort periode våren for tre år siden. Det er vanskelig å tenke seg hvordan regjeringen kan gjenoppta forhandlinger som er brutt uten at den bare gir etter for alle krav fra bondeorganisasjonene.

Men for Ap vil kanskje et slikt scenario likevel være det mest ønskelige. Selv om det da vil bli et dyrt oppgjør for staten i år, så vil fordelen for Ap være at de ikke binder seg til noen kostbare prinsipper for fremtiden. I så fall kan partiet fortsette sin balansegang.