Gjenstridige etatsjefer

ANALYSE: Man skal være langt over gjennomsnittet interessert i politikk og forvaltning for å ha glede av denne ukens høring i Stortingets kontrollkomité om såkalt objektsikring. Små spørsmål er blitt gjort store og avledningsmanøvrene har vært mange i et politisk spill som naturlig nok tiltar jo nærmere vi kommer valgdagen.

Slik er politikkens vesen, men det er synd at alt spillet har skygget for de mange viktige spørsmålene som bør stilles på bakgrunn av høringen om Riksrevisjonens rapport om beredskapsarbeidet. Der fastslås det at det i 2015 var alvorlige mangler ved sikkerhetsmyndighetenes arbeid for å forberede sikring av samfunnskritiske bygninger og installasjoner. Det fastslås også at de to viktigste beredskapsdepartementene – forsvar og justis – samarbeidet for dårlig.

Den siste påstanden fra Riksrevisjonen ble avvist av praktisk talt alle som deltok på kontrollkomitéens høring mandag og tirsdag. Komitéen fikk tvert imot vite at samarbeidet er godt, og bedre enn noen gang. Akkurat den siste formuleringen har vært brukt før – både da det var en tilsvarende beredskapshøring for snaue to år siden, og da det var høring om 22. juli-kommisjonens rapport i 2012. Spørsmålet begynner etter hvert å melde seg om hvor mye bedre et samarbeid faktisk kan bli, når det år etter år bedyres at det er bedre enn noen gang. Spesielt når bakgrunnen for spørsmålet like mange ganger er kontroller som viser at samarbeidet ikke er som det burde være.

Problemer

Samarbeidsproblemer mellom etater og departementer er velkjente – rett og slett fordi interesse- og kulturmotsetningene er store. På noen områder kan man kanskje leve med det, men ikke når det gjelder beredskap. Der har 22. juli kommisjonen vist at dårlig samarbeid fører til at vi er for dårlig sikret mot terror, krig og krise.

Det er da også terroren for fem og et halvt år siden som er bakteppet for de stadig tilbakevendende politiske rundene om beredskap. Ansvarlige politikere vet at det ikke er mulig å forsikre seg mot terror og andre kriser, men de vil være sikre på at beredskapen er så bra som det er rimelig å forlange, og de vil ikke minst vite at det er samsvar mellom den beredskapen politikerne vedtar og den vi faktisk har.

I 2015 var det ikke det. Av relativt gode grunner. I denne ukens kontrollhøring gikk det tydelig frem at ressursene rett og slett ikke strakk til. Spesielt for Forsvaret ble det nødvendig å omprioritere fordi den sikkerhetspolitiske situasjon endret seg ganske dramatisk. Forsvarssjefen, politidirektøren, forsvarsministeren og justis- og beredskapsministeren insisterte samtidig på at den manglende beredskapen for objektsikringen ikke var så alvorlig som offentligheten har fått inntrykk av. Den generelle beredskapen er nå mye bedre enn tidligere, og det er vanskelig å tenke seg at en krise vil være slik at man må sikre alle samfunnsviktige bygg og installasjoner over hele landet samtidig.

Betryggende

Budskapet var ment for å betrygge stortingspolitikerne, men noen av dem ble ikke det – rett og slett fordi de lurer på om de skal tro på det som sies. Erfaringen gir dem ikke grunn til det, og de opplevde på nytt at Politidirektøren og Forsvarssjefen opptrådte slik at det er grunn til å spørre om de egentlig oppfatter seg selv som politikkens ydmyke tjenere.

De to har etter hvert blitt godt kjent med høringsrommet i Stortinget. Politidirektør Odd Reidar Humlegård var der blant annet under den såkalte asylbarnsaken, og da måtte han beklage overfor både regjering og storting at han hadde feilinformert. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen var der under den såkalte fregattbåtsaken. Da opptrådte han så lite ydmykt at flertallet i Stortinget fant grunn til å rette offentlig kritikk mot ham. Kritikken var så sterk at det ble stilt spørsmål om hvordan Forsvarsministeren fortsatt kunne ha tillit til ham. Stortingsflertallet hadde det åpenbart ikke.

Det er rett og slett ikke mulig å styre en etat, dersom man ikke kan være sikker på at dens tilbakemeldinger er til å stole på

Forsvarssjefen opptrådte likevel ikke annerledes denne gangen. Selv om han sa seg enig i de faktiske forhold i Riksrevisjonens kritikk av beredskapsarbeidet, erklærte han enkelt og greit at han var uenig i Riksrevisjonens vurdering av alvoret. Det gjorde ham åpenbart ingenting at hans egen statsråd litt senere i høringen sa seg enig i Riksrevisjonens vurderinger.

Forsvarssjefen har fått klar beskjed fra forsvarsministeren om at han skal være klar og frittalende når han blir spurt om Norges militære beredskap. Dersom politikerne etter hans mening bevilger for lite penger til å gjøre den bra nok, har han både en plikt og rett til å si ifra om det. Det er høyst uklart om statsråden også har gitt ham tillatelse til å bagatellisere kritikken mot den jobben han har gjort som etatsjef. Når han hever seg over kritikk fra Stortingets kontrollorgan, kan man begynne å lure på om han også kan tenke seg å gjøre sine egne vurderinger av politiske styringssignaler. Og det vet alle: Den siste som bør være frikoblet fra politisk styring er en forsvarssjef.

Den nest siste er politisjefen. Odd Reidar Humlegård uttaler seg tilsynelatende mer ydmykt enn sin forsvarskollega, men han har det store problemet at hans etat rett og slett gjør store feil. Noe av det aller mest alvorlige som kommer frem i objektsikringssaken er at regjeringen og Stortinget er blitt feilinformert. Politidirektoratet har rapportert til departementet at alle planer for sikring av bygg og installasjoner var i orden, mens de i realiteten ikke var det. Justisministeren og statsministeren ble meget overrasket da Riksrevisjonen oppdaget feilrapporteringen.

I politiet kan man kanskje mene at objektsikring er en liten del av det totale beredskapsarbeidet og at feilrapporteringen var lite alvorlig, men fra et politisk ståsted ser det annerledes ut. Det er rett og slett ikke mulig å styre en etat, dersom man ikke kan være sikker på at dens tilbakemeldinger er til å stole på. Ved to anledninger har det vist seg at man ikke kan stole på Politidirektoratet.

Det rare er da at politidirektøren fortsatt sitter.