Makt­arrogansens uke

ANALYSE

Lørdag klokken ett samles det nye Stortinget for å konstituere seg.

Da skal representantene velge én president, fem visepresidenter, en sekretær, en visesekretær og en valgkomité. Vanligvis er disse valgene rene formaliteter. Sekretærene og valgkomitéen har stort sett seremoniroller, og presidentvalgene pleier å bli avklart i forkant slik at de på det formelle møtet blir enstemmige.

I år kan det bli annerledes. Vi kan ikke engang være hundre prosent sikre på at Olemic Thommessen blir gjenvalgt som president, selv om regjeringspartiene, KrF og Venstre er blitt enige om å stemme på ham. Det er en teoretisk mulighet for at noen av representantene i de fire partiene stemmer blankt, eller stemmer på alternative kandidater. Det vil i så fall bli en protesthandling som er enda mer oppsiktsvekkende enn det faktum at Thommessen får gjenvalg.

Derfor skjer det nok ikke. Høyres Michael Tetzschner, Venstres Abid Raja og KrFs Hans Fredrik Grøvan kommer antagelig til å adlyde sine egne partiledelser og å stemme for en president som de i vår ikke hadde noen tillit til. De tre sluttet seg riktignok ikke til mistillitsforslaget som ble fremmet av Sp og SV da konsekvensene av Stortingets byggeskandale ble diskutert i Stortinget i juni i år, men de var med på å formulere en enstemmig og knusende kritikk av det sittende presidentskapet.

Abid Raja sa til VG at «Stortinget har sviktet fullstendig, og noen må enten ta ansvaret å gå, eller få ansvaret plassert på seg». Han la til at Stortinget vil fremstå som en vernet bedrift, dersom en kostnadssprekk på 700 millioner kroner ikke får noen konsekvenser.

Når Raja lørdag antagelig kommer til å stemme for Thommessen, kan han dekke seg bak at han i juni rettet sin kritikk mot et samlet presidentskap. De to som satt der fra Arbeiderpartiet er nå ute (Marit Nybakk tok ikke gjenvalg til Stortinget og Svein Roald Hansen ble flyttet til arbeids- og sosialkomitéen).

Likevel er det liten tvil om at presidenten har et større ansvar enn visepresidentene. Det var Olemic Thommessen og Stortingets direktør, Ida Børresen, som fremsto som talspersoner og som formulerte et forsvar for presidentskapets og direktørens handlinger som et enstemmig Storting tok eksplisitt avstand fra.

Årsaken til at Raja denne uken antagelig lar Stortinget fremstå som det han kaller en vernet bedrift, er åpenbar. Venstre har andre, og viktigere mål å forfølge. I de fire årene som kommer er det viktigere for Venstre å få en maksimalt god plassering av egne representanter i Stortingets komitéer enn å forhindre at Thommessen blir gjenvalgt som president.

Posisjonering for de kommende fire år har vært tema for alle partier denne uken. Dette er den eneste perioden i løpet av en stortingsperiode der representantene og partienes ledelser ikke har noen politiske saker å arbeide med.

De menige representantene har sittet på sine kontorer og småryddet, ventet og sladret, mens partitoppene har disponert sine tropper. Med en gang partiledelsen har gjort seg ferdig, innkalles stortingsgruppen til møte der det er fast praksis for applaus – og ingenting annet. Stortingsrepresentantene blir riktignok spurt hva de ønsker å jobbe md i de fire kommende årene, men det er opp til en eneveldig ledelse om ønskene skal bli tatt til følge.

Selv for en nestor som Martin Kolberg gjelder det. Han ville fortsette som leder for kontroll og konstitusjonskomitéen, men Ap-ledelsen ville det ikke slik. Han ble satt som menig medlem av utenriks- og forsvarskomitéen – for øvrig sammen med Marianne Marthinsen. Den avgående finanspolitiske talskvinnen som gjorde noe så uvanlig som å fortelle omverdenen at hun ble tvangsflyttet.

Marthinsen mistet sin favorittjobb fordi nestleder Trond Giske ville ha den. Det er naturlig at partiledelsen får sine preferanser innfridd først – ikke først og fremst på grunn av egne ambisjoner, men fordi det er partiledelsens privilegium å legge personkabalen. Ingen andre skal få forstyrre plasseringen av kort. Da blir det bare rot.

Det er derfor det er riktig å kalle disse dagene for maktarrogansens uke. Partiledelsene er mer eneveldige enn i noen andre perioder. Noen av dem forsøker intenst å blidgjøre flest mulig av sine representanter, mens andre benytter den makten de har til hardhendt, og nesten uforståelig personalbehandling.

Ap-ledelsen ser ut til å være den tøffeste i år. Martin Kolberg er slett ikke den eneste som er blitt overkjørt. Hans nestkommanderende i kontrollkomitéen, Jette Christensen, er blitt satt som nummer to i utdannings- og forskningskomitéen. Da Jonas Gahr Støre tiltrådte som partileder, var hun en av dem han satset på å bygge opp ved å gjøre henne til leder for partiets kunnskapsutvalg. Nå er hun åpenbart ute i kulden. Det samme gjelder den avgående talspersonen for transport. Eirik Sivertsen fra Nordland er plassert som menig medlem i utenriks- og forsvarskomitéen.

Det påfallende i Arbeiderpartiet er at mannskapsdisponeringen stort sett skjer uten forklaring. De som flyttes, vet ikke hvorfor. Det vet heller ikke fylkene som har jobbet for deres kandidatur. De tre nordnorske fylkene hadde eksempelvis spilt inn sine samordnede preferanser til partiledelsen. De er blitt innfridd ved at posisjonene stort sett er blitt som ønsket, men personene er nesten uten unntak plassert i komitéer de ikke ønsket seg.

En omrokkering ser likevel ut til å være lett å lese. Arbeiderpartiets ledelse ønsker seg i de kommende fire årene en mer styrbar, og antageligvis mindre offensiv kontrollkomité. Det kan nesten virke som om lederne i flere partier er blitt enige om å gi denne komitéen en mindre prominent rolle i den kommende stortingsperioden. Dag Terje Andersen, som antagelig blir komitéens leder, har tidligere vært stortingspresident og han er tilhenger av at Stortingets ordinære komitéer skal overta noen av kontrollkomitéens saker.

Per Olav Lundteigen fra Senterpartiet blir også byttet ut og erstattet av Sps nykommer Nils T. Bjørke. Han er en dreven organisasjonsmann, men har ingen parlamentarisk erfaring og han vil neppe drive kontrollarbeidet slik Lundteigen gjorde. Venstres Abid Raja blir også fjernet fra komitéen. I skrivende stund er det ikke hundre prosent avklart, men høyst sannsynlig forsvinner også Michael Tetzschner ut.

Stortingets kontrollvirksomhet blir annerledes i årene som kommer enn i de siste fire år.