Stortings­presidentens selvmål

ANALYSE: Om Stortingets byggevirksomhet er blitt tre ganger så dyr som budsjettert, eller om kostnadssprekken bare er på 700 millioner kroner, er underordnet. Uansett hvordan man regner er det en skandale at landets bevilgende myndighet har vedtatt et byggeprosjekt på totalt sviktende grunnlag og at det underveis i prosjektet har vist manglende evne til kostnadskontroll. Hadde noen deler av forvaltningen opptrådt som Stortinget, ville kritikken fra de folkevalgte ha vært beinhard. Man kan ikke ha en så lemfeldig omgang med skattebetalernes penger.

Krass kritikk

Kritikken er da også krass i den rapporten Riksrevisjonen overleverte til Stortinget tirsdag. Revisjonen har i de siste månedene gransket Stortingets totalrehabilitering av Prinsens gate 26 (bygget vis av vis Stortingsbygningen på den andre siden av Wessels plass) og byggingen av et nytt post- og varemottak med innkjøring fra Rådhusgaten. Da arbeidet startet, skulle det koste 650 millioner kroner. Nå nærmer prislappen seg to milliarder. Noen av kostnadsoverskridelsene skyldes at prosjektene med mer eller mindre gode grunner er blitt endret, men Riksrevisjonen mener likevel at det er blitt sløst grundig med penger.

I revisjonsrapporten får Stortingets ledelse kritikk på mange punkter: Det har manglet gode planer, gode kvalitetssikringsrutiner og en egnet prosjektorganisering. Anskaffelsesregelverket er ikke blitt fulgt og Stortingets budsjettvedtak er fattet på sviktende grunnlag. Stortingets administrative ledelse består, slik Riksrevisjonen ser det, både av presidentskapet og administrasjonen. I presidentskapet er det seks folkevalgte – president Olemic Thommessen fra Høyre og fem visepresidenter (en fra Høyre, to fra Ap, en fra Frp og en fra Krf).

Den spesielle konstruksjonen, med at den politiske ledelsen i Stortinget også delvis har vært byggherre, bidrar i utgangspunktet til at det er vanskelig for resten av Stortinget å følge opp kritikken fra Riksrevisjonen. Én ting er at de uklare grensene mellom administrasjonen og presidentskapet gjør det vrient å plassere ansvaret, enda viktigere er det at alle de partiene som har medlemmer i presidentskapet synes det er vanskelig å fremme alt for sterk kritikk mot egne medlemmer. Det hører også med til historien at Stortinget kontrollkomité, som behandler Stortingets budsjett, i starten ikke brød seg noe særlig om byggeprosjektet, og at noe av det kritikkverdige skjedde i forrige stortingsperiode. Da var Aps Dag Terje Andersen president. Det er svært mange i Stortinget som har gjort en for dårlig jobb.

Stortinget kan ikke slå mindre hardt mot sine egne sjefer

Slik var utgangspunktet. Tre dager etter at den kritiske rapporten kom, ser ting annerledes ut. Årsaken er at Stortingets ledelse har slått så kraftig tilbake mot kritikken. Allerede før rapporten var offentlig, sendte Olemic Thommessen ut en pressemelding der han beskyldte Riksrevisjonen for ikke å ha svart på oppgaven. Deretter gikk han ut i mediene med ulike bortforklaringer. Viktigst var det at Multiconsult har gjort en så dårlig utredningsjobb at anbudsgrunnlaget ble feil, men i torsdagens Aftenposten-intervju virket det som om nesten alle feil ble gjort av det forrige presidentskapet. Det som gikk av høsten 2013.

Det sterkeste selvforsvaret kom likevel fra Stortingets direktør, Ida Børresen, i torsdagens VG. Hun sier at Riksrevisjonen «tar feil» og at den operer med en «konstruert problemstilling» når den mener at Stortinget i plenum ikke fikk riktig budsjettinformasjon. «Jeg vet ikke hvordan Riksrevisjonen tenker. Vi har prøvd å forklare dette for dem ørtogførti ganger,» sier Børresen til VG.

Kjenner seg igjen

Mange sjefer i den offentlige forvaltningen vil kjenne seg igjen når de leser stortingsdirektørens uttalelser. De som får kritikk av Riksrevisjonen er sjelden helt ut enig, og de føler ofte at revisjonens folk vurderer deres virksomhet i forhold til en ideell og ikke-eksisterende virkelighet. I akkurat denne saken har også Riksrevisjonen gjort en stor formell feil, ved at det tok mange måneder før den innså at riksrevisor Per-Kristian Foss er inhabil. Det burde ha vært åpenbart fra første stund, siden han var medlem av presidentskapet i forrige stortingsperiode.

Like vanlig som at departementene og direktoratene protesterer mot riksrevisjonens konklusjoner, er det at Stortinget slutter seg til dem. Stortingets viktige rolle som kontrollorgan kan ikke fylles uten at man har en sterk og aktiv Riksrevisjon. Dersom Stortinget begynner å tvile på kvaliteten i det arbeidet Riksrevisjonen gjør, kan den selvfølgelig heller ikke basere sin kontroll av forvaltningen på dens arbeid.

En aktuell sak illustrerer problemstillingen. Stortingsflertallet er meget kritisk til at regjeringen ikke har gjort bra nok arbeid med å sikre bygninger, anlegg og installasjoner mot terrortrusler, og det er enda mer kritisk til at Regjeringen hemmeligholder rapporten om den manglende sikringen. Denne kritikken bygger komitéen i sin helhet på rapporten fra Riksrevisjonen og høringer som etter flertallets mening har bidratt til å bekrefte Riksrevisjonens oppfatninger.

Stortingets president og direktør inviterer nå Stortingets kontrollkomité til å lage en innstilling om byggesaken der man trekker Riksrevisjonens vurderinger i tvil. Det går selvfølgelig ikke. Komitéen er nødt til å stå last og brast med revisjonen. Det spiller faktisk ingen rolle om den har rett eller ikke. Stortinget vil miste all troverdighet, dersom det plutselig mister troen på sin egen kontrollør i det øyeblikket den retter blikket mot dem.

Det store spørsmålet for kontrollkomitéen og stortingsgruppenes parlamentariske ledere er derfor ikke om man skal slutte seg til kritikken, men hvordan man skal gjøre det uten å plassere ansvar så tydelig at de må kaste hele presidentskapet. Det er bare noen få i Stortinget som i utgangspunktet mener at det er riktig å gjøre noe så enestående som å ha nyvalg på presidenter midt i en stortingsperiode.

Vanskelig

Det er på dette punkt Olemic Thommessen og i særdeleshet Ida Børresen har gjort det så vanskelig for seg selv. Selv om de formelt har tatt selvkritikk på noen punkter og bedyrer at de tar riksrevisjonens kritikk på alvor, så har de vist for all verden at de egentlig ikke synes kritikken er særlig rammende. De opptrer akkurat slik Forsvarssjefen og en del andre etatsjefer har gjort i andre kontrollsaker.

Manglende ydmykhet fra forvaltningens sjefer blir vanligvis slått hardt ned på av Stortinget. Forsvarssjefen fikk i realiteten mistillit mot seg i saken om Nigeriabåtene. Stortinget kan ikke slå mindre hardt mot sine egne sjefer.