Politisk formalisme er ut

ANALYSE Onsdag innkalte statsminister Solberg til pressekonferanse for å feire at det kommer nye prognoser for klimagassutslipp som viser at regjeringen kommer til å kutte mer enn det lå an til for to år siden. Miljøbevegelsen og flere opposisjonspartier raljerte over feiringen fordi de nye tallene også viser at regjeringen mislykkes i å nå utslippsmålene som ble fastsatt i Stortingets klimaforlik fra fire og et halvt år tilbake. Dessuten er det jo faktisk kutt som gjelder, ikke prognoser for hva man får til i fremtiden.

For hvor gode er egentlig antagelsene om fremtidige klimakutt? Det var det umulig å gjøre seg opp en mening om onsdag. Da offentliggjorde regjeringen bare noen få tall. Helheten blir offentlig denne fredagen – i regjeringens perspektivmelding. Først nå blir det mulig for opposisjonen og en kritisk presse å finne ut av hvordan regjeringen eksempelvis beregner effekten av biodrivstoff-satsingen.

Gladsaker

Ytterst få kommer til å gå inn i bakgrunnstallene denne fredagen. Da skal de nemlig også studere industrimeldingen, som på tilsvarende vis ble presentert i overskrifts form på en pressekonferanse på Herøya torsdag. Og neste uke må alle gire om til å lese alt det som står med liten skrift i regjeringens forslag til nasjonal transportplan og i kommuneproposisjonen. Der har regjeringen drevet intens markedsføring av gladsaker og hovedpunkter i en hel måned, mens pressen og opposisjonen har vært avskåret fra å vurdere regjeringens samferdsels- og kommunal- og regionalpolitikk i sin helhet.

Hensikten

Hensikten med regjeringens informasjonsstrategi er selvfølgelig å få en mest mulig kontrollert og rendyrket presentasjon av gladsakene. Dersom man venter med å presentere dem til helheten er offentlig, kan man risikere at journalistene ikke viderebringer statsrådens talepunkter, men heller koser seg over å ha funnet en kritisk «egensak» i de medfølgende dokumenter.

Opposisjonen på Stortinget er naturlig nok misfornøyd med praksisen og etter initiativ fra Sp drøftet presidentskapet praksisen på torsdag. De understreket da overfor regjeringen at stortingsrepresentantene bør få formelle saker fra regjeringen før alle andre.

Med unntak av Kongen da. Praksisen i vår konstitusjonelle historie har helt frem til denne stortingsperioden vært at Kongen skal være den første som blir kjent med stortingsmeldinger, -proposisjoner og utnevnelser. Det er Kongen i statsråd som har det formelle ansvaret.

Unntak

Så ble det gjort noen unntak, spesielt for stortingsmeldinger, også i stortingsperiodene før denne. Men da ble det uttrykkelig gjort oppmerksom på, og statsråden hadde en god grunn. Nå ser det rett og slett ut som om regjeringens kommunikasjonsfolk ikke bryr seg om praksisen, og de nøler ikke med å sammenligne en tiltagende bruk av medielekkasjer om stortingsmeldinger og –proposisjoner med formelt innkalte pressekonferanser og såkalte presentasjoner.

Om dette er noe å hisse seg opp over, er avhengig av øynene som ser. Men det blir i det minste interessant, dersom man ser denne utglidningen i sammenheng med andre formaliabrudd i Stortinget de siste ukene. Arbeiderpartiet er ledende i to av dem.

Når partiet i kontrollkomitéen stemmer for å fremme en egen lov for å avgradere hemmelige dokumenter, bryter partiet med et viktig ansvarsprinsipp: Nemlig at det alltid er den som eier informasjon som skal vurdere om den bør holdes hemmelig. Årsaken er at det i prinsippet bare er den som har gitt fra seg informasjon som kan se den i sin fulle sammenheng.

Dette kan illustreres med saken som har toppet seg i Stortinget denne uken: Riksrevisjonen har rapportert at Forsvaret og politiet i 2015 ikke hadde fulgt opp alle planer for sikring av bygninger og installasjoner mot terror og andre trusler. Riksrevisjonen laget et sammendrag av sin rapport som var ment for offentliggjøring, men Forsvarsdepartementet insisterte på hemmelighold fordi kunnskap om den manglende sikringen kunne være til hjelp for terrorister eller andre fiender.

Riksrevisjonens kollegium måtte til slutt gi seg. Forsvaret støttet seg på prinsippet om at det bare er dem som i denne saken kunne vite alt om hvordan offentlig informasjon kan settes sammen til et større hele, og dermed avsløre hemmeligheter.

Offentliggjort

Det hemmelige sammendraget er blitt lekket og offentliggjort i Dagens Næringsliv, og det er meget vanskelig å forstå at det kan gjøre noen skade. Opposisjonen på Stortinget føler seg helt sikker på at hemmeligholdet ikke er av hensyn til rikets sikkerhet, men for å beskytte regjeringen mot rettmessig kritikk for å ha forsømt sikkerhetsarbeidet.

I en praktisk politisk virkelighet er det derfor lett å forstå at Arbeiderpartiet går til det dramatiske skritt å stemme for en overkjøring av informasjonseierens rett til å gradere. Opplysningene er dessuten allerede ute i offentligheten, da må man også kunne diskutere dem åpent.

Greit nok, men partiet vil for evig og alltid ha skapt en åpning for at fremtidige stortingsopposisjoner kan tvinge frem avgradering i saker som ikke er fullt så opplagte – noe som kan skape forvirring om ansvar. Hvem skal egentlig ha ansvaret, dersom det i ettertid viser seg at noen opplysninger som ble offentliggjort i en opphetet politisk sak burde ha vært hemmeligholdt?

Formalismens forsvarere

I stortingssalen tirsdag var det også en annen sak som fikk formalismens forsvarere til å riste bekymret på hodet. Arbeiderpartiet og den rødgrønne opposisjonen stemte for å la være å ratifisere en avtale mellom Norge og Finland om regulering av fisket i Tanavassdraget. Partiene hadde mange gode argumenter – avtalen er blitt for god for finske hytteeiere og lokalbefolkningen og Sametinget er i realiteten ikke blitt hørt.

Likevel; Ap har alltid stått beinhardt på at Stortinget skal slutte opp om regjeringens rett til å forhandle avtaler med andre land. Formelt sett skal Stortinget ratifisere alle slike avtaler, men praksisen er at de folkevalgte alltid gjør det. Hadde de av og til sagt nei, ville regjeringens forhandlere miste tyngde og autoritet.

Ap tenkte annerledes denne gangen. Regelrytterne vil si at det er alvorlig i seg selv, men det mest alvorlige er kanskje at de prinsipielle anfektelser knapt ble berørt da Arbeiderpartiets gruppe diskuterte saken.

Det er nesten ikke formalister igjen på Stortinget.