Den harmoniske våren

Denne uken har Venstre stått på barrikadene for å forsvare Regjeringen i kampen for videre utbygging av E18 vest for Oslo. Partileder Trine Skei Grande har i tillegg fortalt at hun tror nedgangen på meningsmålingene skyldes at partiet i for sterk grad er blitt sett på som et ensidig klimaparti. Hun har lovt både eget landsmøte og offentligheten at hun skal være mindre konfliktorientert og sint i fremtiden.

Det samme Venstre som i praksis truet med å kaste regjeringen i høst opptrer nå som en pusekatt – stort sett snill, men med skarpe klør som brukes noen få ganger. Aller best ser forholdet mellom regjeringspartiene og Krf/Venstre ut til å være på det samferdselspolitiske området. I arbeidet med Nasjonal Transportplan (NTP) avvek de to småpartiene fra sin hovedstrategi om ikke å samarbeide med regjeringen før den sende sine forslag til Stortinget. De gikk inn i forhandlinger på et tidlig stadium og fikk til gjengjeld lov til å være med å presentere alle de gladnyhetene fra NTP som regjeringen spredte utover landet i mars og april.

Myke

Meningsmålingene forklarer i en viss grad hvorfor samarbeidspartiene er blitt så myke. Både Venstre og Krf gjør det dårlig. Venstre er nå under sperregrensen på nesten alle målinger, mens Kristelig Folkeparti for første gang i sitt liv må innse at kampen for å få utjevningsmandater i Stortinget også gjelder for dem – ikke bare for Venstre og SV.

Om de to partienes foreløpige velgertap skyldes at de samarbeider for mye eller for lite med regjeringen, er det ulike meninger om – både internt og i offentligheten. Dårlige meningsmålinger tilsier bare at partiene må gjøre noe annerledes enn før. Teoretisk sett kunne de like gjerne ha fulgt opp høstens beinharde budsjettkonfrontasjoner med å ta et endelig farvel til regjeringen.

Det gjorde da også Kristelig Folkeparti formelt på sitt landsstyremøte i fjor høst. Første setning i deres regjeringsuttalelse er at partiet går til valg for å få en ny regjering – altså at de ikke vil ha dagens regjering. Etter den tid sørget partileder Knut Arild Hareide for at det ble holdt liv i spekulasjonene om at Krf etter valget kan bli med i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.

Flørten

Helt frem til Krf-landsmøtet i slutten av april var det historiene om flørten mellom Hareide og Gahr Støre som dominerte. Så ble det brått slutt. Etter landsmøtet sa Hareide til Dagens Næringsliv at det kan tenkes situasjoner der Krf gir budsjettstøtte til en fortsatt Høyre/Frp regjering.

Sentrale Krf’ere mener at det er veteranene i partiet som har æren eller skylden for at det kom nye toner etter landsmøtet. Kjell Magne Bondevik, Einar Steensnæs (mangeårig statsråd og parlamentarisk leder) og Solveig Solli (tidligere statsråd og kontantstøttens mor) holdt taler der de tok til orde for å gå over til Arbeiderpartiets side i politikken. De var så klare i talen at de provoserte store deler av landsmøtet. Mange delegater følte at æresmedlemmene hadde mistet noe av kontakten med velgergrunnlaget og at de tegnet et bilde av at partiet er i i langt større bevegelse mot venstre enn det som faktisk er tilfellet. Skepsisen til Arbeiderpartiet dominerer fortsatt i Krf-kretser mange steder i landet.

Mindre spillerom

Resultatet av Krf-veteranenes involvering er at Knut Arild Hareide har fått mindre spillerom enn han ønsket seg. Han skal fortsatt ha muligheten åpen for at Krf kan støtte Ap, men han skal snakke ned sannsynligheten for at det skjer. Dermed nærmer han seg Venstres posisjon.

Årsakene til at Trine Skei Grande fortsetter sine mange retoriske utfall mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet er flere. For det første har Venstre i to tidligere valgkamper forsøkte å tilnærme seg Ap – begge ganger med valgnederlag som resultat. Ingen i Venstre vil forsøke en tredje gang. Enda viktigere for partistrategene er det at Venstre nå ligger så dårlig an på meningsmålingene at partiet i praksis bare har igjen ett håp – nemlig at en del Høyrevelgere stemmer taktisk på Venstre for å få partiet over sperregrensen.

Det skjedde i valget i 2005. Da var partiet nederlagsdømt helt frem til valgdagen, men plutselig oppsto det en bevegelse blant noen av de Høyrevelgerne som hadde fått med seg at regjeringen ikke kunne regne med å fortsette, dersom Venstre falt under sperregrensen og mistet fem-seks utjevningsmandater.

Forutsetningen for at Høyrefolk skal stemme taktisk på Venstre er at de er trygge på at deres stemmer ikke blir brukt til å sette inn Jonas Gahr Støre som statsminister. De må også føle seg rimelig sikre på at Venstre ikke vil lage så mye trøbbel for Erna Solberg at partiet både drar henne og seg selv ned. Her ligger forklaringen på at Venstre for tiden er så mykt.

Spenningsmomentene

Et av spenningsmomentene i valgkampen er hvordan Krf og Venstre skal klare å forsikre borgerlig innstilt velgere om at de vil være konstruktive og myke i hele den kommende fireårsperioden, samtidig som de to partiene forbeholder seg retten til å kjempe for sitt egen regjeringsalternativ. Det er som kjent en regjering av Høyre/Venstre/Krf. Journalistene vil i hele valgkampen spørre Hareide og Skei Grande om hvordan de skal få Erna Solberg til å kaste ut Frp og å ta inn dem i stedet. Solberg kommer ikke til å endre på sitt syn om at hun ikke skal kaste ut noen.

Høyst sannsynlig må Venstre og Krf i en gitt situasjon bruke makt. De må true med å kaste en Høyre/Frp-regjering. Dersom Solberg fortsatt ikke vil ta dem inn i en ny regjering uten Frp, må de true med å sette inn Gahr Støre. De kan ikke i denne valgkampen gjenta løftet fra fire år tilbake om at en borgerlig stemme skal gi en borgerlig regjering.

Eller kan de det? Krf vil helt sikkert ikke forplikte seg, men Venstre er så desperate at et slikt løfte kanskje kan bli presset frem.