Klart for snikjakt på regjeringen

Det blir en rar høst på Stortinget. Alle vet at situasjonen er kraftig endret ved at vi for første gang på 12 år nå har en mindretallsregjering uten formell støtte fra et flertall av stortingsrepresentantene. Samtidig vil det meste bli som før. Budsjett-forslaget for neste år blir lagt frem torsdag om snaue to uker. Etter en stund blir det forhandlinger mellom regjeringspartiene og Venstre/Krf som høyst sannsynlig vil ende med en budsjettavtale i slutten av november.

Først da starter det nye Stortinget arbeidet med å finne sin form. Kristelig Folkeparti vil da ha oppfylt sitt løfte til velgerne om at de ikke skulle kaste Erna Solbergs regjering rett etter valget, og partiet kan begynne arbeidet med å posisjonere seg for de kommende valgene. Venstre må også ta en beslutning – enten om å gå inn i regjering, inngå en avgrenset samarbeidsavtale eller å slutte seg til Krf i en såkalt konstruktiv opposisjonsrolle.

Først når Krf er reelt fristilt og Venstre har tatt sine beslutninger, kan de rødgrønne opposisjonspartiene og Rødts og MdGs en-personsgrupper begynne å virkeliggjøre sine strategier for å komme best mulig ut av den kommende stortingsperioden. Det mest spennende da blir selvfølgelig om de kommer til å gjøre noen samordnede forsøk på å lokke Kristelig Folkeparti over til den andre siden av den politiske skillelinjen, og om de på den måten vil forsøke å felle Erna Solbergs regjering. Vil de gå på regjeringsjakt?

Det vil de helt sikkert på et vis, selv om de ikke snakker høyt om det. Erfaringen tilsier at det er dumt av en opposisjonspolitiker og si at han eller hun har som mål å felle den sittende regjeringen. Da blir man beskyldt for å være en politisk spiller.

Det hindrer ikke at det i alle partier akkurat nå tenkes endel på hvordan og når en regjeringskrise eventuelt vil utspille seg. Man ser på saker og saksområder der Krf er enig med alle de andre opposisjonspartiene, og man gjør seg opp noen meninger om hvordan Erna Solberg vil håndtere den nye situasjonen. Det er en utbredt oppfatning på Stortinget at Solberg, som alle andre statsministere, kommer til å gjøre mye for å holde seg ved makten. Det betyr at hun kommer til å finne seg i at Stortingsflertallet i en del saker tvinger henne til å føre en annen politikk enn Høyre og Frp egentlig ønsker. I tillegg vil hun jobbe for å få Frp med seg på ikke å provosere unødig. Dersom integreringsminister Sylvi Listhaug tar regi, vil hun fortsette i det sporet hun fulgte denne uken da hun holdt et sterkt innlegg mot netthets og hatprat.

For første gang på 12 år har vi en mindretallsregjering uten formell støtte fra et flertall av stortingsrepresentantene

Men det går en grense både for Høyre og Frp for hvor mye Stortingsregjereri de kan akseptere. Snikjakten på regjeringen vil dreie seg om å finne denne grensen. Opposisjonspartiene vil bruke høsten til å registrere regjeringspartienes smertepunkter, samtidig som de vil vurdere sine egne muligheter for å trykke på disse punktene.

Dersom opposisjonspartiene gjør det hver for seg, er det ikke så kritisk for regjeringen. Dersom de ender opp med å trykke samlet og samtidig, blir det krise.

I teorien er det ikke noe vanskelig å finne slike saker. I klimapolitikken er det for eksempel antatt at Frp ikke kan godta at det blir dyrere å kjøre bil. Høyre og Frp kan antagelig heller ikke tåle at de blir presset til å revurdere skattesystemet for oljeselskapene. Dersom Senterpartiet finner en måte å skjerme bilistene i distriktene på, og dersom Ap tør å utfordre sin egen oljelobby, ligger det an til at en samlet opposisjon kan få med seg Krf på å vedta noen tiltak som regjeringen ikke kan leve med.

Det var teorien. I praksis er det foreløpig ingen ting som tyder på at Ap og Sp er innstilt på å modifisere egen politikk bare for å gjøre det vanskelig for regjeringen. Så mye på regjeringsjakt er de ikke.

Kanskje kommer de heller ikke til å være det. Det er mulig at SV, Sp og Ap hver for seg, og kanskje til ulike tidspunkter vil komme til at de er best tjent med å være i opposisjon i hele denne stortingsperioden. SV og Sp husker at det var Ap som vant på det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Selv om de ønsker makt for å realisere egen poltikk, frykter de ganske sikkert også å få den.

Arbeiderpartiet er det under normale omstendigheter ikke nødvendig å stille spørsmålstegn ved. Partiet ser det som sitt fremste formål å styre landet. Det tar makten når det er mulig.

Men alt er ikke normalt i Ap. Det pågår maktkamper som kanskje er en del av en lederstrid. Jonas Gahr Støre brukte landsstyremøtet i forrige uke til å befeste sin posisjon som leder. De aller fleste i partiet deler oppfatningen om at ansvaret for valgnederlaget ligger hos hele den utvidede ledelsen (det innbefatter de mest sentrale stortingspolitikerne i forrige periode). Støre hadde direkte skyld for at sakene om hans pengedisposisjoner kom opp, men ellers har han fått mye ros for sin opptreden i valgkampen.

Likevel har det oppstått en tvil om hvor lenge Støre holder som leder. Dersom lokalvalget om to år også går dårlig, og dersom det fortsetter å dukke opp negative saker i mediene om Støre som person, kan det bli et lederskifte – frivillig eller tvunget.

Da er Trond Giske en av svært få aktuelle etterfølgere. Og det er det en del krefter i partiet som absolutt ikke ønsker seg. Striden de siste ukene om posisjonen som finanspolitisk talsperson må sees i dette lyset. Marianne Marthinsen gjorde noe så uhørt som å protestere offentlig på at Trond Giske skulle ta plassen hennes, fordi hun ser på Giskes ønske om å bli finanspolitisk talsmann som en del av posisjoneringen for å bli Støres etterfølger.

Om det er det, vet vi foreløpig ikke. Men vi vet at Giske, om han ser for seg å ta Støres plass, definitiv ikke vil ønske seg regjeringskrise. Dersom Støre blir statsminister, vil han automatisk få større autoritet også i eget parti, og Giskes sjanser til å bli Ap-leder vil kanskje være tapt for alltid.