Høy pris for USA-støtte

Da den tyske forbundskansleren i helgen oppsummerte forrige ukes NATO-toppmøte med å konstatere at Tyskland ikke lenger kan stole på noen, var statsminister Erna Solberg raskt ute med å støtte uttalelsen – samtidig som hun understreket at det er «altfor tidlig» å avskrive NATO-samarbeidet over Atlanterhavet. Solberg bekreftet og forsterket inntrykket av at Angela Merkel nå er den klokeste og mest ansvarlige lederen for det som i gamle dager ble kalt den frie verden.

I onsdagens spontanspørretime i Stortinget valgte statsministeren uoppfordret å problematisere denne forestillingen – ikke om Merkels posisjon, men om Norges holdning til det som er i ferd med å skje. Erna Solberg minnet om at det ikke har vært i norsk interesse å heie på kreftene i kontinental-Europa som ønsker å utvikle en selvstendig forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hun sa det ikke rett ut, men indirekte advarte hun mot en utvikling som nå er mer sannsynlig enn noen gang – nemlig at Tyskland og Frankrike blir motorer i utformingen av en ny kontinental-europeisk sikkerhetspolitikk. Den viktigste forutsetningen for at det skal skje er at Storbritannia er i ferd med å forlate EU, men den nye usikkerheten om USAs interesse for Europa spiller også tungt inn.

Ingen diskusjoner

Solbergs uttalelse i spontanspørretimen ble ikke fulgt opp av de andre stortingsrepresentantene. Formatet i en spørretime åpner ikke opp for ordskifter. Men utenfor stortingssalen oppsto det heller ingen diskusjoner. Torsdag om snaue to uker er det lagt opp til debatt i stortingssalen om veivalgene i norsk utenrikspolitikk, men det er ingen ting som tyder på at det vil bli diskusjon da heller. Sikkerhetspolitisk orientering ser ut til å være et tema for ekspertene og UD-byråkratene – ikke for de folkevalgte.

Det opplagte diskusjonstemaet er om historien er grunn god nok til å videreføre Norges transatlantiske orientering. Oppfølgingsspørsmålene er om den prisen vi betaler for USAs sikkerhetsgaranti er for høy.

Utgangspunktet for diskusjonen er geografi og geopolitikk. Havområdene i nord er strategisk viktige både for USA og Russland, dermed blir også vår kyst og vårt landterritorium viktig for de to stormaktene. Landene på kontinentet er mer opptatt av landterritorium og egne nærområder. Norge er ikke strategisk så viktig for dem, og en eventuell sikkerhetsgaranti (altså at vi får hjelp til å forsvare oss mot et angrep) fra et kommende EU-forsvar ville i utgangspunktet derfor være mindre troverdig.

Geografien er som den er, og geopolitiske betraktninger har en tendens til å være bestandige over lange historiske perioder. Likevel bør enhver ansvarlig regjering med jevne mellomrom diskutere åpent om en ny geopolitisk orden er under utvikling. Den er den debatten Donald Trump med all sin uberegnelighet løfter. Tegnene på at Europa ikke lenger er så viktig for USA har vært der lenge. Det nye er at USAs president så tydelig signaliserer vilje til å sette egne interesser først, og at Russland kanskje ikke lenger sees på som en fiende. Blant noen av Trumps nærmeste er oppfatningen at Russland vel så gjerne kan være en medspiller som motspiller.

Ingen svar

Diskusjonen om slike store spørsmål vil selvfølgelig ikke få noen svar. Det kan argumenteres godt for at amerikansk strategisk tenkning er så grunnfestet og langsiktig at en fire-års periode med en impulsiv president ikke spiller noen rolle. USA har så mange og sammenvevde interesser med Norge og andre europeiske land at det skal flere presidentperioder til før det blir store forandringer. Den beste illustrasjonen for vår del er etterretningssamarbeidet. USA vil i mange år fremover trenge hjelp fra Norge til å samle inn og analysere etterretning om Russland.

Debatten må likevel tas fordi den er vesentlig for å svare på om sikkerhetsgarantien vil vare. Allerede i dag kan det stilles spørsmål ved troverdigheten i at USA vil komme oss til unnsetning, dersom Russland eller andre skulle komme med et begrenset angrep på Svalbard eller det norske fastlandet. Om noen år vil det være enda større grunn til å stille spørsmålet.

På lang sikt er kanskje den aller høyeste prisen for USAs sikkerhetsgaranti at det offentlige ordskiftet om bruk av militærmakt blir feid under teppet

Formodningene om hva sikkerhetsgarantien er verdt må veies opp mot prisen. Og det er den debatten som presser seg frem i norsk offentlighet: Hvor mye skal Norge betale for å sikre seg at USA vil hjelpe oss? Prisen begynner å bli ganske høy. Og det er ikke kronesummen som er høyest. Selv om vi ganske sikkert bruker mange milliarder mer enn vi hadde trengt for å få et amerikansk-tilpasset forsvar, så ville alternativet også ha kostet penger. Det kunne til og med ha blitt dyrere å satse på et nasjonalt forsvar uten en amerikansk sikkerhetsgaranti.

De ikke-målbare prisene er større. Det kan for eksempel ikke være tvil om at den faktiske stasjoneringen av de amerikanske soldatene på Værnes og eventuelle bidrag til et nytt rakettskjold gjør forholdet til Russland mer spent enn Norge er tjent med. Under den kalde krigen satte norske myndigheter klare grenser for hvor aktive USA og NATO skulle være i Norge – nettopp for å berolige daværende Sovjetunionen. Ingenting tyder på at behovet for å beholde Norden som et lavspent område er mindre nå enn da.

Kan ikke måles

Effekten av Norges militære engasjement i Midt-Østen kan heller ikke måles. Soldatene som kjemper mot IS i Jordan, Irak og Syria er der fordi USA ønsker dem. En eventuell opptrapping i Afghanistan kommer også som en følge av USA-press. Det er svært få norske politikere igjen som oppriktig tror at den amerikanskledede kampen mot terror kan vinnes med flere militære styrker. Det er høyst uklart hvilke interesser norske soldater forsvarer, og hvem de setter sine liv på spill for.

På lang sikt er kanskje den aller høyeste prisen for USAs sikkerhetsgaranti at det offentlige ordskiftet om bruk av militærmakt blir feid under teppet. Sp, SV og MdG prøver med ujevne mellomrom å reise debatten, men de blir møtt med taushet. Den formelle begrunnelsen er at soldatenes gjøremål av taktiske grunner må være hemmelig. Den reelle begrunnelsen er antagelig at man er stille fordi man ikke kan si det som er sannheten – at norske soldater sendes ut i krig for å betale for Norges sikkerhetsgaranti fra USA.