Makron-sjekken

Forfatter Aslak Bonde er en frittstående politisk analytiker. Les flere av hans politiske analyser her.

ANALYSE: Mandag hadde Dagens Næringsliv (DN) et nytt oppslag om Stortingets byggeskandale og om en raus økning av egne budsjetter. En av påstandene var at Stortinget hadde ansatt en egen konditor – «blant annet for å lage franske makroner». Det beste sitatet i artikkelen var med Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, som sa at administrasjonen på Stortinget ikke lenger er fornøyd med vafler, men heller vil «ha franske makroner med stortingsløven på».

Stortingets direktør, Ida Børresen, avkreftet opplysningene i et innlegg i DN tirsdag. Den ansatte var baker, ikke konditor, og han har ikke laget en eneste makron. Dette forhindret ikke at andre medier og mange kommentatorer videreformidlet makronhistorien. Den var herlig konkret og passet så godt inn i bildet av et Storting uten kostnadskontroll. Det dreier seg tross alt om et presidentskap og en administrasjon som er ansvarlig for en byggesprekk på 700 millioner kroner.

Makron-historien hadde høyst sannsynlig fortsatt å florere i kommentarspaltene og på sosiale medier, om det ikke var for at Faktisk.no hadde sin premieredag onsdag. Nettredaksjonen, som eies av VG, Dagbladet, NRK og TV2, har til formål å sjekke faktaene som formidles i den offentlige samtalen.

Bakgrunnen er en antagelse om at det vil bli flere såkalt falske nyheter også i det norske ordskiftet. Inntil videre virker det som om det ikke er så mange opplagte falske nyheter å avsløre, og dermed ser det ut til at Faktisk.no blir en ganske tradisjonell faktasjekker: Redaksjonen tar for seg utsagn fra partier og politikere og sjekker mot statistikk og andre kilder om det er hold i deres påstander.

Det fine med Faktisk.no er at den ikke nøyer seg med å sjekke politikere. Interesseorganisasjoner og lobbyister skal også granskes – i tillegg til pressen. Makronhistorien til DN var den første som ble testet. Faktisk.no viste frem stillingsutlysningen der det ble stilt krav om fagbrev som baker, men der det ble lagt til at «det er en stor fordel med erfaring fra konditorfaget». Da redaksjonen ringte Marit Arnstad, innrømmet hun at hun selv bare har sett makroner i Stortinget én gang, og at hun aldri har sett noen stortingsløver på dem. «Dette med makroner var det DN som tok opp med meg i intervjuet», sier hun til Faktisk.no.

Undertegnede har både spist og sett makroner ved to mottagelser i Stortinget det siste halve året, og det kan hende at Dagens Næringsliv kan slå tilbake med en sak om at det i det siste året er brukt veldig mye penger på å kjøpe inn franske makroner. Det forhindrer ikke at den opprinnelige historien rett og slett var gal. Avisen var ikke nøye nok med å sjekke fakta.

Det ulykkelige for DN, og for mediene, er at faktafeil nesten er like ille enten de er store eller små. Historien om makronene er en bitte liten del av en stor sak om et Storting som har økt sitt driftsbudsjett fra 736 til 905 millioner på fire år. Mye av dette er knyttet til økt sikkerhet, men det er likevel mange tegn på at budsjettene også på andre områder blåses opp fordi det ikke er stor interesse for kostnadskontroll på toppen. Stortinget er den eneste institusjonen som selv fastsetter sitt budsjett. Frem til nå har det skjedd uten debatt og uten at Stortingets pengebruk er veid opp mot andre institusjoners budsjetter.

Makronsaken vil bli husket lenge av de som mener at DN er så tabloid at det går utover troverdigheten

Virkelig alvorlig er det at det verserer påstander om at flere av byggeprosjektene som kan koste opp mot to milliarder kroner slett ikke er nødvendige. Det sies at man bygger et nytt postmottak og en ny tunnel ut til Rådhusgaten fordi sikkerhetsmyndighetene forlanger det. Men det har frem til nå ikke vært mulig å få svar på om PST kom med et krav om denne løsningen.

Tilsvarende er det med bygget i Prinsens gate på den andre siden av Wessels plass. Rehabiliteringen blir ekstra dyr fordi huset sies å være verneverdig, men det er uklart om vernemyndighetene faktisk har stilt et krav om at man beholder den opprinnelige fasaden. Det er også vanskelig å få en forklaring på hvorfor man bruker millioner av kroner på å grave en ny kjelleretasje i det rehabiliterte bygget.

Det er usikkerheten om nødvendigheten av de store byggeprosjektene som motiverer en av Dagens Næringslivs kilder. Høyres Michael Tetzchner kobler alle DNs små eksempler på raus pengebruk med byggesaken. «Når det fra styret av en organisasjon brer seg et inntrykk av at penger ikke spiller noen rolle, får man den ukulturen man bestiller», sier han til DN.

Hans og DNs ønske om å sette den påståtte ukulturen under lupen ble ganske grundig stanset av makronsaken. Hvis DN har jukset i det små, hvordan kan man vite at avisen er etterrettelig i det store? Når avisens journalist har latt være å sjekke den medievennlige historien om makroner, har han vel tatt litt lett på å sjekke de andre opplysningene også?

Alle mediebrukere danner seg forestillinger om journalisters og redaksjoners troverdighet. Disse forestillingene er basert på både saklige og usaklige kriterier. Den saklige er at du ikke tror på en journalist som skriver om noe du kan godt, og som du kan avsløre som galt eller uinformert. Den mer usaklige – men like viktige – er at en del av oss slutter å tro på aviser med ekstra mange skrive- og slurvefeil, med konsekvent gal bruk av kommaregler, eller med gal bruk av da/når.

Når man først har dannet seg en forestilling om noens troverdighet, har man lett for å merke seg nye bekreftende eksempler. Makronsaken vil bli husket lenge av de som mener at DN er så tabloid at det går utover troverdigheten.

Dette vet selvfølgelig redaksjonen i Dagens Næringsliv, og det kommer neppe noen nye usjekkede makronsaker derfra på en god stund. Faktisk.no har gjort nytten sin, og den kan fortsette med å sjekke andre redaksjoner.

Det kan bli en mer takknemlig oppgave enn å sjekke politikerne. Der er rommet for spissformuleringer og forenklinger større enn i mediene. De driver jo polemikk, og alt det de sier blir umiddelbart motsagt av politiske motstandere. Mediene derimot, i hvert fall de norske partiuavhengige, hevder at de ikke har noen annen agenda enn å opplyse befolkningen – med fakta som er ugjendrivelige.