Listhaug kan vinne valget og tape makten

Forfatter Aslak Bonde er en frittstående politisk analytiker. Les flere av hans politiske analyser her.

ANALYSE: De siste to ukene er innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug den politiker som har klart å generere suverent flest medieoppslag. De som ikke er spesielt opptatt av innvandringspolitikk og/eller misliker Listhaug mener antagelig at vi i pressen har fått en hang-up – eller at vi ukritisk er med på hennes spill i valgkampen.

Det kan være, men samtidig er det umulig ikke å forholde seg til innvandringsministerens mange utspill og kritikken mot henne. De kan nemlig ha stor betydning både for valgutfallet og ikke minst for det som skal skje etter valget. Mye kan endre seg i ukene frem til valget, men foreløpig er Listhaug i ferd med gi Fremskrittspartiet en profil som helt sikkert mobiliserer mange kjernevelgere, men som samtidig støter store grupper bort fra partiet.

Vekst

For å si det enkelt: Listhaugs valgkamp kan bidra til at partiet vokser opp mot 15 prosents oppslutning, men den vil bidra like sterkt til at det blir umulig for partiet å komme over det nivået. Tar man utgangspunkt i gjennomsnittet for meningsmålingene som ligger på vel 13 prosent, er det bra. Sammenligner man med valgresultatet for fire år siden på 16,3, er det dårlig.

De fleste både i og utenfor Frp mener det er mest naturlig å vurdere Listhaugs innsats opp mot Frps oppslutning i de fire regjeringsårene, og da er hun en åpenbar vinner. Et ytterparti som går i regjering for første gang må nesten regne med å tape noen velgere. Det er en bragd, dersom tapet bare blir på et prosentpoeng eller to. Frp vil kunne konstatere at det ikke gikk med dem som med SV i det rødgrønne regjeringsprosjektet.

Flertall

Hvis Frp ender på 15 prosent er det også en ganske stor sannsynlighet for at det kan bli såkalt borgerlig flertall i det nye Stortinget. Da trenger ikke Høyre, Venstre og KrF samlet sett å bli særlig mye større enn de er i dag. Frps problem er at det likevel kan bli kastet ut av regjeringskontorene – ikke av velgerne, men av Erna Solberg.

Høyre kan både vinne valget og makten – alene

Et slikt scenario ble aktualisert denne uken da Listhaug i et NRK-intervju beskyldte Krf-leder Knut Arild Hareide og andre politikere for å «sleike imamer oppetter ryggen». Hennes anklage er at de velger dialog fremfor konfrontasjon når de møter muslimer med ekstreme holdninger.

Listhaug sa senere på dagen at hun ble litt for opphisset, men partileder Siv Jensen forsvarte uttalelsen i NRKs politisk kvarter på torsdag. Det hører også med til historien at Hareide aller først beskyldte Listhaug for å fare med ren løgn når hun sier at KrF ikke bryr seg om hvordan bistandspengene brukes.

Bistand

Diskusjonene om hvordan vi skal forholde oss til islamister og om bistandspolitikken er viktige i seg selv, men de har også betydning for samarbeidsklimaet på borgerlig side. Krfs og Venstres politikere reagerer så kraftig på Listhaugs uttalelser at det rett og slett blir umulig for dem etter valget å godta at hun får fortsette som statsråd i en fornyet Solberg-regjering. Teoretisk sett burde det ikke være noe vanskelig for statsministeren å erstatte Sylvi Listhaug med en annen Frp’er, men det er vanskelig å tenke seg at Fremskrittspartiets ledelse går med på det. Blant de tillitsvalgte vil det bli oppfattet som at Høyre bare vil ha regjeringssamarbeid med den delen av partiet som de liker, og det kommer neppe til å bli godtatt. Man kan tenke seg at Listhaug går av frivillig angivelig for å få mer tid til barna, men det vil ikke være troverdig. Siv Jensen vil i så fall få ord på seg for å ha ofret den ministeren som skaffet Frp valgseieren.

Konflikt

Konflikten mellom Listhaug og regjeringens støttepartier kommer på et tidspunkt der både kommentatorer og velgere hadde begynt å lure på om dagens samarbeid kanskje kunne videreføres i fire nye år. Venstre har i de siste månedene fremstått som Høyres og regjeringens beste venn, mens Krf-leder Hareide også i det siste har virket uvanlig regjeringsvennlig. Han har åpenbart hatt et behov for å distansere seg fra spekulasjonene om at han vil bringe partiet over skillelinjen og ønsker seg inn i en Ap-regjering.

Det var i ferd med å feste seg et inntrykk av at Krf, Venstre, Høyre og Frp fortsatt definerer seg inn i samme blokk og at de uansett vil sørge for at denne koalisjonen beholder regjeringsmakten, dersom den får flertall i valget. Kaos-påstandene forsvant.

Kaos

Nå kan det bli kaos likevel – i den forstand at Krf og Venstre kanskje vil nekte å la dagens regjering fortsette etter valget. De kan ikke bare la Erna Solberg fortsette som om ingenting har hendt, dersom hun beholder Listhaug som innvandringsminister. Hva de da skal gjøre er usikkert. Sannsynligheten for at Venstre vil gi makten til Jonas Gahr Støre er lik null, og Krf er også lite lystent på å velge en slik løsning.

Det mest nærliggende i en slik situasjon er at de to støttepartiene forlanger at Erna Solberg danner en ren Høyre-regjering. Det skjer i så fall etter en runde der Solberg har fastslått at hun ikke vil bytte regjeringspartner fra Frp til Krf/Venstre. Høyres ledelse synes ikke det er spesielt attraktivt å være alene i regjering. Partiet får mange statsråder, men det vil bli ekstremt vanskelig å føre en konsekvent politikk, når man er avhengig av å finne flere støttepartier i Stortinget for hver eneste sak man vil ha igjennom.

Likevel. Dersom Høyre nekter å danne regjering alene eller med Krf/Venstre, vil de to støttepartiene kunne si at det er Erna Solberg, og ikke dem, som velger å gi makten til Jonas Gahr Støre. Det kommer ikke til å skje.

Frem til valgdagen kan Høyres ledelse gjøre seg et håp om en oppslutning som gjør det lettere å styre alene. Dersom støttepartiene og Frp fortsetter kranglingen og gang på gang viser frem hvordan de ikke kan samarbeide, er det grunn til å tro at noen av deres velgere hopper over til Høyre. De vil ha Erna Solberg som statsminister og ser at den sikreste måten å få det til på er å stemme på hennes parti.

Høyre kan både vinne valget og makten – alene.