Den åpenbare forklaringer på at regjeringen bruker for mye penger er at den har god råd, men regjeringens organisering kan også ha betydning. Statsrådenes kamp for å blåse opp egne budsjetter ser ut til å ha blitt så rituell at det kanskje er tid for radikal endring.
Delegatene på Høyres landsmøte er mer optimistiske enn de har grunnlag for å være. Riktignok er meningsmålingene relativt gode, men for øvrig er partiet plaget av uforsonlige samarbeidspartier og dårlige, eller manglende, resultater av politiske fanesaker.
Regjeringen har advart om at det er slutt på de gode tidene med et voksende oljefond, men advarslene virker ikke engang på egne statsråder og partier. Forslaget til ny Nasjonal Transportplan forutsetter fortsatt oljepengefest.
Kommune- og regionreformen kan bli en vinnersak for regjeringen og støttepartiene om de får frem at den er langsiktig, og de i tillegg klarer å klistre Ap til Senterpartiet. Men det blir ikke lett. Foreløpig ser det ut til at de fire partiene er i ferd med å gjøre det maksimalt vanskelig for seg selv.
Digitalisering og innvandring gir samfunnet en lik utfordring: De voksne må på skole, eller i hvert fall gjennomgå systematisk kvalifisering og oppgradering av kunnskap, og organisasjonene i arbeidslivet må slutte å være bremsekloss i kompetanseutviklingen.
Høyre oppfordrer til internseminar om partiprogrammet, mens Ap låser sak etter sak allerede før de tillitsvalgte får se et eneste programutkast. Likevel er det Ap som sliter med ryktet om å vingle og å være ubestemt. Pussig.
Ulvesaken og den feilslåtte søppelpolitikken i hovedstaden har én ting felles. Jussen binder politikken i så stor grad at det nesten ikke er til å leve med for mange politikere. Men hvilke politikere som kan leve med hva skifter. Det er derfor rettsliggjøringen fortsetter.
Venstre er i en desperat situasjon. Det er årsaken til at noen stortingsrepresentanter foreslår noe så ulogisk som å gå inn i den regjeringen partiet har fjernet seg stadig mer fra. Det er også årsaken til at man ikke kan utelukke at det vil skje.
Politikere er ikke alene om å slite med prioriteringene i oljerike Norge. Næringslivseliten er også preget av troen på at man kan få i pose og sekk: Radikal grønn omstilling samtidig som vi fortsetter den sterke satsingen på olje- og gassutvinning.
Trump og Brexit-bølgen kan kanskje treffe Norge til høsten, men vårt Brexit-øyeblikk kom egentlig for nesten 45 år siden. Etter 1972 har populismen blitt delvis integrert i det politiske systemet – noe også statsrådsskifter viste.
SV gjør ganske mye for å ødelegge for Arbeiderpartiet for tiden. Men partiet vil bare ødelegge litt. Akkurat så mye at noen velgere blir minnet om Aps mange blå avvik, men ikke så mye at Jonas Gahr Støres troverdighet blir vesentlig svekket.
Statsminister Erna Solberg fremstår ikke nå som en trygg og klok leder. Mye tyder på at det først og fremst skyldes politikk. Hun tvinges til dårlig lederskap av samarbeidspartier som er mer opptatt av seg selv enn av regjeringens overlevelse.
Hvis det ikke blir noen budsjettavklaring på Stortinget innen starten av neste uke, betyr det at det faktisk kan bli regjeringskrise. Men det er også mulig at budsjettforhandlerne spiller med oss – at de er avhengig av at krisetruslene oppfattes som reelle.
ANALYSE: USAs kommende president er kanskje opptatt av å få et godt ettermæle. Da trenger han hjelp til å finne andre politiske svar enn de han lanserte i valgkampen. Norge kan gjøre seg interessante ved å hjelpe til med å finne de svarene.
Økonomen Raj Chetty minner om at kampen mot ulikhet dreier seg om mer enn skattepolitikk. Han legger mest vekt på at alle skal ha like mulighet til å lykkes, og da blir skole- og boligpolitikk vel så viktig. Resultatet for den norske debatten er at frontene blir mindre klare.
POLITISK ANALYSE: Regjeringen har stelt til ekstra problemer for seg selv før budsjettinnspurten i Stortinget. Sannsynligvis må den tvinge Krf og Venstre til å finansiere en forsvarsplan som støttepartiene selv har sagt nei til.
Regjeringen vil bli presset til å gjøre flere klimapolitiske krumspring denne høsten. Dersom den overlever, må forsvarslinjene flyttes. Neste års valgkamp kommer fremst av alt til å dreie seg om svak jobbvekst og skattelettelser.
Ny teknologi og nye forretningmodeller fører til nytenkning både i næringslivet og i politikken. Når små og store bedrifter begynner å låne maskiner av hverandre og deler på spisskompetansen, aner man konturene av en slags konsernmodell der Norge er merkenavnet.
En stadig mer uforståelig politisk kamp om næringsminister Mælands utnevnelse av styreleder i Statkraft forsøkes nå å bli omgjort til en viktigere diskusjon om Statkrafts rolle og Norges fornybarsatsing. Lite tyder på at forsøket vil lykkes.
I et feriestille Norge har nyhetene fra resten av verden bekreftet inntrykket av at den gamle politiske orden står for fall. Om det skulle skje, vil tabloidiseringen av politikken være én av de viktigste forklaringene.
Storbritannia kommer ikke til å ønske seg en norsk EØS-avtale, men det er meget sannsynlig at de vil gå for en forenklet, og kanskje bedre, variant av den tilknytningsformen Norge har. I så fall vil britene gjøre det de har gjort mange ganger før: Satt i gang og avlyst norske EU-debatter.
Fremskrittspartiet er kanskje i ferd med å utforme fremtidens modell for koalisjonsregjeringer. Dersom strategien med dobbeltkommunikasjon og ukorrekt synliggjøring av hjertesaker virker helt frem til valget, kommer andre partier til å herme.
Stortinget gjorde det igjen: Ga løfter om en meget ambisiøs klimapolitikk så langt frem i tid at man kan vente litt til før man gjør noe kraftfullt. I august får vi vite om en annen tyngdelov også gjelder – den som sier at det er politisk umulig å bruke pisk i klimapolitikken.
Regjeringspartienes og Erna Solbergs oppsving på meningsmålingene skaper nye problemer for Venstre og KrF. Én ting er at noen velgere alltid lar seg lokke over til medvindspartier. Verre er det at en del tillitsvalgte tror makten vil ligge hos Solberg også i neste stortingsperiode.
