«Britene kan velge for oss»

1962, 1967, 1969 – tre år der norske politikere kastet seg rundt for å diskutere vår tilknytning til det som den gangen het EEC. Foranledningen var hver gang at Storbritannia hadde annonsert sitt ønske om å bli med, og at norske politikere så på det som utenkelig at vi kunne velge annerledes. Ved de to første anledningene ble britenes tilnærming til kontinental-Europa stanset av franskmennene – noe som førte til umiddelbar stopp også i den norske EU-debatten.

Etter 1969 ble det reelle medlemskapsforhandlinger både for Storbritannia og Norge, og de to landene gikk hver sin vei i 1972. Maktforhold og alliansetilknytninger er endret.

Handelspolitisk stormakt

Likevel er det én ting som ikke har forandret seg: Storbritannia er fortsatt en handelspolitisk stormakt, noe som gir dem en helt annen forhandlingstyngde enn det Norge har. Dette faktumet er det lett å glemme i uken der mediene er fylt av reportasjer om rådville briter og beintøffe EU-ledere. Akkurat nå kan det virke som om Storbritannia kommer til å stå med lua i hånden og at EU i de forestående forhandlingene vil opptre med en helt annen styrke og autoritet enn unionen har pleid å gjøre.

Om ikke lenge vil det vise seg at EU uten britene består av omtrent akkurat like mange interessekonflikter som EU med Storbritannia. Spania vil gjøre alt som tenkes kan for å beholde Storbritannias enhet – slik at katalanerne og baskerne ikke får næring til sine frigjøringskamper. Polen vil gjøre det som er best for polske arbeidere i England og Skottland. Danmark og Nederland vil være drevet av frykten for at det skal bli utmeldings-avstemninger også i deres land. Bare for å nevne noe.

Mens EU vil få økende problemer med å enes om sine standpunkter, vil britene etter hvert bli mer enige om sine krav i utmeldelsesprosessen. Det er ingen dristig spådom tatt i betraktning at det politiske liv i Storbritannia akkurat nå er så splittet og kaotisk at utviklingen bare kan gå en vei. Hva britene vil samle seg om, er uvisst, men det er meget sannsynlig at de vil forsøke å gå for en tilknytningsform til EU som er langt mer forpliktende enn den typen handelsavtaler som for eksempel Canada og Tyrkia har.

Enorme anstrengelser

Årsaken er at britene politisk og økonomisk er så sammenvevet i EU at det vil kreve enorme anstrengelser både fra EU og Storbritannia å bryte opp alle bånd. Og hvorfor skal de egentlig det? Selv om det ikke ble sagt noe om det i den britiske valgkampen, er det også veldig mye av samarbeidet mellom britene og de andre EU-landene som fungerer til alles tilfredshet – faktisk det meste av samarbeidet.

Når alle får summet seg, er det derfor sannsynlig at britene ber EU om å få en tilknytning som ligner svært mye på EØS-avtalen, men som har reelle bremse-mekanismer der Storbritannia og EU på egenhånd kan suspendere deler av avtalen, dersom den har store skadevirkninger. EFTA-pillaren må godtar EUs nye lover og regler uten debatt.

Denne uken er EU-lederne klare på at britene ikke kan velge á-la-carte. De kan ikke plukke ut de delene av samarbeidet som de ikke liker og så fortsette å få alt de liker. Selvfølgelig kan de ikke det, men hvor lurt er det egentlig av EU å si alt eller intet? Dersom de forlanger å forhandle absolutt alle relasjoner mellom EU og Storbritannia på nytt, vil også mange EU-land miste markedsadgang som de i dag har fordel av. Britene er gode forhandlere. De vet hva de skal sette i spill, dersom de skal påvirke EUs forhandlingsposisjon.

Denne uken er det oppstått berettiget tvil om britiske politikeres vilje til å bruke forhandlingsstyrken overfor EU. Kanskje vil flertallet av dem heller prøve å forhandle med sitt eget folk og gjøre et nytt forsøk på å bli værende i unionen.

Det er dersom det britiske lederskapet bruker sin forhandlingstyngde overfor EU til å jobbe frem en alternativ tilknytningsform, at britisk politikk igjen vil slå inn i Norge. Britene vil da gi troverdighet til det alternativet som norske EU-motstanderne alltid har ønsket. De nei-folkene i Kristelig Folkeparti, Venstre og Ap som har holdt fast på en EØS-avtale med store demokratiske svakheter, vil måtte slutte seg til Senterpartiet som har jobbet for frihandelsavtale.

Posisjonerer seg

Fremskrittspartiet kommer ganske sikkert til å havne på nei-siden. Siv Jensen valgte denne uken å gi et intervju til Norsk Telegrambyrå (NTB) der hun bekreftet at hun har gått fra ja til nei. Det er mulig å se henne som den første partileder som posisjonerer partiet for en ny EU-kamp. Frps strateger ser helt sikkert muligheter for å lokke til seg velgere fra Høyre, dersom de går inn for en EU-tilknytning etter modell av det britiske konservative EU-motstandere kommer til å kjempe for.

Hva så med Høyre og ja-siden i Arbeiderpartiet? De kommer i en meget vanskelig situasjon. Enten må de reise debatten om fullt EU-medlemskap på nytt – på tross av at meningsmålingene sier at minst 70 prosent av folket er i mot. Eller så må de gå til kamp for en EØS-avtale med et demokratisk underskudd som de alltid før har advart mot.

Det siste alternativet er at de ikke tør å reise EU-kampen, og at de sier at Norge selvfølgelig velger en britisk variant av EØS-avtalen, dersom britene skulle klare å forhandle seg til det. I så fall vil Storbritannia enda en gang bestemme for Norge.