Regjeringskriser må forberedes

POLITISK ANALYSE: I helgen skal det jobbes i Stortinget. Finanspolitikere fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har gitt seg selv en tidsfrist søndag kveld for å bli enige om statsbudsjettet for neste år. «Alle» vet at den tidsfristen kommer til å bli overskredet, at journalistene kommer til å få høre at det er krise i forhandlingene, at de parlamentariske lederne kommer til å bli koblet inn og at statsministeren vil sitte klar til å gå inn i de siste avgjørende forhandlingene. I år er det også en mulighet for at forhandlingene rett og slett blir stoppet allerede før helgen, for så å bli gjenopptatt når vi nærmer oss den avgjørende stortingsbehandlingen 5. desember.

Et spill

Mye av det som sies og gjøres i forbindelse med Stortingets budsjettforhandling nå er rent spill. Vi som rapporterer og analyserer politikken burde strengt tatt ikke ha sagt eller skrevet et ord. Vi kjenner kriseretorikken så alt for godt igjen fra forhandlingene i fjor og i forfjor, og i nesten alle år før det. Forhandlerne må øyensynlig true offentlig med at alt kan bryte sammen. Gjør de ikke det, mister de styrke inne i forhandlingsrommet. Dessuten er det viktig for forhandlerne at de får sendt meldinger ut til sine partikolleger om at alt var i ferd med å skjære seg. Statsråder, som i en sen nattetime får beskjed om å kutte noen ekstra millioner i den ene eller andre budsjettposten, må kunne fortelle sine omgivelser at alternativet var regjeringskrise. Tillitsvalgte som plutselig må forsvare en avgift de er imot, må overbevises om at det ikke fantes noen bedre løsninger.

Kriseretorikk

Kriseretorikken er rett og slett en nødvendig, og egentlig ganske udramatisk, del av politikken. Litt kinkig for oss politiske journalister er det at vi er en viktig ingrediens i dette ganske ordinære spillet. Hadde vi latt være å formidle rituelle varsler om sammenbrudd, ville de ha mistet sin verdi.

Vel vitende om egen rolle stiller vi likevel opp år etter år. Vi kan nemlig aldri være helt sikker på om, eller når, det rituelle går over til å bli reelt. Ekstra kompliserende er det at offentligheten har endret seg. Det er ikke slik at hele folket nå har fått med seg at regjeringskrisen truer – på tross av at både VG, NRK, TV2 og mange andre har laget reportasjer med slikt innhold. Det i seg selv kan føre til at partistrategene ønsker seg at krisespillet i år utvikler seg annerledes enn foregående år, og at det varer lenger enn vanlig. De vil være helt sikker på at omgivelsene tror dem, dersom de gjør noe upopulært.

Krise

Enda viktigere er det at de må skape en situasjon der det faktisk er mulig å utløse en regjeringskrise. Hadde partiene gjort det denne helgen, ville et stort flertall av velgerne bli forundret. Krisen ville tilsynelatende ha kommet ut av ingenting, Det ville ha blitt ekstremt vanskelig å formidle til velgerne at krisen var et resultat av politiske uenigheter, og ikke av et uforståelig partipolitisk spill med neste års valgkamp som bakteppe.

Dersom mediene i ukene fremover tror mer og mer på at det kan bli regjeringskrise, kommer også mediedekningen til å ta seg betraktelig opp. Det blir mulig for Frp å fortelle hvorfor de ikke kan øke bensin- og dieselavgifter, og det blir mulig for Venstre å få sagt at regjeringen har brutt en avtale fra i fjor og at den svikter i klimakampen. Etter en stunds heftig mediedekning vil det kanskje være forståelig for en god del velgere at regjeringspartiene og sentrumspartiene rett og slett ikke har felles politisk grunnlag. Grunnlaget for å lage regjeringskrise vil være der, da vil også truslene om krise bli mer reelle – noe som gjør at det er lettere for de fire budsjettforhandlerne å fire på tidligere fastslåste krav.

Nok spillteori nå. Det er også en del fundamentale politiske forhold som gjør at det i år er større grunn enn vanlig til å tro at det kan bli krise. Viktigst er det at det er valg neste høst, og at Kristelig Folkepartis landsstyre i realiteten har forkastet den nåværende regjeringskonstruksjonen. Krf får ganske sikkert med seg Venstre på kravet om at Høyre skal kaste Frp ut av regjeringen og ta inn dem i stedet etter 2017. De to sentrumspartiene klarer bare å få troverdighet bak dette kravet, om de truer med å gi makten over til Jonas Gahr Støre.

Valgkampen er i gang

Når Frps folk allerede nå vet at sentrumspartiene i neste års valgkamp vil true med å kaste dem ut av regjeringskontorene, minsker antageligvis deres lyst til å ofre ekstra mye i de pågående budsjettforhandlingene. Spesielt liten blir lysten, dersom det kommer flere dårlige meningsmålinger i dagene som kommer.

Det er nemlig det andre aspektet ved at valgkampen allerede er i gang. Av de fire partiene som forhandler nå, er det bare Høyre som har grunn til å håpe på god oppslutning i neste års valg. De andre gjør det relativt dårlig på meningsmålingene. Dessuten har de i de siste ukene erfart at konkurrentpartiene er på målrettet jakt etter deres velgere.

Tydelig

Aller tydeligst kom det frem da Senterpartiet onsdag la frem sitt forslag til alternativt statsbudsjett. Der var det ingen økning av bensin- og dieselavgiften – et standpunkt som åpenbart er motivert av Sps ønske om å fremstå som det eneste troverdige partiet for folk flest på bygdene. Fremskrittspartiet er låst til «Oslo-politikernes» tenkning om Teslaer og grønt skifte.

Venstre har det ikke lett de heller. Én ting er at SV og MdG legger frem mer offensive klimaforslag i sine alternative budsjetter. Enda verre er det nok at Ap også er mer progressivt – i hvert fall ifølge miljøorganisasjonene. Akkurat nå kan det se ut som om Venstre vil oppnå mer for klimaet ved å støtte Ap. Da er det ikke lett å ofre noe ekstra for å holde Frp ved makten.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.