Solberg tvinges til dårlig ledelse

I skrivende stund er det i praksis regjeringskrise. Mandag kan Erna Solberg kanskje konkludere med at hun både fortsetter som statsminister og at hun har fått igjennom et statsbudsjett for neste år som slett ikke er så verst. I så fall kan hennes medarbeidere i all vennskaplighet erte alle de forståsegpåerne som denne uken skriver at Erna Solberg har mistet grepet, og at hun har vist uforklarlig dårlig lederskap. I politikken er det ikke stilkarakterer fra uke til uke som gjelder, men resultatet på lang sikt.

Ultimatum

Likevel, noen stilkarakterer huskes for alltid. Det vil alltid hefte ved statsminister Erna Solberg at hun høsten 2016, som leder av en mindretallsregjering, stilte et ultimatum i budsjettforhandlingene allerede før de var startet. Det er høyst utradisjonelt. Motparten i forhandlingene blir provosert, og sannsynlighetene for å få til en avtale minsker.

Når statsministeren i tillegg har latt uavklarte budsjettspørsmål ligge i uke etter uke, og når hun insisterer på å gjennomføre deler av sitt tette reiseprogram på tross av at det er krise i Oslo, er det vanskelig å fri seg fra tanken om at hun som leder er blitt for flegmatisk. Hun har vent seg til at alt løser seg til slutt, dersom man kombinerer stor tålmodighet med masse pragmatisme.

Denne høsten gikk det ikke slik. Da hun ble presset til å innkalle til pressekonferanse onsdag ettermiddag, åpnet hun med å si at budsjettforhandlingene i Stortinget slett ikke hadde gått som planlagt. Hennes løfte om at hun ville fortsette med å lete etter løsninger for å få til et statsbudsjett virket nesten underlig. Hun, og hennes medarbeidere, har jobbet i flere uker med å lufte løsninger med sentrumspartiene. Hvis de hadde noe radikalt nytt å komme med nå, ville alle spørre hvorfor det ikke kom tidligere - før bruddene og før Erna Solbergs offentlige selvkritikk.

Lovord

Frem til denne høsten har statsministeren høstet mange lovord for sin ledelse. Hun har vist stor forståelse både for Fremskrittspartiets og sentrumspartienes krav og interesser, og hun har vært så raus som man antagelig må være når man skal Per Sandberg og Sylvi Listhaug til å gå i noenlunde takt med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande.

Så kom ultimatumet – om den såkalte bilpakken som både økte drivstoffavgiftene og senket andre avgifter for bilistene. Denne uken er det nesten uforståelig at Solberg sporet av forhandlingene med å stille ultimatum før de var startet. Greit nok at Frp stilte krav om det, men hvordan kunne statsministeren gi etter.

Ekstra dumt for statsministeren er det at hun ved sin forhandlingsteknikk har gitt Venstre og Krf et bruddgrunnlag som er mulig å forstå for folk flest. De to partiene vet at det er vanskelig å få fortalt velgerne hvorfor man risikerer regjeringskrise på noen tiører fra eller til i dieselavgift. Det er lettere å få frem at statsministeren selv satte sitt eget liv i fare, da hun gjorde noe hittil ukjent i budsjettforhandlinger. For sentrumspartiene passer det godt at de ved å peke på ultimatumet også legger skylden for bruddet på Fremskrittspartiet. Det var Siv Jensen som tvang Erna Solberg. Frp har for stor innflytelse på denne regjeringen.

Sentrumspartienes pek mot Frp inngår i historiefortellingen som alle partier har drevet intenst med denne uken. Men den er åpenbart riktig. Grunnen til at det denne uken er en budsjettkrise som kanskje kan utvikle seg til regjeringskrise allerede neste uke, er dypest sett at sentrumspartiene og Fremskrittspartiet ikke hører sammen. De er presset av dårlige meningsmålinger og tillitsvalgte som setter absolutt stopp for å gi nye konsesjoner til motparten i forhandlingene. Norsk politikk er tilbake i normalsituasjonen siden 1986 – Frp og sentrum vil ikke samarbeide om en stabil regjeringskonstellasjon på såkalt borgerlig side.

Situasjonsbestemt

Da Erna Solberg dannet sin regjering i 2013, var det med et parlamentarisk grunnlag som var situasjonsbestemt. Sentrumspartiene og Frp var så frustrert av den rødgrønne regjeringen at de alle sammen lovte velgerne at en borgerlig stemme skulle gi en borgerlig regjering. Høyres leder fikk ikke med seg flere enn Frp i regjeringen, men hun fikk en samarbeidsavtale med sentrum som sikret flertallet i Stortinget.

Om dette flertallet smuldrer bort for godt i neste uke, eller om det holder ut stortingsperioden, er strengt tatt ikke så viktig. Krfs landsstyre har allerede bestemt at partiet skal kjøre valgkamp mot dagens regjering. Etter denne budsjetthøsten kommer antageligvis Venstre til å gjøre det samme.

Det er i lys av denne utviklingen man må vurdere Erna Solbergs lederskap. Kunne hun ha gjort noe annet? Hadde hun i det hele tatt fått med seg Fremskrittspartiet på å øke bensin og dieselavgiftene, dersom hun ikke sa ja til å stille ultimatum? Ville hun ha fått mer momentum i budsjettforhandlingene, dersom hun hadde engasjert seg tidligere og med større entusiasme?

Det aller viktigste spørsmålet er om hun kunne ha satt et litt hardere press på Fremskrittspartiet for å blidgjøre sentrumspartiene. Ingen vet, men sannsynligheten er stor for at hun ikke kunne det. Frp er så hardt presset av meningsmålinger at partiet ikke har noe å gi. Hadde hun presset hardere, hadde regjeringen gått i oppløsningen.

Oppløsning innenfra er det siste statsministeren ønsker seg. Høyre gjorde et valg i 2013. Erna Solberg samlet partiet bak en beslutning om i praksis å velge Frp fremfor sentrum. Det valget har hun stått beinhardt på denne høsten. Det koster henne mye – foreløpig bare ved at hun ser ut som en dårlig leder, men kanskje ganske snart ved at hun også blir kastet ut av regjeringskontorene.

På lang sikt virker det imidlertid som om det er svært få i Høyre som mener at hun kunne ha valgt annerledes. Frp er så stort at det ikke kan ignoreres. Sentrumspartiene er på vei ned mot sperregrensen. Kanskje forsvinner minst ett av dem i valget neste år.

Ikke så rart da at kampen om budsjettet denne høsten er beinhard.