Resultat- eller sjanselikhet?

Tankesmien Agenda hadde solgt han inn som en ekspertenes superstjerne: Raj Chetty tok doktorgraden da han var 23, ble en av Harvards yngste økonomiprofessorer i en alder av 29 og er av det amerikanske magasinet Politico pekt ut som en av de 50 menneskene som kommer til å endre USA mest. Mandag hadde Agenda fått ham til Universitetets aula i Oslo der han snakket til en meget lydhør forsamling og Aps nestleder Hadia Tajik om de store og økende forskjellene i USA, og om hvor urealistisk den amerikanske drømmen er for store deler av den amerikanske befolkningen.

Sosial mobilitet

Følgere av norsk politisk ulikhetsdebatt ventet kanskje at han i et slikt foredrag skulle snakke om skattepolitikk, men det gjorde han ikke. Chettys tema er sosial mobilitet. Ved hjelp av enorme mengder data har han studert de barna som vokser opp i familier med inntekt i den laveste femtedelen av inntektsskalaen. I datasettene er disse barna fulgt til de blir voksne og han har sett hvor mange av dem som endte opp med en inntekt som plasserte dem i den øverste femtedelen.

Det er logisk at man ikke er opptatt av den delen av politikken som dreier seg om å jevne ut inntekter når suksesskriteriet i undersøkelsen nettopp er å øke inntektene drastisk. Bærebjelken for den amerikanske drømmen er at folk skal ha muligheter til å bli veldig rike. Når bjelken har forsvunnet, skyldes det at sjansene til å gjøre suksess er blitt så mye mer ulikt fordelt. Dersom du går på en dårlig skole og bor i et nabolag med lave inntekter og oppløste familier, kan du være så smart og flittig du bare vil. Sjansene for å komme seg ut av fattigdom er likevel små.

Tankesmien Agenda definerer seg selv som en politikkutvikler for «det moderne sentrum-venstre». Det er interessant at de hausser opp en økonom som er så sterkt opptatt av sjanseliket og såpass lite interessert i inntektsulikhet. Vanligvis er det høyresiden i politikken som snakker om at alle skal ha like muligheter – startstreken skal være felles, men derfra og ut i livsløpet bør det i størst mulig grad være opp til den enkelte selv hvordan hun og han bruker sine ressurser for å skape seg gode liv.

Tradisjonelle venstresidepolitikere vil mene at konkurransen er unfair gjennom hele livet. Dersom du er i et miljø med mye kapital – enten den er økonomisk, sosial eller kulturell, vil det stort sett alltid åpne seg bedre muligheter for deg, enn for dem som kommer fra mindre ressurssterke miljøer. En fordelingspolitikk som virkelig skal utjevne forskjeller må derfor virke på mange av livets områder og i alle livsfaser. Progressiv skatt på inntekt, formue og arv er sentrale virkemidler.

Dermed er det ikke sagt at Tankesmien Agenda, ved å invitere Raj Chetty, forsøker å dreie det moderne sentrum-venstre mot høyre. Økonomens budskap om betydningen av skole- og bomiljø kan være radikalt nok i seg selv, om partiene ønsker det.

Ta skole som eksempel: Chetty har med utgangspunkt i sine stordatastudier laget regnestykker som viser at det en enorm økonomisk gevinst for samfunnet, dersom man kunne fjerne eller forbedre den fem-prosenten av lærerne som har elever med lavest testresultater. I norsk sammenheng er regnestykket virkelighetsfjernt og sprøtt, men glem det for et øyeblikk. Chetty viser bare det alle norske politikere har sagt og ment lenge: At kvaliteten på læreren har enorm betydning – for den enkelte elev, men også for samfunnet.

Bedre lærerkvaliteten

Resultatet er at alle partier har sluttet seg til en politikk for å bedre lærerkvaliteten. Det ser etter hvert også ut til å bli ganske stor samstemthet blant partiene om at antall lærere har betydning.

Så langt, så godt. Men hva gjør politikerne med de store ulikhetene mellom skolene? Den som går på en god videregående skole i Oslo, har 13 prosent større sannsynlighet for å fullføre enn én som går på videregående i Finnmark. En offensiv politikk for sjanselikhet burde åpenbart inneholde målrettede og kraftige nasjonale tiltak for å bedre skolen i det aller nordligste fylket. Dersom Chetty kunne inspirere noen partier til å komme med slike tiltak, ville det ganske sikkert bli krutt i debattene og skillelinjer som velgerne klarer å se.

Tilsvarende er det med boligpolitikk. Vi nærmer oss nå den tredje eller fjerde valgkampen hvor det blir spådd at boligpolitikk kommer til å bli et hett tema. Spådommene er blitt gjort til skamme tidligere fordi partiene stort sett har vært enige om hovedlinjene. Boligmarkedet skal være fritt, folk skal oppfordres til å eie, ikke leie, og virkemidlene for å hjelpe folk inn i boligmarkedet skal være ganske beskjedne. Såkalte områdeløft er politikerne også stort sett enige om, så lenge bevilgningene måles i enkeltmillioner og ikke milliarder.

Boligdebatten

Det som virkelig får fart i boligdebatten, er forslag om bussing og om reguleringer for å motvirke økonomisk og etnisk segregering. Chetty la på mandag frem noen kart over ulike amerikanske byer som viste hvor stor betydning integrering har for sjanselikheten. Mulighetene for å lykkes er definitivt størst i de områdene der man klarer å få ulike folk til å leve i samme bomiljø. Han brukte etnisitet som målestokk, men sammenhengene ville vært likedan om han brukte inntekt.

Segregeringen er på langt nær så kraftig i Norge som i store deler av USA, men den er antagelig i ferd med å bli sterkere – både i byene og i en viss grad nasjonalt. Det skyldes at boligmarkedet utvikler seg så ulikt i forskjellige deler av byene og i landet at det åpenbart hindrer mobilitet og fremmer økonomisk segregering.

En kraftfull venstre-sentrum politikk for sjanselikhet ville derfor være å gjøre noe effektivt for å hindre at boligmarkedet fører til segregering. Ethvert forslag i en slik retning ville skape skillelinjer som ga ny kraft til den norske ulikhetsdebatten.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.