Maktpolitikere mister grepet

Terror i flere land, kuppforsøk i Tyrkia, amerikansk presidentvalgkamp og Brexit. Det har vært mye å følge med på for ferierende nordmenn som har nytt godt av at det har vært lite å følge med på fra de hjemlige politiske og økonomiske arenaer. Bildene som mer enn andre oppsummerer den internasjonale situasjonen rullet over TV- og mobilskjermene fire dager etter terroren i Nice:

Da deltok den franske statsministeren, Manuell Valls, på en minneseremoni på strandpromenaden. Etter at det hadde vært ett minutts stillhet, startet publikum å bue og å pipe mot topp-politikeren. De var samlet i sorg, men følte samtidig et intenst behov for å markere sin mistillit til de som styrer landet og åpenlyst ikke klarer å forsvare dem mot terror og uro.

Økt tillit

Det vanlige når kriser rammer, er at de politiske ledere som ikke har gjort åpenbare feil får økt tillit. Det var det som skjedde med den franske presidenten etter terroren mot satireavisen Charlie Hebdo for halvannet år siden.

Nå dominerer politikerforakten i de aller fleste vestlige land – tydeligst illustrert ved den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap og den amerikanske presidentvalgkampen. Brexit var ikke bare et uttrykk for at folk ikke hørte på sin politiske ledere, etterspillet har også nøret oppunder mistilliten fordi de umiddelbare konsekvensene slett ikke ble så negative som mange av de ansvarlige lederne varslet.

Den viktigste årsaken til at maktpolitikerne mister oppslutning og troverdighet er at de ikke leverer. De får ikke til en økonomisk vekst slik at det blir arbeid til alle, de gjør for lite for den økende andelen av befolkningen som faller under fattigdomsgrensen, de har ingen svar på flyktningekrisen og de gjør ikke nok for å forhindre terror.

Maktpolitikere sier de forstår anklagene, men de mener at folk også må forstå at de gjør sitt beste og at det ikke er så lett. Terror kan man for eksempel ikke gardere seg hundre prosent mot. Hadde en topp-politiker vært ærlig, ville han eller hun bedt folket om for en sjelden gangs skyld å se ting også fra elitens perspektiv – de føler ganske mye maktesløshet de også.

Politisk kommunikasjon

Dermed er vi inne på betingelsene for politisk kommunikasjon, og hvordan mediene fungerer som formilder – både av krav fra befolkningen til politikerne og av informasjon fra politikerne til velgerne om kompleksiteten i å styre et land. I et godt fungerende demokrati må det være medier som gjør det mulig å få til en noenlunde bred og saklig samtale mellom og blant folket og eliten om samfunnsutfordringene.

Donald Trumps presidentvalgkamp viser hvordan det i det amerikanske mediesamfunnet er mulig å komme veldig langt uten å tilfredsstille et eneste klassisk saklighetskrav. I Storbritannia er det ingen tvil om at tabloidpressen i stor grad bidro til at mange velgeres EU-kunnskap var så mangelfull og vridd at det i etterkant er kommet spørsmål om disse folkene i det hele tatt burde ha hatt stemmerett.

Nyhetskonsum

I Norge er det tilsynelatende bedre. For en drøy uke siden publiserte mediemangfoldsutvalget en undersøkelse om nordmenns nyhetskonsum som viste at halvparten av befolkningen er såkalt aktive nyhetssøkere. Forskerne Arne Moe og Hanne Hestvik Kleiven ved Trøndelag Forskning og Utvikling var bedt av utvalget om å gjennomføre en spørreundersøkelse – både om befolkningens interesse for såkalte harde nyheter om politikk, økonomi og samfunnsliv, og om hvilke ulike typer medier folk bruker.

De fant at ti prosent av oss er såkalte nyhetsunnvikere – de følger ikke med på etablerte medier i det hele tatt. 43 prosent av de spurte er bredt orientert. Denne gruppen sier selv at den er storkonsumenter av mange ulike typer mediekilder. Det er mulig de overdriver når de svarer, men det kan ikke ha vært mye fordi forskerne fulgte opp spørsmålene om medievaner med å stille kontrollspørsmål om de nyhetene som var i mediene i det aktuelle tidsrommet.

Men hva vet egentlig de nyhetshungrige om samfunnet? Får de med seg at alt er vinklet og at nyhetsmediene bare bryr seg om en liten del av samfunnslivet? Det sier ikke undersøkelsen noe om.

Moderne nyhetsdekning innebærer at de aller fleste sakene som blir behandlet i Stortinget ikke verdiges en notis noe sted. Den fører til at sosialminister Anniken Hauglie, som forvalter den desidert største delen av skattebetalernes penger, nesten ikke får medieoppmerksomhet, mens innvandringsminister Sylvi Listhaug får førstesideoppslag på å varsle en hypotetisk innstramning i en situasjon der det er totalt uaktuelt.

Er man riktig vrang, kan man si at nordmenns store opptatthet av nyheter heller er en ulempe enn en fordel, dersom målet er å få en bred offentlig samtale som kan gi grunnlag for opplyste valg. De nyhetssugne kan bli så revet med av medienes råkjør på den ene eller den andre saken, at de får problemer med å gjøre seg opp en egen oppfatning av hva som er viktig og uviktig.

Så vrien er det foreløpig ikke grunnlag for å være. De fleste mediekonsumenter har antageligvis en intuitiv forståelse av medienes funksjon. De skjønner at det vinkles, forenkles og overdrives, og de supplerer med annen informasjon. Slik tror i hvert fall de fleste av oss at det er.

Mediemangfoldsutvalget har mulighetene til å komme litt lenger enn bare til å tro. Grunnlaget er der for å sette i gang mer forskning om hvordan nyhetsdekningen virker på den politiske offentligheten. Det er viktig for å begrunne og å forme en mediepolitikk som på et eller annet vis vil ende opp med at staten skal bruke skattebetalernes penger på å støtte aviser, kringkasting og ulike nettmedier.

Enda viktigere er det at vi da kan få et bedre grunnlag for å vurdere om norske medier gir samfunnet en beredskap mot en politikerforakt som kanskje er i ferd med å rive ned dagens politiske orden.