Frykten for Oslo-politikerne

ANALYSE: I vår kommer Stortingsflertallet til å vedta at de videregående skolene i Østfoldbyene, nordre Romerike, Drammen og Hallingdal skal legges inn under samme fylkesadministrasjon.

Det betyr blant annet at videregående elever som ønsker å velge smale yrkesfag kan risikere å få et tilbud om skoleplass mange timer fra bostedet, og at de kanskje må reise gjennom Oslo der det hadde vært mulig å få det samme skoletilbudet.

Like absurd er det med planarbeid og organiseringen av kollektivtransporten. Etter at fylkespolitikerne i Oslo og Akershus har brukt tiår på å bygge opp et stadig tettere samarbeid over fylkesgrensene, skal det nå utvides i stedet for å integreres ytterligere.

Fylkesadministrasjonen i Akershus skal bruke kreftene sine på å få til et samarbeid om næringsutvikling, veier og kollektivtrafikk med blant andre Hvaler og Hallingdal.

Det er så ulogisk at det er vanskelig å forstå at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti virkelig vil stemme for den nye Viken-regionen som skal omkranse hovedstaden. Men det vil de.

Denne uken ble de enige om en avtale, og selv om alle de ansvarlige sier at det på lang sikt kommer til å bli endringer i regioninndelingen rundt Oslofjorden, så vil de i vår vedta en meget ulogisk regionreform.

Tør ikke tvinge Oslo

Årsaken til at de går for noe de selv innrømmer er en dårlig løsning, er at de innser at det ikke var mulig å få til mer.

De tør ikke å bruke tvang mot Oslo-politikerne som er samstemte i at de ikke vil slå seg sammen med noen andre. Og så lenge hovedstaden insisterer på å være alene, blir enhver løsning rundt Oslo halvveis.

Regjeringens og støttepartienes unnskyldning og håp er at den nye Viken-regionen ikke kommer til å bestå lenge.

De tror selv at det etter hvert vil presse seg frem en annerledes regionstruktur på Østlandet, slik de tror at Møre og Romsdal med tiden vil bli splittet opp og fordelt til Trøndelag og Hordaland/Sogn og Fjordane, og slik mange av dem antageligvis tenker seg at et Rogaland uten Haugalandet vil finne sammen med Agder og danne en stor region på Sør-Vestlandet.

Samme type tenkning gjør seg gjeldende om kommunereformen. Avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene (Krf trakk seg ut) om å tvangsgifte 13 kommuner er prinsippløs og i utgangspunktet uforståelig.

Det er ikke mulig å finne noen overordnet tenkning for når Stortinget skal overstyre det lokale selvstyret og når det ikke skal gjøre det. Av og til følger de tre partiene råd fra fylkesmennene, andre ganger gjør de ikke det. I noen tilfeller brukes tvang for å sikre seg at flertallsønsket i en litt større region blir oppfylt, andre steder skjer det ikke.

Ny dynamikk

Prinsippløsheten blir bare forståelig om man har et lengere tidsperspektiv. Da kan det komme en dynamikk inn i kommune-Norge som ikke har vært der på flere tiår. Det har plutselig gått opp for både lokale og nasjonale politikere at det ikke lenger er «politisk umulig» å endre kommunekartet.

I neste stortingsperiode kan det derfor hende at det oppstår lokale og frivillige prosesser mange steder rundt om i landet for å lage større kommuner. Senterpartiet kommer også til å godta en slik utvikling fordi partiet hele tiden har vært tydelig på at det aksepterer lokalpolitikernes beslutninger.

Om det skulle skje, vil kommunalminister Jan Tore Sanner få et strålende ettermæle. Det som nå ser ut som en rotete og uforståelig prosess, vil kanskje om et tiår bli presentert som et politisk mesterstykke.

Regjeringen tør å bruke massiv tvang mot lokalpolitikerne i ytre Namdalen, men våger ikke engang å kritisere Oslo-politikerne for at de pukker på sin selvråderett

Sanners problem er at han må få velgerne til å tro på klokskapen i hans reformer innen valgdagen i høst. Dersom støttepartiene og regjeringen, skal ha et håp om at kommune- og regionreformen ikke fremstår som en stor tapersak for dem, må de få en forståelse i en stor nok del av befolkningen for at de er på vei mot noe mer fornuftig enn det de presser igjennom i Stortinget denne våren.

Høyres Oslo-politikere er blant dem som kommer til å gjøre denne oppgaven vanskelig. En forutsetning for at regionreformen skal bli mer fornuftig er at det den administrative inndelingen i stor-Oslo blir mer logisk. Ingen steder samhandles det så mye over fylkesgrensen som mellom hovedstaden og Akershus.

Det må gjenspeiles i regionreformen. Da må rikspolitikerne håndtere Oslo-politikernes selvstendighetstrang. Ikke bare må de gjøre det en gang i fremtiden, de må også få årets velgere til å tro at det vil skje.

Elitestyrt regjering

Sannsynligheten for å lykkes er ikke veldig stor. Mer trolig er det at regjeringens og Venstres unnfallenhet for Oslo kommer til å inngå som et nytt kapittel i historien om den elitestyrte regjeringen: De tør å bruke massiv tvang mot lokalpolitikerne i ytre Namdalen, men våger ikke engang å kritisere Oslo-politikerne for at de pukker på sin selvråderett.

Dermed er selvfølgelig ikke valget tapt. Det er uklart hvor mange velgere som egentlig bryr seg så mye om kommuner, fylker og distrikter at det kan bety noe for deres stemmegivning. Det er også usikkert om regjeringens og støttepartienes konkurrenter klarer å profitere på denne saken.

Det siste er i ferd med å seile opp som et stadig mer interessant spørsmål. Alle ser at Senterpartiet vinner på at distrikspolitikk er på dagsorden, men hva skjer med Arbeiderpartiet? Partiet ser ut til å være på en fallende trend på meningsmålingene og mye kan tyde på at det for tiden er større velgeroverganger fra Ap til Sp enn fra høyresiden til Senterpartiet.

En mulig forklaring er at striden om kommuner og regioner nå er blitt så polarisert at Ap ikke klarer å markere et mellomstandpunkt. Jonas Gahr Støre klarer ikke på en troverdig nok måte å fortelle velgerne at han er for reform av offentlig sektor, selv om han vil reversere tvangssammenslutninger av kommuner. Han står i fare for å bli sett på som et vedheng til Senterpartiet i distriktspolitikken.