Statkraft som symbol

Om en drøy uke kan det hende at kontrollkomitéen i Stortinget samles for å vurdere om de skal forfølge saken om utnevnelsen av tidligere Høyre-statsråd Thorhild Widvey som styreleder i Statkraft. Opposisjonspolitikere fra flere partier har vært så høyt på banen at det er mulig det vil bli stilt nye spørsmål om saksgangen i Næringsdepartementet. Ble Widvey i praksis lovet jobbet som styreleder mange måneder før den formelle prosessen med å sette sammen et nytt styre ble igangsatt?

Sannsynligheten er stor for at hun ble det. En offentliggjort SMS-utveksling tyder på at næringsminister Monica Mæland fra første stund var bestemt på at hun ville ha sin tidligere statsrådskollega inn som styreleder for selskapet som forvalter store deler av landets vannkraftressurser. Den reelle begrunnelsen kjenner vi ikke. Var det fordi hun var en Høyre-politiker som trengte en premiering og en godt betalt styrejobb, eller var det fordi hun har særlig kompetanse som tidligere olje- og energiminister, og i tillegg kunne bedre en kjønnsbalanse vi vet at Mæland er opptatt av?

Takk for sist

Uansett hvor mye kontrollkomitéen i Stortinget graver, vil den aldri finne svar som alle vil slå seg til ro med. Da må de drive sjelegransking av en næringsminister som er i sin fulle rett til å velge styremedlemmer i heleide statlige selskaper. Hun trenger ikke å gi noen annen begrunnelse enn en såkalt helhetsvurdering av kandidatens kompetanse og selskapets behov.

Dette vet selvfølgelig opposisjonspolitikerne og det er ikke for å få svar at de forfølger saken. Deres egentlige målsetning er enklere. De vil så mistanken om at Høyre i regjering bruker makten til å ta vare på sine egne folk. For Arbeiderpartiet dreier det seg i stor grad om å si takk for sist. Da Høyre var i opposisjon, var de ved flere anledninger minst like krasse mot den tidens antatte partiutnevnelser som Martin Kolberg er nå.

Denne uken er det stadig flere i mediene som har brukt plassen på å beskrive dette spillet. Det igjen har ført til at det i flere opposisjonspartier er oppstått et ønske om å tone ned kritikken av det som har skjedd og å vri diskusjonen over til spørsmålet om hva regjeringen vil med Statkraft. Debatten kan bli både mer spennende og viktig, men den har et stort potensiale for å spore av i partipolitisk symbolkamp.

Politisk vilkårlighet

Utgangspunktet er at dagens Statkraft både er utsatt for politisk vilkårlighet og har en meget sammensatt jobb. Selskapet skal både forvalte fellesskapets vannressurser, utvikle ny fornybar energi og være en stor aktør i det europeiske energimarkedet. Forretningsdriften skal foregå med en kapitalbase som skifter med de politiske vinder.

For snaue to år siden gikk Stortinget inn for å styrke Statkrafts egenkapital med ti milliarder kroner slik at selskapet kunne forsterke satsingen på vind- og vannkraftutbygging både her og i utlandet. For et snaut år siden ombestemte Stortinget seg og trakk tilbake fem milliarder av egenkapitalstyrkingen. Fortsatt er Statkraft et av de statsselskapene som har god grunn til å frykte hver eneste budsjettbehandling i Stortinget. Når det ikke er mulig for budsjettforhandlerne å bli enige om inndekning av populære utgiftsposter, løser de det med å bestemme seg for at Statkraft må gi sin eier et større utbytte.

Høyresidens forslag til løsning er å privatisere Statkraft – helt eller delvis. Det blir ikke mulig å skalte og valte med utbyttepolitikken, dersom man har private aksjonærer. En løsning mange har sans for er å dele opp og å skille Statkrafts oppgaver fra hverandre. Den delen som dreier seg om å forvalte allerede eksisterende vannkraftanlegg kan legges inn i et eget selskap der inntektene går uavkortet til statskassen. Det er slik vi har det i oljenæringen med SDØE (Statens Direkte Økonomiske Engasjement) som forvaltes av det helstatlige Petoro. SDØE har eierandeler i alle olje- og gassfelt og sikrer at en del av inntektene fra høstingen av våre naturressurser går rett inn i statskassen. Petoro er et lite selskap som bare har til hensikt å passe på at det som skjer er økonomisk best for den norske stat.

Denne konstruksjonen ble til etter at den første Stoltenberg-regjeringen bestemte seg for å delprivatisere Statoil. For Statkraft kan man gjøre det samme. Etter at forvaltningen av arvesølvet vannkraft er skilt ut, blir selskapet stående igjen som et «vanlig» selskap som kan konkurrere om å bygge ut og å selge energi. Statkraft kan bli politikkens verktøy for å realisere innovativ og ny produksjon av fornybar energi – enten det er fra sol, vann, vind eller hav.

Verktøy vs privatisering

Dersom selskapet skal bli et skikkelig politisk verktøy, blir det vanskelig å delprivatisere. Da kan det bli naturlig å ta forretningsmessige beslutninger med en større risiko enn private aksjonærer aksepterer. Jenker man på de politiske ambisjonene, er det absolutt en mulighet for å få inn private på eiersiden. Deres vurdering av risiko og forretningsmuligheter vil kunne hindre at skattebetalernes penger blir brukt på fornybarprosjekter som ser fantastisk lovende ut, men som i lengden ikke er bærekraftige.

Det høres så flott ut, men det er før den partipolitiske diskusjonen starter. Bare bruken av ordet «privatisering» fører til at de ulike partiene hopper ned i hver sin grøft. Arbeiderpartiet og fagbevegelsen ser potensialet til å kjøre en hel valgkamp mot Høyres og Frps privatiseringsiver, dersom de to partiene skulle forsøke seg med Statkraft.

Isolert sett kunne man tro at høyrepartiene så seg tjent med en valgkamp der de ble fremstilt som privatiserere – hadde det bare ikke vært for at det angikk vannkraften. Høyre-strategene føler seg neppe trygge på at den jevne velger vil skjønne betydningen av en SDØE-konstruksjon for vannkraft. Og gjør de ikke det, kommer de til å tro på propaganden om at regjeringen selger arvesølvet vårt. Da er valget tapt.