Frp som foregangsparti

Siv Jensen er den eneste partilederen som ikke har invitert journalistene til jordbær og sommerprat de siste to ukene. Selvfølgelig er hun det. En av Fremskrittspartiets klare målsetninger er å være annerledes enn de andre partiene. Og hvorfor skal man egentlig bruke tid og penger på å invitere journalistene til å stille intrikate spørsmål om Sylvi Listhaugs innvandringspolitiske linje og Frps lydighet i regjeringen? Frp-strategene synes det er mye bedre at journalistene snakker med de andre partilederne om Frps oppførsel. Det har de lyktes med til gangs denne uken.

Forholdet til Fremskrittspartiet

På Erna Solbergs pressekonferanse onsdag dreide alle spørsmål seg om forholdet til Fremskrittspartiet. På tross av at statsministeren i sin innledning blant annet inviterte til spørsmål om brexit-avstemningen i Storbritannia og de anti-elitistiske og nasjonalistiske bølgene som skyller inn over Europa.

Spørsmålene var om innvandrings- og asylpolitikken. Hvordan kunne statsministeren godta at Frp valgte alenegang fremfor kompromiss denne våren, på tross av at Erna Solberg personlig hadde lovet de andre partilederne at hun ville «være på tilbudssiden» i forhandlingene om en videreføring av høstens asylforlik? Og er det sant, som VG skrev forrige helg, at Solberg og innvandringsminister Sylvi Listhaug kranglet høylytt på en regjeringslunsj, og at Listhaug insisterte på å følge ordrene om alenegang fra Frp-landsmøtet i stedet for å følge opp statsministerens kompromisslinje?

Erna Solberg gjorde på pressekonferansen det hun kunne for å tone ned konflikten og å skyve skylden for manglende innvandringskompromisser over på andre partier i Stortinget. Forsøkene var lite vellykkede. Det er nemlig ingen tvil om hva som har skjedd denne våren. Fremskrittspartiet har bestemt seg for at partiet må gjøre det som er nødvendig for å få frem at det er strengere enn alle andre i innvandringspolitikken. Det forutsetter at man ikke inngår kompromiss med de andre – i hvert fall ikke uten at man får en klar aksept for at man samtidig skal få fremme sine egne opprinnelige forslag i Stortinget.

Hvor hardt Høyre og Erna Solberg har stått på for å få Frp til å være lydig mot regjeringens kompromisslinje i innvandringspolitikken vet vi ikke. Mange i Høyre er sure, sinte og frustrerte over Frps opptreden, men vi vet ikke om Solberg eller Høyres gruppeledelse i Stortinget på noe vis har forsøkt å sette makt bak sitt krav om at Frp skal innordne seg. Inntil videre må vi tro på statsministeren som onsdag sa at hun ikke opplever at det er noen statsråder «som ikke har fulgt beskjeder fra meg».

Bekymring

En av årsakene til at denne saken føk til topps av den politiske dagsorden denne uken, var at både Krfs og Venstres ledere kommenterte den. Knut Arild Hareide brukte første arbeidsdag etter pappapermisjonen til å lufte sin bekymring over statsministerens autoritet. Trine Skei Grande rettet søkelyset mot innvandringsminister Listhaug.

Reaksjonene fra regjeringens samarbeidspartier var forutsigbare – også for Fremskrittspartiets strateger. Det passer dem perfekt at de små mellompartiene klager over at Frp styrer statsministeren. Velgerne ser at Frp har innflytelse og ikke blir herset med av de store regjeringspartiet – slik SV ble herset med i den rødgrønne regjeringen. Denne siste påstanden er absolutt ikke objektiv. SV’ere vil si at de hadde stor innflytelse, men historien som har festet seg – ved god hjelp av Frps historiefortellere – er at SV visket seg selv ut i kompromiss etter kompromiss og at det er årsaken til at partiet i siste valg måtte kjempe en desperat kamp mot sperregrensen.

Troverdig

Denne fremstillingen av historien er så troverdig at den antageligvis vil bli liggende som et premiss for alle små partier som i fremtiden skal inn i samarbeidsregjeringer. Og når premisset godtas, blir ofte også de nye svarene på utfordringene akseptert.

Dersom innvandringen til Norge forblir lav frem mot valget neste år, kan Frp synke som en stein på meningsmålingene. Offentlighetens oppmerksomhet vil være om de sakene der Frp ikke innfrir – bompenger, kamp mot byråkratiet, sviktende standard på sykehjem, for å nevne noe. Sannsynligheten for å havne godt under 10 prosents-grensen i neste valg vil være stor. I så fall vil Frps oppførsel nå ikke være et eksempel til etterfølgelse.

Men, Frp har Sylvi Listhaug. Frem til nå har hun vist en imponerende evne til å få offentligheten til å være opptatt av seg – uavhengig av innvandring. Hun er en egen evne til å fremme provokative synspunkter på en blid og tilforlatelig måte – noe som virker så sterkt på journalister og politiker-konkurrenter at hun gang på gang blir forsøkt stilt til veggs. Hun har selv sagt at det er akkurat der hun ønsker å være. I en strid som ganske ofte er skapt av henne selv.

Så lenge Listhaug klarer å få dradd søkelyset mot seg, forsvinner det fra de Frp-sakene som ikke er så gode. Tilsvarende mekanisme forsøker partiet å spille på i en del andre saker. I spørsmålet om justering av pensjonene, insisterte partiet i fjor på å fremme forslag i Stortinget som ga mer penger til pensjonistene enn Frps ansvarlige statsråd hadde foreslått. I år er partiet nektet å følge den strategien, da sørger det i stedet for å få en stortingsdebatt frikoblet fra pensjonsjusteringen – et sted hvor Frps representanter kan si at de egentlig vil gi mye mer penger til de som har bygget dette landet.

Tilsvarende saker vil komme. Hver gang Frp ser at politikken begynner å dreie seg om ting som ikke passer, vil det dukke opp saker der partiet blir beskyldt for å være illojal mot regjeringen og å dobbeltkommunisere. Noe som vil fremkalle ny debatt om Frps spill og statsministerens autoritet.

Frp-strategene vet at spørsmålet om Erna Solbergs lederskap er så viktig at pressen ikke kan ignorere det. Akkurat nå virker det som om de har funnet svaret på spørsmålet om hvordan de skal holde seg unna SV-fella.