Kommune­økonomi, profittfri velferd og oljeskatt

Forfatter Aslak Bonde er en frittstående politisk analytiker. Les flere av hans politiske analyser her.

SYNSPUNKT: Vi som har kommentert og analysert valgkamper i noen tiår kan til tider bli en smule trøtte av at både problemstillingene og argumentene er så gjenkjennelige fra valgkamp til valgkamp. Høyres og Aps skattedebatt i år er til forveksling lik den i 2001, diskusjonen om eldreomsorg og hvordan man skal få kommunene til å levere gode og trygge tjenester har gått i alle valgkamper siden 1985. Satsing på læreren har vært hovedslagord for nesten alle partier i alle valgkamper siden 2007. Og så videre og så videre.

Endringer

Alt går likevel ikke på autopilot. Både i samfunnet og i politikken skjer det endringer som bidrar til at debattene blir nye og friske. Et godt eksempel er oljedebatten. Den har tidligere dreid seg om hvilke felt som ikke skulle bygges ut, men den har overhodet ikke handlet om olje- og gassvirksomheten som sådan. Nå har Paris-avtalen og Miljøpartiet de Grønnes vekst ført til at det er blitt en reell debatt om hvor fort oljevirksomheten skal trappes ned. MdG har fått sin motpart i valgkampen ved at Fremskrittspartiet har plukket ut «full gass» som en hovedsak.

I spennet mellom disse to har alle de andre partiene begynt å snakke mer og mer om den økonomiske risikoen ved å åpne nye olje- og gassfelt. Det mest oppsiktsvekkende skjedde i forrige uke da miljøbevegelsen jublet over at Aps finanspolitiske talskvinne, Marianne Martinsen, åpnet opp for en revurdering av skattesystemet for oljeselskaper. Etter kort tid viste det seg at Ap likevel ikke er for å endre oljeskatten. Martinsen snakket mer generelt. Det er den samlede risikoen ved Norges oljeeksponering hun vil ha vurdert.

Oljeskatteregimet

Aps forsiktighet til tross: Det kan bli en ny vurdering av oljeskatteregimet i den kommende stortingsperioden. Venstre og SV snakker så mye om dette i valgkampen at de blir nødt til å presse hardt på hver sin statsministerkandidat for at man i hvert fall gjør noe med leterefusjonsordningen. Det er den delen av skattesystemet som har bidratt til at den norske stat har betalt nesten 100 milliarder kroner til oljeselskapene som en refusjon for deres leteutgifter. Refusjonen har blitt gitt til selskaper som ennå ikke har noen inntekter fra olje- og gassvirksomhet i Norge. Tankegangen er at samfunnet skal få pengene tilbake når disse selskapene kommer i virksomhet og begynner å betale en oljeskatt på 78 prosent. De selskapene som ikke finner noe slipper å betale tilbake.

En ordning som dreier seg om at man gir oljeselskapene penger, ser veldig rar ut, og den har bare overlevd fordi det praktisk talt ikke har vært politisk debatt om den. Miljøpartiene har prioritert kampen for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja ut fra en tankegang om at den kampen kanskje kan vinnes. Det har frem til nå blitt sett på som politisk umulig å få bort leterefusjonsordningen. Den har nemlig etter myndighetenes mening vært avgjørende for å tiltrekke seg nye selskaper til norsk sokkel. Den økonomiske risikoen ved å gå inn i Barentshavet er såpass stor at oljeselskapene ikke ville ha engasjert seg om de skulle ha tatt hele denne risikoen selv.

Er det én ting som alltid ser ut til å være riktig i en valgkamp, er det at kommunene trenger mer penger, slik at de kan levere bedre velferdstjenester

Hvordan man eventuelt skal endre skattesystemet, er det foreløpig ikke så mye diskusjon om. Den kommer på Stortinget i de neste fire årene, noe som fører til at det antagelig kommer til å bli en ganske annen og mer avansert oljeskatte-debatt i de kommende valgkampene.

Like mye dynamikk er det ikke sikkert at vi får i de to andre nykommer-sakene eller -argumentene som skal nevnes i denne artikkelen. Det skal vel mye til at vi får flere valgkamper der regjeringspartiene kan ha med seg så gode tall for kommuneøkonomien som de har i år. Er det én ting som alltid ser ut til å være riktig i en valgkamp, er det at kommunene trenger mer penger, slik at de kan levere bedre velferdstjenester. Det mener opposisjonen i årets valgkamp også, men de sliter med tall fra KS som viser at kommunene i fjor fikk et driftsresultat i gjennomsnitt på over 4,2 prosent. Det betyr i klartekst at de fleste kommuner går med ganske store overskudd. Det bør de også gjøre, for å redusere gjeld og for å sikre seg mot dårligere tider, men en tommelfinger-regel har vært at driftsresultatet bør være på tre prosent. I fjor ble det så høyt blant annet fordi kommunene fikk ekstraordinære skatteinntekter som en følge av skattereformen.

Tallene har vært så gode at opposisjonspolitikerne har måttet endre argumentasjonen. De kan ikke bare si at regjeringen må gi mer penger, de må også argumentere mot kommunene. De må mer eller mindre direkte si at kommunene har brukt pengene feil – saltet dem ned i kommunekassen i stedet for å bruke dem på skole- og omsorgssektoren. Det er en vanskelig argumentasjon, spesielt tatt i betraktning at flertallet av ordførerne kommer fra Sp og Ap.

Profittfri velferd

De to store ordførerpartiene har også problemer med det tredje nye temaet – nemlig profittfri velferd, eller kamp mot velferdsprofitørene. Det er Rødt og SV som har brakt spørsmålet om utbytte for private velferdsleverandører inn i valgkampen. For Rødt er det partiets aller viktigste sak – noe partileder Bjørnar Moxnes illustrerte da han i den første partilederdebatten i Arendal benyttet første anledning til å gå til angrep på Jonas Gahr Støre. Arbeiderpartiet skal åpenbart tvinges til å innføre utbyttebegrensninger for private barnehage- og sykehjemseiere og for private barnevernsaktører.

En slik tvang er det mange Ap-ledere som vil synes er helt greit. I fagbevegelsen står kravet om profittfri velferd sterkt. Også på Senterpartiets landsmøte kom dette kravet opp og ledelsen brukte en del energi på å sikre seg at det ikke ble vedtatt. Både Aps og Sps ledelse kan tenke seg å stanse de store konsernene på barnehage-, omsorgs- og barnevernsfeltet, men de ser på det som strategisk dumt, dersom de da også lager regler som gjør det vanskelig for alle de små private eierne. Aps og Sps ledelse vil ikke bli beskyldt av høyresiden for å føre en politikk som i praksis fører til en omfattende rekommunalisering.

Rødt og SV har gitt en ny vri på den gamle debatten om privat eller offentlig velferd, og den debatten liker verken Sps eller Aps ledelse.