- Det er morsomt å snakke om Tomra, erklærer Fredrik Witte (30). Og det er nettopp det som er jobben hans: Stå til disposisjon for investorer som krever svar på hva som rører seg i selskapet. Witte er ansvarlig for analyse og investor relations (IR) i Tomra Systems ASA, et av børsens mest omsatte og verdifulle selskaper.
«Please give me my Burberry», sa kong Edward VII hver gang han skulle ut og ri. Siden har de beige rutene vært ensbetydende med aristokratisk eleganse.
Det er stort sett sparkede arbeidstakere som prøver seg i retten hvis de føler seg usaklig avskjediget. Toppledere tar ikke sjansen på å bli brettet ut i domstolene. De vil legge sparket bak seg og se fremover fortest mulig.
Toppledere som får sparken har fallskjerm eller annen økonomisk kompensasjon å trøste seg med. Arbeidstakerne har fagforeningen. Mellomlederne har det tøffest. De får både den psykologiske og den økonomiske smellen midt i fleisen hvis de må forlate jobben.
Etter fire og et halvt år i redaktørstolen, fikk politisk redaktør i Tromsø-avisa Nordlys, Svenn A. Nielsen, beskjed om at den nye sjefredaktøren ville smalne inn redaktørsjiktet i avisa. Uten forvarsel ble han den 20. november i fjor kalt inn på sjefredaktør Hans Kristian Amundsens kontor - uten å ha gjort noe galt.
NSBs tidligere konsernsjef, Osmund Ueland, trengte syv måneder på å få oppsigelsen på nødvendig avstand. I etterkant har han ikke forsøkt å stikke under en stol at han opplevde avskjeden for halvannet år siden, og perioden etterpå, som en personlig krise.
Resultatkravene til ledere, og særlig toppledere, blir stadig tøffere. Og resultatene skal helst komme raskt. Ellers er det over og ut. Forbruket av ledere akselererer, også i norsk næringsliv.
Fallet er stort. Når ledere må gå mister de ofte både status og nettverk. For mange arter det seg som en personlig krise. Og aller tøffest er det for mellomlederne.
- Du har sparken. Norske ledere som Osmund Ueland, Åge Korsvold, Kjell Almskog og Cecilie Norland har alle fått denne beskjeden det siste året. Hvor farlig er det egentlig for en toppsjef å få sparken i våre dager? Er sosial status i like stor grad knyttet til jobben i dag som tidligere?
