Tøffest for mellomledere

Bare seks prosent av landets toppledere i private selskaper har hva vi kaller fallskjerm. Det er stort sett toppledere i private aksjeselskap. Men det er langt fra alle. Jevnt over har nok topplederne skaffet seg en eller annen form for økonomisk lønnskompensasjon i en overgangsperiode i tilfelle de må fratre stillingen. Men store fallskjermer blant norske ledere er altså ikke så vanlig som vi tror, sier professor i arbeids- og organisasjonspsykologi Willy Haukedal ved Universitetet i Bergen som sammen med Irmelin Drake, UiB og Tom Colbjørnsen ved Norges Handelshøyskole har lagt frem lederundersøkelsen «Lederutfordringer ved tusenårsskiftet». Undersøkelsen er også gitt ut i bokform og basert på svar fra 3690 norske ledere.

- Vi regner med at rundt 130.000 mennesker er ledere med personalansvar i norske bedrifter. De fleste får nok en slags vederlagspakke når de slutter. Og stort sett blir de nok behandlet relativt humant. Men selv om jeg har arbeidet med temaet ledelse i mange år, så har jeg ikke arbeidet konkret med etterreaksjoner av oppsigelser, sier Haukedal.

- Jobbsenter, som i noen tilfeller blir etablert når store bedrifter må kvitte seg med mange overtallige, blir stort sett opprettet for å hjelpe underordnede i en overgangsfase. Et særtrekk for lederne, er jo at de i større grad representerer eierne og bedriften. Med en slik identitet er det ikke naturlig å gå til de vanlige arenaene for å søke hjelp, som for eksempel Arbeidsretten. Det er vanskeligere å gå til sak mot arbeidsgiver hvis de føler seg urettferdig behandlet.

- Hva gjør de da?

- Det vi har sett, er at veldig mange har støtte i sin familie og sitt nettverk. Men mange sier de savner støtte fra sin nærmeste overordnede. Det gjelder også topplederne, sier Haukedal.
MISTER IDENTITET
Nettverket kan også være et tveegget sverd for mange. For det ofte er knyttet opp til posisjon og status. Hvis både posisjon og status faller bort med jobben, kan det bli ganske tøft for mange.

Noen klarer nok å beholde nettverket bedre enn andre i en overgangsfase. Åge Korsvold ble jo tydelig reddet av Christen Sveaas. Men skremmende mange mister nettverket sammen med jobben. Toppledere har jo en tendens til å omgi seg med hoff. Så lenge lederne har goder å forsyne hoffet med, så er alt bra. Forsvinner godene, så forsvinner også hoffet.

Politiske toppledere har et enda større problem. De har ikke et økonomisk sikkerhetsnett i det hele tatt og får ofte store problemer med å finne seg jobb etterpå.

- Etter min mening har man en litt kjedelig lederkultur her i landet. Vi burde være mer mye forberedt på at toppledere må slutte. En toppleder skal jo personifisere bedriftens visjon. Hvis bedriften gjennomgår store forandringer er ikke lenger forutsetningene for visjonen til stede. Da er det i visse tilfeller bedre å gjøre en clean break, ta konsekvensen og slutte, fremfor å fortsette under helt andre forutsetninger.

Dette er da også helt i tråd med transformasjonsledelse. Transformasjonsledere lykkes best i endringsprosesser.

- Hva mener du med det ?

- En transformasjonsleder - i motsetning til en transaksjonsleder som leder gjennom et «bytte» (hvis du gjør en jobb, får du lønn tilbake) - bruker visjoner som virkemiddel. I endringsprosesser er denne typen ledelse mer effektiv. Den stimulerer folks innsatsvilje mer enn bare å gå på jobb, sier Willy Haukedal.