Når sjefen må gå

Det siste året har rekken av toppledere som har fått sparken blitt lang. Det går knapt en uke uten at vi hører om en kjent toppleder som enten frivillig, eller med «tvang» forlater sjefsstolen i selskapet. Men krise betyr også en ny begynnelse. Mange av de «avgåtte» toppsjefene har skaffet seg ny prestisjejobb kort tid etter, andre blir konsulenter og profitterer stort på sine erfaringer.

Arbeidsdirektør Ted Hanisch fikk svi fordi etaten hadde trikset litt med tall, Storebrands Åge Korsvold fikk fyken etter tvilsom egenhandel og Statsbygg-sjef Halvor Stormoen måtte gå etter avsløringer om at han hadde kjøpt konsulenttjenester av en eks-kollega. Karl Glad måtte forlate styreledervervet ved Ullevål sykehus fordi han ikke ville bruke sparekniven nok i budsjettet og helsedirektør Anne Alvik valgte å gå etter den såkalte Bærum-saken (aktiv dødshjelp). Ingen av dem sluttet med glede. Det gjorde heller ikke tidligere NSB-sjef Osmund Ueland. I juni i fjor ble han syndebukken og fikk skylden for at det meste ikke gikk på skinner i NSB. Men Ueland ville ikke forlate et selskap i krise. Men styret ledet av Arent M. Henriksen hadde ikke lenger tillit til ham.

Rekorden i å sparke toppledere har nok Kværner. Kværners tidligere konsernsjef, Kjell Almskog, måtte pakke sammen etter tre år på tronen, og i sekken fikk han med seg en kontant pensjonsutbetaling på ....... kroner til trøst. Men de færreste mente at Almskog kunne klandres for alle Kværners problemer. De hang igjen etter Erik Tønseth, som jo også fikk sparken. Og for få uker siden måtte Almskogs midlertidige etterfølger, Kristian Siem, også gå. Han ble sparket sammen med hele styret.

«Jeg bruker gjerne å sammenligne styre og ledelsen i en bedrift med en regjering. En regjering regjerer helt til den blir kastet, og det gjør Siem også,» sa styreleder Harald Arnkværn like før både han og Siem måtte gå.

Og spørsmålet i Kværner nå blir jo bare hvor mange tusen Kjell Inge Røkke kommer til å sparke.
GÅR AV SEG SELV
Nedbemanning, nedskjæring, omorganisering, outsourcing, oppsigelse og å få fyken. Å få sparken er et så belastet, at istedenfor å kalle en spade for en spade, blir det omdøpt. For ofte er det et definisjonsspørsmål om en toppsjef får sparken eller selv velger å gå av etter uenigheter med ledelsen og/eller styret. Det kvinnen og mannen i gata vil oppfatte som å få sparken i en jobb, blir ofte offisielt fra selskapene presentert som om toppsjefen selv har tatt denne beslutningen. Men oftest får han eller hun kniven på strupen med følgende beskjed:

- Du sier opp stillingen selv, eller....!

I sluttpakken ligger ofte også et krav om taushetsplikt.

Toppsjefen i P4 gikk på dagen. Cecilie Norland sluttet i fjor høst etter bare drøye tre måneder som sjef. Lederflukt, økonomiske problemer og intern uro førte til at styret sendte ut en pressemelding som endte Norlands opphold i sjefsstolen: «Styret i P4 og Cecilie Norland er enige om at Cecilie Norland fratrer som administrerende direktør i selskapet. Årsaken er ulikt syn på enkelte prinsipper for selskapets ledelse».

- Min sluttavtale med P4 inneholder en vid taushetsforpliktelse, og jeg fikk heller ikke sparken, men gikk pga. uenighet med styret om prinsippene for ledelsen av selskapet, sier Norland.

I fjor sommer holdt tidligere TVNorge-sjef Pål Trælvik på med hagearbeid da han plutselig fikk en journalist på tråden som fortalte at han hadde fått sparken. Tidligere samme uka hadde Trælvik sendt en e-post til TV Norges tyske styreleder Markus Tellenbach med beskjeden: «Å produsere/sende Temptation Island er uforenlig med min overbevisning som sjefredaktør i TVNorge». I etterkant sier både Tellenbach og Trælvik til media at Trælvik ikke fikk sparken.

- Ledelsen og jeg hadde mange samtaler og vi hadde ulikt syn på hvordan kanalen skulle utvikle seg videre. Det ble håpløst å fortsette. Det skjønte både styret og jeg. Jeg tok konsekvensen av det, og sa takk for meg, sier Pål Trælvik.
FÅ TOPPLEDERE SAKSØKER
Det er ingen tvil om at en leders selvbilde og selvrespekt ofte er knyttet til prestasjonene på jobben. Å gå fra å sitte på toppen til å bli kastet, kan utløse stressreaksjoner og depresjoner. Likevel er det mange som mener at toppledere til enhver tid må være forberedt på å få sparken. Det er en del av «gamet», det er dette de er betalt sin høye lønn for. I etterkant er det da også få som ønsker oppmerksomhet omkring sin ofte dramatiske avgang. At det er et «betent» tema, er det ingen tvil om. De fleste ønsker å legge det bak seg, og mange er allerede i ny jobb. Og selv om statistikken viser at det er stadig flere arbeidsrettssaker, er det ifølge kilder få av topplederne som går til sak mot sin tidligere arbeidsgiver. De fleste har jo sikret seg økonomisk med gullkantede fallskjermer som ikke setter dem i noen umiddelbar økonomisk krise.

Storebrands tidligere toppsjef måtte gå av etter en egenhandel det ble sådd tvil om. Men å si noe om hvordan han opplevde å få sparken, det ønsker han ikke.

- Nei, det ønsker jeg ikke å kommentere. Men det er jo lov å spørre meg, sier en blid Korsvold på telefon. I motsetning til mange andre i tilsvarende situasjon har han tydeligvis fortsatt kontaktnettet i orden, han ble «reddet» av Christen Sveaas og har fått ny topplederjobb i Kistefos.

Flere rettssaker
Statistikk fra sivile saker ved Oslo byrett viser at stadig flere saker om arbeids- og tjenesteforhold ender i retten. I 1980 hadde byretten registrert 50 slike saker. Drøye ti år etter, i 1991, var tallet økt til 152 saker. Og i år 2000 var det hele 301 saker om arbeids- og tjenesteforhold.

- Det er en klar økning, men vi har ingen statistikk på om det er flere ledere som går til sak etter å ha fått sparken, sier Irene Ramm, informasjonsrådgiver ved Oslo byrett.