Portrettet: Colonialmajoren

Hadde det ikke vært for at jeg syns det er ålreit med kongedømme i Norge, så ville jeg ha vært president. Men det går jo ikke, på grunn av monarkiet, å bli president. Derfor kan jeg tenke meg å bli guvernør av Midt-Norge. Med utvidete fullmakter til å ta beslutninger sjøl.

Da skulle jeg bestemt! Det skulle ikke vært no’ håndsopprekningsstyre akkurat.., Odd Reitan ser drømmende fremfor seg. Og fortsetter:

- Men jeg skulle også tatt ansvaret. Og gikk det ekstra gærn’t, så skulle jeg sørge for å forlate åstedet med umiddelbar virkning. Uten fallskjerm!

Hahaha.., colonialmajoren velter seg velbehagelig i chesterfieldstolen og flirer gjennom røykteppet.

- Jeg trodde du helst ville bli diktator.

Han reagerer lynkjapt.

- Sånn på spøk, ja! Diktator i fem år, har jeg sagt.

- Gudbedre. Hva skulle du da ha gjort?

- Da ville jeg revet bort dagens samfunnsorganisering og bygd opp alt fra børjan av. Gjort alt mye enklere. Jeg ville forlangt mye mer ansvar, overlatt til enkeltmennesket å ta beslutninger, kuttet i komiteer og innstillinger...

Egentlig er han jo i full gang med statskuppet. Over 90 prosent av aksjene i Reitan Narvesen er hans, resten kan tvangsinnløses til Rema-pris og selskapet tas av børs. Hvis også børsstyret kapitulerer, kan kuppet være fullbrakt i slutten av denne måneden.

Og hvis det nå fortsatt er slik at all makt ligger i hendene på den som har best tilgang på mat, kapital og informasjon, da ligger colonialmajoren på Lade usedvanlig godt an.

Ingen kan beskylde ham for å mangle verken mat eller kapital. Han er milliardær på sine Rema 1000 som er spredt rundt i hele riket og halve Danmark med. Han har sikret seg folkets livrett Peppe’s Pizza med Burger King og 7-eleven i tillegg. Og hele Reitan-gruppen, hvor bare han selv har a-aksjer og «gutongan» har b-aksjene, har en samlet omsetning på rundt 30 milliarder kroner. Dessuten er han i ferd med å krafse til seg all verdens aviser og tidsskrifter og dermed hele propagandaapparatet hvis selskapet blir frigjort fra børsen og innlemmes i hans enevelde.

Hovedsetet Lade Gård er upåklagelig. Historisk herskapelig fra Ladejarlenes tid. Sirlig restaurert med veggmalerier, ballsal og selvkomponert våpenskjold over inngangsdøren. Åtte forgylte R-er i sirkel, på kongeblå bunn. En R for hver av Remas grunnverdier. Det hvite flygelet under prismekronene i ballsalen har han fått i 50-årspresang fra alle sine kjøpmenn.

Det merkelige er bare at den selvbestaltede colonialmajor, i motsetning til Kjell Inge Røkke i raidet mot Aker RGI og Kværner, ser ut til å slippe unna sine imperialistiske tendenser uten særlig fare for å bli lynsjet.

- Det går nå itj heilt an å sammenlign’ heller da, hevder majoren.

- I Røkke sitt tilfelle var det jo sånn at han kjøpte selskapet med selskapets egne penger. Den andre store forskjellen er at varehandel ikke fanger like stor interesse som industri. Selv om Norge er fattig som industrinasjon og varehandel er blitt storindustri, er ikke oppmerksomheten rundt denne bransjen så stor. Både på godt og vondt. Men mest på godt da, for da slipper du å få så mye kjeft når du driver med det. Hadde vi derimot kjøpt opp en industribedrift...ja, du ser jo hva som skjer enten det nå gjelder Kværner eller Aker.., da ville det jo blitt et jævla balluba rundt dette her!

- Men Narvesen da? For det er jo kuppet på ytringsfriheten vår det gjelder.

- Redselen for at kjøpet skal gå på bekostning av det frie ord, ja. Jeg skjønner jo godt at spørsmålet stilles. Men det er ingen grunn til frykt når det gjelder salg og distribusjon av internasjonale aviser og tidsskrifter. Akkurat det er jo selve bunnen i Narvesen-konseptet. Hadde vi tatt bort det, kunne jo folk gått hvor som helst ellers for å handle. I tillegg har vi avtalen med Fritt Ord om at vi skal sørge for at mangfoldet blir opprettholdt uansett hvem som sitter på eiersiden.

- Så det har dere.

- Å ja da. Fritt Ord ville aldri ha solgt aksjeposten uten at vi skrev under og opprettholder prinsippet om omsetning av det frie ord. Avtalen er forholdsvis rundt formulert, samtidig er det ingen tvil om meningen. Det var ikke noe problem for meg å skrive under, det tror jeg heller ikke det vil være for andre om jeg skulle finne på å selge. For dette er jo et av salgspoengene til Narvesen. Så jeg syns nok at noen maler fanden på veggen her.

- Men det er vel sånn at 95 % av hjertet ditt ligger i Rema og bare en brøkdel i Narvesen?

- Nei. For meg er Rema ett konsept - etter mitt skjønn et av de beste lavpriskonseptene i Europa uansett hvordan det måles. Kioskdrift er et annet konsept. Men filosofien for drift vil være det samme enten det gjelder Narvesen, Rema eller 7- eleven. Bortsett fra selve konseptene - altså de økonomiske modellene - så er tankesettet for systemdrift vi vil videreføre til de andre delene av Reitan Narvesen, det samme. Men måten å drive på vil være forskjellig.

Jeg er opptatt av systemdrift og brandbuilding - som det heter så fint. Og jeg er veldig entusiastisk særlig i forhold til å gjøre kioskkonseptet enda bedre og rulle ut flere 7-eleven. Her ligger et kjempemarked i Norden.

- Men dere selger serveringsdelen?

- Ja, det har vi også flagget, at vi vurderer salg. Ikke for det, jeg syns jo det er for jævlig å selge et så godt produkt som Peppe’s Pizza. Så vi selger ikke for enhver pris. Men vi må nok bare innse at vi ikke klarer å bli best på alt. Da er det bedre å være best på fem enn nest best på ti, syns nå jeg da.

- Hvorfor vil du ta Reitan Narvesen av børs?

Dypt sukk. Tenkepause.

- Det er vel egentlig mest fordi...

- ...det blir for mye byråkrati? Og krav om innsyn?

- Det og, men jeg trodde egentlig det var verre. Jeg var for så vidt forberedt på at det ble mye toillarbeid med det der.

- Som for eksempel?

- Man skal jo informere om alt. Det må man jo, for det er jo mange eiere med i dette, og de skal jo vite hvordan det går.

Det er mange formaliteter. Men det har vi folk til å ta seg av. Det viktigste er vel at vi ikke har bruk for børsen som redskap. Hvis vi skulle ekspandere kraftig, gjøre nye oppkjøp eller fusjoner, da skulle vi brukt børsen som instrument både til å hente inn ny kapital og som referanse i forhold til verdier.

Men jeg ser jo nå at dette har vi ikke bruk for. I hvert fall ikke de neste to - tre årene framover. For vi vet hva vi skal gjøre. Og det består stort sett av organisk vekst, og det har vi muligheter til å gjøre alene. Og i denne perioden - hvor vi skal bli enda bedre og sterkere - er det om å gjøre å ha et så ubyråkratisk system som mulig for å ta raskere grep. Uten børsen kan vi leve litt mer anonymt og jobbe litt mer i det stille.

Dessuten syns jeg ikke at det virker som at Oslo Børs, eller noen annen nordisk børs, priser varehandelsbedrifter etter den verdien jeg mener varehandelsbedriftene bør ha. Forskjellen på strategiske verdier og børsverdi er altfor stor.

Så lenge det er sånn har vi ikke bruk for børsen. For jeg har alltid ment at aktive eiere som elsker bedriften og driver den, er bedre eiere enn institusjonelle eiere.

Det handler også om langsiktighet. Reitan Narvesen er ikke spennende nok for det norske aksjemarkedet, og aksjemarkedet er ikke er langsiktig nok for oss. Hvis du derimot ser på børsnoterte amerikanske varehandelsbedrifter, for så vidt også tyske og hollandske, er interessen en helt annen. Fordi markedet er større.

- Jeg får assosiasjoner til Orkla og hva Jens P. Heyerdahl d.y. har stått for. Er du enig i hva han har gjort?

- Ja, jeg er det.

- Hva syns du da om det som skjedde i Orkla i sommer?

- Den kritikken som ble uttalt mot Jens P., syns jeg iallfall var tull. Det var bare mediajippo-utsagn, hadde ingen sammenheng med realitetene.

- Men den gikk også på at store aksjonærer ikke kom til orde i forhold til verdiene de satt på.

- Ja, men så har det også vært en svært spredt aksjestruktur i Orkla, og Jens P. har drevet selskapet som sin egen bedrift. På godt og vondt. For med så spredt eierstruktur, blir det jo sånn. Jeg tror Jens P. hadde forholdt seg annerledes til eiere med 30 - 40 - 50 prosent av Orkla. Men det har jo aldri vært tilfelle. At man da føler seg så veldig importent om man eier 8- 9 prosent, ...

- Det er altså dette du ønsker å unngå ved å ta Reitan Narvesen av børs?

- Vi ville iallfall ikke komme i en sånn situasjon at vi bare blir finansielle eiere. Vi fant ut - både jeg og «gutongan» etter hvert - at det å selge oss ut ble helt feil. For vi er altfor glade i bedriften til bare å være passive eiere. Og hvis vi først skulle være aktive, så ble det feil å sitte med 50 prosent og dårlig likviditet i aksjene. Da måtte vi enten selge oss ned eller opp.

- Og så ombestemte du deg.

- Ja.

- For du snakket jo om å selge ned.

- Ja. Men det mange har kritisert meg for er jo at jeg hadde tenkt å selge meg ned og gjorde det stikk motsatte. Det er ikke helt riktig. For det jeg sa var at hvis det kom inn nye allianser, da var alternativet å «vanne» meg ut. Men det oppsto ingen allianser, jeg kan heller ikke se noen de nærmeste to - tre årene. Og da fant jeg ut: Hvorfor sitte med 50 prosent av aksjene i en bedrift hvor det ikke omsettes aksjer i to-tre år framover? Er det ikke da bedre å ta kontrollen, så får vi heller se hvordan det går.

For jeg er ikke børs-vond, altså. Det har ingenting med det å gjøre. Jeg har ingenting imot børs, for å si det sånn.

Han snufser, hoster og harker, har fått det både i nesa og bihulene, men røyker like tett. Colonialmajoren er ikke den som lar seg knekke av en skarve forkjølelse.

Litt pjusk er han nok, der han troner i armanidressen. Men han ligner tross alt mer på Labbetuss enn på en puddel.

- Det stemmer, det, gliser Reitan på sitt råeste danseband-vis.

- Jeg fikk et brev fra en herre fra Østlandet. Han hadde sett meg på TV, og brevet var adressert til eieren av Rema. Avsenderen var en anstendig mann fra Horten. Han hadde ikke registrert at jeg var eier, trodde jeg var innleid direktør. Derfor gjorde han eieren oppmerksom på at han som eier burde ansette en ny direktør, for en administrerende direktør kunne da ikke gå rundt og se ut som en uflidd puddel. Her på Østlandet, sto det, her har ikke pudler en gang adgang til butikkene.

Reitan ler så det klirrer i prismekronene.

- Jeg svarte selvsagt. Gjorde ham høflig oppmerksom på at jeg faktisk også var eier av virksomheten. For så vidt kunne jeg være enig med ham i at jeg ser litt ruskat ut, men forsikret ham om at jeg var veldig rein innvendig.

Reitan humrer. Akkurat den påstanden spørs det vel om kritikerne kjøper like enkelt, fort og billig som Rema-kundene. Enkelte mener bestemt at Odd Reitan har drevet dobbeltspill. Andre tviler på om han har hatt noen skjult agenda, de mener tvert imot at Reitan har vært tydelig og klar i sitt budskap og bare griper anledningen når den byr seg. Noen minner om at det er helt legitimt, ikke engang uvanlig, å ta selskaper på og av børs. Og mange har glemt at det var Narvesens Harald Tyrdal som først tok kontakt med Odd Reitan for å snakke om eventuell fusjon, ikke omvendt.

De to traff hverandre for øvrig første gang for mange år siden under åpningen av Disneyland i Paris, begge invitert av Coca-Cola.

Da så ekteskapet mellom Reitan og Narvesen ble inngått i fjor, begynte fagforeningene å skjelve. Colonialmajoren er ikke akkurat kjent for å være særlig glad i bedriftsforsamlinger og fagforeningsmøter. Dessuten er han erklært ikke-sosialist og stor sett uenig med de fleste politikere. Like før jul kalte Dagsavisen hans uttalelser om at enhver har den lønn han fortjener er toppen på arroganse. Og minnet om underbetalte vaskehjelper og sykepleiere.

- Det der ble tatt ut av sammenhengen, fnyser Reitan bestemt.

- Det jeg sier til franchisetakerne i Rema er at du tjener det du fortjener, og hvis du ikke tjener noe, så fortjener du det og. Men det gjelder jo folk som driver for seg sjøl. Jeg har ikke tatt stilling til om sykepleiere tjener det de fortjener, det mener jeg faktisk ikke at de gjør. De tjener altfor lite.

- Noe av styrken til Harald Tyrdal var at han var så godt likt av de ansatte.

- Ja...

- Fagforeninger er ikke særlig glad i deg.

- Nei. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Det stemmer forresten ikke helt heller. For når det gjelder de som driv kioskene, så er det jo motsatt.

En av grunnene til at jeg bestemte meg for å kjøpe hele selskapet var jo etter møtet med kioskdriverne i Narvesen. Stemningen var så høy og tilbakemeldingen til meg så sterk at jeg gikk rett tilbake til hotellet, ringte til meglerne og sa at nå kjøper vi. Den stemningen fikk meg til å tilby kjøpet av aksjene til Fritt Ord.

- Nå har jo Tyrdal sluttet.

- Ja.

- Og sønnen din på 30 har overtatt jobben hans.

- Ja, for administrasjonen i Reitan Narvesen blir jo endra nå da, mer driftsorientert i forhold til de oppgavene Harald dreiv med. Og Harald hadde jo vært der i så mange år. Han fant vel ut at det var naturlig med et veiskille. Men vi har hatt et fantastisk samarbeid...

- Du har jobbet deg opp fra grunnen av?

- Ja. Min far dreiv dagligvarebutikk da jeg var guttonge. Men han ville bare ha en butikk, han. Så da jeg begynte, drev vi hver vår butikk, og det var liksom planen. Men jeg hadde mer lyst til å drive kjededrift...

Dermed legger han heftig og hemningsløst ut om sin første kunde og store helt, Stabbur-Nilsen. Og om markedsføring, kulturbygging og kjededrift. Han var aldri spesielt interessert i mat. Men han var god for noen millioner da han fylte 30 og for syv milliarder da han fylte 50 år.

- Målet var vel å tjene penger.

- Ja, men det gikk mest på omsetning, antall butikker vi hadde råd til å kjøpe og den typen ting. Nettoresultatet hadde jeg veldig lite forhold til. Det viktigste var at det var morsomt og lønnsomt. I den rekkefølgen.

- Men gjør du ikke sønnene dine en durabelig bjørnetjeneste ved å gi dem så mange penger og makt så tidlig? Har du reflektert over det?

- Ja, det har jeg faktisk tenkt veldig mye over. Vi har snakka veldig mye om det også. Men årsaken til at de tidlig ble medeiere i bedriften skyldes jo alt som har med arveavgift å gjøre. Vi la veldig tidlig til rette for at de ble aksjonærer, slik at alt ble gjort på en fullstendig lovlig måte. På papiret var de veldig rike alt som 12 - 13-åringer. Og det har ført til at jeg som far har måttet være en slags hobbypsykolog. Forklart dem at dette er bedriftens penger, jeg bestemmer over dem, men en dag vil dere lese i avisene at dere har jævla mange penger på papiret.

Det har jeg brukt tid på å forklare. Jeg tror ikke lovgiverne egentlig ønsker at bedrifter skal gå i arv her i landet, jeg. Da hadde de aldri laga sånne latterlige opplegg. For hvis du ikke angriper dette psykologisk riktig, da kan jo folk bli gale.

Gutan mine er jo gode for milliarder av kroner nå. Det er jo også helt sinnssykt. De vet det sjøl. Men det må bare være slik. Fordi jeg ikke har lov til å overlate til ongan mine noe uten at de blir straffet for at jeg ønsker at dette skal være en familiebedrift som skal leve i generasjoner.

Nå er jeg heldigvis en ganske tung hobbypsykolog da, så gutan er så klar over dette at jeg nesten er imponert. Nå er de voksne og veldig engasjert i bedriften. Ole Robert i Reitan Narvesen og Kjell Magnus i Reitan Invest. Under Reitan-gruppen er det bare en utenfor familien som har toppansvar. Ellers er vi engasjert alle tre. De har kanskje litt mer enn de fleste på samme alder. Men de er veldig bevisst ansvaret og bestemt på at dette skal bli et selskap som skal vokse. Og det er grenser for hvor mye de kan bruke privat, på samme måte som jeg har lagt begrensninger på meg sjøl.

Som colonialmajor er det viktig for meg...

- Er du major?

- Nei da. Ville bare slippe å kalle meg konsernsjef, syns colonialmajor var mye artigar’.

...Og jeg syns altså det er greit at Reitan-gruppen holder til på Lade og at administrasjonen av Reitan Narvesen er i Oslo. Det er jo greit med litt avstand. For hvis jeg skulle hatt Odd Robert ved siden av meg her på Lade - eller Harald Tyrdal eller hvem det no var - så hadde jeg kommet til å spis dem opp. Da hadde heller ikke deres ansvar blitt så tyngende, det hadde blitt så mye lettere å lempe det over på min pult. For jeg tror.. jeg vet, at folk vokser med ansvar.

- Nå er dere altså tre i styret i Reitan-gruppen AS. Du og sønnene dine.

- Ja.

- Visse erfaringer her i landet har jo vist at kloninger i styret heller ikke er særlig bra.

- I Reitan Narvesen-styret er vi sju. Vi har fortsatt to utenforstående i styret.

Men det er klart - som en unotert bedrift vil jo Reitan Narvesen være en del av Reitan-gruppen. Men det er jo ikke sånn at vi sitter rundt kjøkkenbordet og plutselig bestemmer oss for å gjøre sånn eller sånn. Vi har jo folk vi omgir oss med, som vi henter råd fra. Sånn var det jo også da jeg på spøk sa at jeg holdt styremøter foran speilet. Jeg gjorde jo det da. Men jeg hadde aldri i verden kommet dit jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for at jeg var ydmyk i forhold til hva andre mener.

Jeg innhenter jo råd og snakker med folk heile tida, så dette er et spørsmål om formaliteter. Og jeg syns jo at denne typen «styrearbeid» er minst like effektivt som at noen sitter der og sover og ikke vet hva de holder på med.

Host...hark...

- Nå sitter jo ingen og sover hos oss da. Men jeg vet eksempler på styrer hvor folk kommer bare for å heve styrehonorar. Det er jeg ikke interessert i. Da er det bedre å innhente spisskompetanse uten at de sitter rundt styrebordet.

- Men hvem er de viktigste korrektivene dine? Hvem setter deg på plass?

- Det er tre - fire helt utenforstående, og jeg har heldigvis mange ansatte som ikke sitter og nikker til alt jeg sier. Og ikke minst har jeg to sønner som er et veldig sterkt korrektiv. Jeg føler at jeg har et sterkt og pålitelig nettverk som kan fortelle meg når jeg er en tosk, og når jeg ikke er det.

Odd Reitan blir alvorlig.

- Det er forresten første gangen noen har spurt meg om det der med gutongan og arv. Jeg har alltid opplevd det som en alvorlig sak. Jeg har vært med i diskusjonsprogrammer både i fjernsyn og radio, men temaet har aldri vært tatt opp. Kanskje fordi det er så få tilfeller her i landet...

Det er unektelig få puddellignende colonialmajorer på børsen også. Som har egendesignet uniform, spiller trommer, trekkspill, piano og litt gitar, kjører Jaguar og bor på Øvre Singsaker.