Hernes' perspektiv: Individuelt medlemskap i EU

På Tivoli i København kan man kjøre på en skinnebane i noe som ligner gammeldags bil. Man sitter høyt på strå og førersetet har ratt. Ved rattet sitter vanligvis småbarn som dreier vilt på det både til høyre og venstre, men uten at det affiserer hvor bilen går – ruten bestemmes av selve skinnegangen. Bilen svinger etter fast mønster til tross for barnas iherdige geskjeftighet. De tror de styrer, men det er andre som har lagt skinnene og løpet.

Når man ser på Norge fra Europa, ligner fedrelandet på denne doningen: Nordmenn snakker om sjølråderett. Politikerne dreier vilt på rattet. Men Norge følger den skinnegangen som er lagt i Europa. Partier kan stemme mot den så lenge de ikke er med i regjeringen.

Ta direktivene. Meg bekjent har Norge ennå ikke sagt nei til et eneste ett – selv ikke med Senterpartiet i regjering skjedde det noe med for eksempel matsminken. Å gå mot direktivene vet alle ville være et umulig prosjekt. For svarer EU med samme mynt, har Norge tapt. Så vi protesterer for all verden, men følger med på ferden. Norge er utenfor Unionen – men Unionen er ikke utenfor oss.

Ikke bare bestemmes norsk politikk av direktivene, der Stortinget er landets ekspedisjonskontor for beslutninger tatt utenfor landets grenser. Mer og mer må vi følge det naboene gjør, selv på områder der det er noe rom for nasjonale beslutninger.

Ta avgiftspolitikken. Gro har selvsagt fått rett: Med Norge utenfor EU er grensen mot Sverige blitt Europas lengste handledisk. Når nå kjøtt og alkohol strømmer over grensen fra Svinesund i sør til Narvik i nord, kan ikke politikerne gjøre annet enn å begynne å tilpasse norske avgifter til naboens. Vår handlefrihet består i å ta etter det EU-landet Sverige alt har bestemt.

Fra første januar er euroen blitt gangbar mynt i 12 EU-land. Ja, faktisk flere enn det, fordi noen land utenfor, som Montenegro, har valgt å gjøre euroen til sin mynt selv uten medlemskap.

Selve overgangen – verdenshistoriens største logistiske operasjon i fredstid - som jeg har fulgt med base i Frankrike, har gått knirkefritt. Tre fjerdedeler er godt fornøyd. Ja, ikke engang bankfunksjonærene klarte å få til en skikkelig streik 2. januar – stikk i strid med alle franske fagforeningstradisjoner om å presse mest når behovet er størst (det er vel noen som husker VM i fotball).

Jeg kan melde hjem at det tar litt tid å omstille det mentale kartet mellom mynter og varer – å venne seg til at en pariserloff koster 99 cent og ikke 6.50 franc. Men det er ikke stort verre enn å reise en tur til utlandet. Forskjellen er bare at denne gang blir oppholdet permanent.

Mens folk på kontinentet syns fellesmynten er bra og at alt går greit (til tross for småtterier som at handlevognen på supermarkedet ennå ikke er omstilt til euro), har britene fått kalde føtter og slåss mer med hverandre. Pundet falt mer på én dag enn noen gang før. Sannheten begynner å gå opp for britene: Det blir for dyrt og for upraktisk å være utenfor. Det går ut over handel, turisme og velferd. Jeg tipper at butikker i London fort vil begynne med det butikker på kontinentet sluttet med 1. januar: Å offentliggjøre priser i både hjemlig valuta (franc, DM, guilder) og i euro.

Mer enn det: Jeg tipper at britiske butikker begynner å privatpraktisere myntunion. Det vil si, de vil la turister fra kontinentet eller fra USA eller Japan betale i euro hvis de ønsker det.

Og her er min forutsigelse for Skandinavia. Svenskene vil fort lese teksten og skjønne saken – og være med myntunionen i løpet av et par år. Danmark vil slepe seg etter.

Og da er skinnene lagt for Norge. Ikke bare på sydenturer vil nordmenn møte euroen. Den vil de møte allerede på turen til Svinesund. De vil oppdage at det er praktisk å kunne se at en boks Cola koster 0.50 euro i Østerrike mens den koster hele 1,18 i Finland. Eller at en liter melk koster 0.56 i Tyskland og 1.34 i Italia. En Big Mac koster 2.11 i Hellas mens prisen er 3.00 i Frankrike. En CD koster 21.99 i Belgia og 16.99 i Portugal. Vil du vite hva prisene er i Norge, får du dividere kronebeløpet med 8 selv. Det kan gi noen rystende regnestykker – og gode grunner til å reise sørover. Det vil også skape grensehandel andre steder når f.eks. blyfri superbensin i Belgia koster 34 prosent mindre enn i Frankrike.

Dermed kan Jan Petersen, som definerer politisk lederskap som å sitte og vente på folket, fortsette med det. For Stortinget innfører EU bit for bit. Norge tilpasser seg EU direktiv for direktiv. Nordmenn vil innføre EU euro for euro. Der vi stemmer mot kollektivt medlemskap i Unionen, vil vi alle i praksis ordne oss med individuelt medlemskap. Norge vil bli Nord-Europas svar på Monaco: Landet vil bli som resten – uten å påvirke det som skjer.

Vi får den beste av alle verdener. EU vil i praksis gjennomføre det vi ønsker når vi ser det virker, men som aldri ville bli til virkelighet hvis Norge fikk bestemme.

Til sist vil bare en grense bestå: Den som gjelder for taxfree sprit. Om den vil nordmenn si: Étt sted må grensen gå!