Finansminister Kristin Halvorsen varslet i går at de etiske retningslinjene for Statens Pensjonsfond Utland (oljefondet) skal revideres. Ett av virkemidlene som vurderes er aktiv styring av fondets investeringer, blant annet mot miljøteknologiselskaper. Det lukter mistenkelig av en politisk kampanje med tvilsom troverdighet.
Det handler om ledelse - av Norge. De to hovedmotstanderne har forlengst startet kampen om landets gjeveste taburett. Hvem svetter mest i sommervarmen?
Coachenes kommentarer til blogginnlegget mitt, Coaching uten kompetanse, gir grunnlagg for en rekke refleksjoner. Jeg kan ikke behandle alle, ikke engang alle jeg gjerne ville (det får komme pø om pø seinere), men et tema som forståelig nok går igjen er hva slags kompetanse coachene bør ha. Dette er et stort spørsmål fordi coaching nødvendigvis er så mangt: Alt fra samtaler med en likeverdig person med mer eller annerledes erfaringer, til det å få hjelp til å bli drevet fremover og oppover i karrieren, og sikkert også mye annet. Svarene fra coachene (og andre gir noen hints).
Samfunnsansvar er ett av tidens moteord, alle bedriftsledere føler seg forpliktet til å være opptatt av det. Derfor tropper tungvekterne i norsk næringsliv opp i samlet flokk når næringsministeren arrangerer eierskapskonferanse med etikk og samfunnsansvar på dagsorden. Men har de egentlig skjønt poenget, nemlig at samfunnsansvar først og fremst er et virkemiddel for å tjene penger?
Det kan virke som en floskel å stille dette spørsmålet i bloggen i dag, men faktum er at det er like relevant i dag som det var første gangen det ble stilt for noen hundre år tilbake i tid.
Dagens Næringsliv presenterer 7. juni i år den mest nådeløse avsløring av coaching-bransjen jeg har sett til nå. Bransjen er ikke bare uten kontroll, ting tyder på at den også er uten refleksjon og kompetanse. Artikkelen belyser mange spørsmål jeg har hatt i forbindelse med bransjen og bekrefter mange anelser, og jeg sitter egentlig bare igjen med et spørsmål: Hvordan får coachene solgt dette?
Hvordan kan det ha seg at næringsministeren setter politisk himmel og høyprofilerte advokatfirmaer i bevegelse når han mener det betales ut litt for mye penger til ledere i én statlig eid bedrift, mens han sitter musestille når barns liv går tapt som følge av etisk kortslutning i en annen statsbedrift?
Avisopplsag den senere tid viser at det vil bli mangel på ledere framover. Vi vil ha meningsfulle, ikke altfor krevende jobber, nok av fritid og mulighet til å dyrke våre interesser og sikkert også oss selv. Det blir ikke mye ledelse av sånt, og en herværende redaktør går langt i å forklare fraværet av lyst på ledelse i giddaslause.
