Dobbeltmoral - dobbelt så bra?

Frem til nå har det vært svært vanskelig å forutse hva staten mener er etisk eller uetisk, og ikke minst hvilke reaksjoner som følger fra statens side. Tendensen har vært at staten griper inn når det er mulig å score politiske poenger. Saken om Hydro-ledelsens opsjoner er et godt eksempel på dette. Uforutsigbarhet skaper usikkerhet i markedet, og virker negativt på både aksjekurs og investeringsvilje fra andre aktører.

Det er allerede strenge regler for når oljefondet bør trekke seg ut av et selskap, og så langt er 27 selskaper kastet ut av fondet med ulike begrunnelser knyttet til oljefondets etiske retningslinjer. Ytterligere politisk begrunnede begrensninger på oljefondets investeringer vil gjøre jobben til oljefondets forvaltere svært vanskelig. Politisk styring av investeringene vil med stor sikkerhet redusere avkastningen av fondet.

Dessuten er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved hvordan de nye retningslinjene skal kontrolleres og følges opp. Hvor langt skal, og kan, man for eksempel følge pengene som investeres? Mye av oljefondet er investert i andre fond som igjen er investert i andre fond. Hvilken oversikt og kontroll har pensjonsfondet over andre fonds kortsiktige investeringer fra dag til dag?

Og hvor går grensen for uetisk drift eller produksjon? Staten har forsøkt å skille mellom "snille" og "slemme" våpen (sitat lederen for fondets etikkutvalg). Det er sikkert mulig å argumentere ut fra konvensjoner og traktater, men i bunn og grunn er våpen produsert for militære formål ment for å drepe. Det er vanskelig å komme bort fra.

Finansministeren ønsker å øremerke deler av oljefondets midler til investering i selskaper som produserer miljøteknologi. Det høres vel og bra ut, men det er farlig å begrunne investeringer i et selskap med at man liker det de driver med og ikke at det er et bærekraftig selskap med konkurransedyktige produkter og tjenester. Staten bør være svært forsiktig med å forrykke spillereglene i markedet uten å være oppmerksom på konsekvensene.

Politisk motiverte investeringer kan ofte være mer til skade enn gagn, og i dette tilfellet risikerer vi at både miljøet og oljefondet taper. Det er ikke riktig verken etisk eller økonomisk at staten finansierer selskaper som ikke har livets rett. Da misbruker vi ressurser som kunne vært utnyttet langt mer fornuftig.

Man kan forøvrig lure på hvilken troverdighet oljefondet har som miljøinstrument når fondet selv er bygget på en ikke-fornybar ressurs som bidrar til store CO2 utslipp, og som igjen reinvesteres i miljøfiendtlige selskaper.

Jeg mener ikke å si at staten ikke skal forsøke å opptre mest mulig etisk. Arbeidet med å utvikle og følge opp etiske retningslinjer må ikke stoppe opp, og staten må ha en klar ambisjon om ikke å bli for skitten på hendene i jakten på avkastning.

Men verden må sannsynligvis reddes med andre virkemidler en politisk styring av oljefondets investeringer. Regjeringen må ta inn over seg at oljefondets konstruksjon i realiteten ikke kan leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard. Det er ofte mer troverdig å innrømme de faktiske etiske dilemmaene, enn å prøve å kle dem inn i fine ord.

Jeg tror Norge vil bidra langt bedre til å håndtere de internasjonale miljøutfordringene gjennom å gi direkte støtte til miljøprosjekter i andre land fremfor å kamuflere oljefondet som et miljøprosjekt. Og vår økonomiske evne til å gi slik støtte avhenger ikke minst av at oljefondet oppnår høyest mulig avkastning.