Coaching med kompetanse?

Nei, den kyndige leser bør kunne få ut av bloggen min at jeg ikke tror at en bachelor i psykologi er nødvendig. Problemet er at det, såvidt jeg vet, i Norge ikke finnes noen kortere utdannelse som passer. Det kunne det nok godt ha gjort, men det gjør det ikke. Det finnes, såvidt jeg vet, i Sverige. Dette er en av de aktuelle diskusjonene som følge av resultatene innen evidensbasert terapi: Enkelte mener at i dag har psykologisk vitenskap den teknologien som skal til for raskt (to-tre år) å utdanne et teknikerkorps som kan overta mange av oppgavene til psykologer med mange års utdannelse. Det måtte være midt i blinken for alle som ønsker å jobbe effektivt med mennesker uten å ha tre hundre tusen i studielån. Mange psykologer er mot, av forskjellige grunner, men grunnen kan ikke være frykt for arbeidsledighet, til det er behandlingskøene for lange og det finnes bare muligheter for å utdanne teknikere innen svært bestemte (men svært vanlige) områder (angst, depresjon, tvangshandlinger). Ulempen er at en slik teknikerutdannelse bare gjør innehaveren kompetent til å behandle den bestemte lidelsen opplæringen gjelder, litt på samme måte som at flysertifikat gjelder for bestemte fly.

Men hvorfor akkurat psykologi? Vel, coaching dreier seg om å endre atferd hos andre mennesker, enten det dreier seg om tenking, føling, eller handling, og det er psykologien som vitenskap som forvalter og foredler den aktuelle kunnskapen. Litt mer subtilt er det en ting til: Veldig lite av psykologisk kunnskap er formalisert - altså nedskrevet i manualer som er lett å lese og lett å lære. Psykologer oppdager stadig ting som går på tvers av hva man skulle tro gitt sunn fornuft og et godt hjerte. Skal man holde seg oppdatert, er det ikke nok at man kan lese bøker. Skal kunnskapen holdes fersk er det nødvendig å kunne søke i forskningsdatabaser og å kunne lese det som står der. Kommentarene til blogginnlegget mitt tyder på at denne kunnskapen ikke er utbredt blant coachene, særlig de som går på tolkning av Gro Ladegårds forskning og resonneringen som presenteres på www.konsulentguiden.no.

Coacher ser muligheter der hvor andre ser problemer. Dette er en beundringsverdig evne og den er svært effektiv når den brukes riktig. Men kompetanse dreier seg blant annet om å vite når man må gjøre ting man ikke liker. Som for eksempel å være kritisk analyserende til ny informasjon og ta fram verktøyet for å gjøre det: De vitenskapelige tradisjonene har metoder for slikt, men det tar tid å lære seg å forstå dem og særlig å bruke dem. Innen ledelse er det nok av motebølger, mange av motebølgene er farlige fordi de er fulle av selvfølgeligheter - noen sanne, andre usanne. Faglig kompetanse er den beste vaksine mot å la seg lure av siste skrik.

Jeg blir oppfordret til å få noe å tenke på ved å se på kritikken av Gro Ladegårds forskning på www.konsulentguiden.no. Ja, jeg får noe å tenke på, men kanskje ikke akkurat det jeg var tiltenkt. Det jeg tenker på, er at dersom coachene hadde trening i vitenskapelig tenkning, hadde de kunnet lese disse tallene og forstå hva de innebar. Den ikke vitenskapelig skolerte «sees what he wants to see and disregards the rest» (Etter Simon & Garfunkel). I Gro Ladegårds undersøkelse tror coachee at han har endret seg, men det synes ikke coachees kolleger. Coachene forsvarer seg blant annet med at subjektive vurderinger er usikre. Men når coachee kommer med subjektive vurderinger som ikke utfordres av objektive vurderinger, da blir subjektive vurderinger plutselig til å stole på. Hallo, liksom. Nei, jeg er ikke enig i at de artiklene som kom i Dagens Næringsliv i uka etter den første store artikkelen modererer den på noen måte. Jeg skal gi coachene et argument de kunne ha brukt og som de burde ha visst om: Slå opp «Just Noticeable Difference» i litteraturen og tenk dere om. Det var det første jeg tenkte på som mulig forklaring, men det finnes andre. Ikke desto mindre: Oppmerksomhet er svært potent. At kollegene ikke legger merke til det svært raskt om sjefen blir mer oppmerksom virker veldig pussig.

Jeg støter leiliighetsvis i mitt virke på mennesker som har vært forsøkt coachet og motivert på utallige måter uten at det biter. Sjefen er fortvilet og skjønner ikke hva det er for noe, og det jeg ikke skjønner er at ingen av de innleide har sett at det helt åpenbart dreier seg om en personlighetsforstyrrelse. Det er liksom ikke noen heksekunst å kjenne igjen, men man må vite ganske mye (samt ha vett til å si fra om at dette må undersøkes nærmere av en psykolog med relevant erfaring, for det har ikke jeg). Jeg har altså ingen god erfaring med at en coach vil skjønne at coachee trenger noe annet enn coaching. Kanskje det er et marked for psykologer for å utrede coacheer for om de kan tåle å bli coachet?

Så hva bør en coach kunne?

Det kommer vel an på hva coachee skal oppnå. Men hvis hensikten med coaching er å få fram endring hos coachee, bør coachen vite noe om endring. F.eks. at samtaler har svært begrenset effekt og at det som skal til for å få varig endring i atferd er trening og tilbakemelding, og at det er stor forksjell på måter å gi tilbakemelding på. Coach bør vite en god del om hvordan slik tilbakemelding bør være. Coach bør vite såpass mye om vitenskap at coach vet at tegn på endring kan være illusoriske. At de ikke trenger å være varige. At de kan være tilfeldige. At de kan skyldes annet enn hva coach har gjort. Og en god del om hvordan man finner ut om det er det ene eller det andre. I tillegg bør de vite hva den fundamentale attribusjonsfeilen er. Kognitiv dissonans. Placeboeffekt. Og, som hos de som resonnerer rundt Gro Ladegårds undersøkelse, bør de kjenne til problematikken rundt kausalitet og korrelasjon. Det holder ikke bare å slå dette opp, det er sammenhenger her som det krever ganske mye refleksjon å kunne se.

Hva coachene kan lære oss er jeg mildest talt usikker på. Lederskap lærer både de og vi andre steder. Det trekkes av og til frem at psykologien som fag er grunnleggende problematiserende, og det er sant i den grad psykologi dreier seg om å produsere kunnskap om sammenhenger i verden - men at belønning generelt fungerer bedre som verktøy for atferdsendring enn straff, har vært kjent siden Thorndike presenterte det i mellomkrigstida. Coachers holdning til løsningsorientert atferd later til å være hentet fra psykologisk forskning med utgangspunkt i bl.a. Steve de Shazers publikasjoner. Det er i det hele tatt ikke noe jeg ser fra coachene som er nytt for meg. B.F. Skinner publiserte jevnlig om hvordan positiv psykolog kan brukes til å gi mennesker et rikere og lykkeligere liv siden seint på 40-tallet. De rent konkrete erfaringene deres er naturligvis alltid interessante, i den grad de klarer å sette den i en vitenskapelig ramme, noe jeg så langt ikke har fått noe grunnlag for allverdens håp til. Psykologer bruker i liten grad eksponering og trening som metoder, selv om deres egen vitenskap kan dokumentere at det vanligvis er mye mer effektit enn samtaler. Sånn sett tror jeg kompetent coaching kan være mer effektivt enn tradisjonell psykoterapi. Men det er fordi psykologene ikke tar konsekvensen av sin egen kunnskap, ikke fordi de ikke har kunnskapen. Dette er en pågående debatt blant psykologer. Diskusjonen som Leif Kennair og jeg har hatt om dette i Morgenbladet er tilgjengelig på nettet.

Coaching er så mangt. Jeg tenker at for noen er coaching ikke annet enn å gjøre en aspirerende leder vant med lederrollen. Man trenger ikke være psykolog for å få til dét, man trenger evne til å gi andre del i ens egen trygghet og i å formidle erfaringer. Men hva er poenget med kursene i NLP da? Hvis det ikke dreier seg om mer enn dette?

Det blir hevdet av flere at kommentarene fra psykologhold går på at vi føler vår profesjon truet på noen måte. Det gjør vi, men ikke på den måten som coachene presenterer. Det er problematisk for vår profesjon når arbeid som krever psykologisk kunnskap reduseres til noe lettvint. Markedet er stort, det er nok til alle, og det er slett ikke alle psykologer som egner seg som coacher fordi det i tillegg til kompetanse om gruppeprosesser, læring, endringsarbeid og annet også blant annet kreves erfaring med lederskap og generell personlig egnethet. Vi ser hvordan noe kan skjære galt ut, fordi vi har utdannelse i det, og vi sier fra om det, fordi etikk er en del av den psykologiske grunnholdninga. Coachene tror automatisk at dette handler om penger (subsidiært markedsandeler), og det virker på meg som om det for coachene først og fremst er dette det dreier seg om.

Jeg synes noe av det mest avslørende med coachene er at de ikke later til å kjenne igjen en debatt om etikk og faglighet når de ser en. Det virker som om coachene ikke har mulighet til å forestille seg at det i bunn og grunn ikke behøver å dreie seg om penger.