22. juli

Justisminister Grete Faremo varsler full gjennomgang av hvordan politiet er organisert. Hun vil gi politidirektøren en ny instruks, skjerpe kravene og klargjøre departementet og Politidirektoratets ansvar. Det er vel og bra. Foreløpig er det bare ord. En kan jo undre seg over hvorfor dette initiativet kommer først nå. Vi har snart i et år visst at politiets innsats sto til stryk. Forklaringen er selvsagt at regjeringen er nødt til å foreta seg noe etter den knusende rapporten fra 22.juli-kommisjonen.

Arbeiderpartiets parlamentariske nestleder, Martin Kolberg, mener systemsvikten som 22. juli-kommisjonen beskriver i sin rapport, skyldes manglende politisk styring av forvaltningen.

På denne tiden i fjor var Jens Stoltenberg en helt. Han ble hyllet nasjonalt og internasjonalt for måten han taklet 22.juli-terroren på. Han gjorde alt riktig når det gjaldt å representere og kommunisere inn i det emosjonelle traume offentligheten befant seg i. Ut fra et maktperspektiv gjorde han også alt riktig da han nedsatte 22.juli-kommisjonen og fikk opposisjonen med på at en skulle vente et helt år til en tok den avgjørende debatten om ansvar.

Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.

Harald Stanghelle er en drivende dyktig journalist, en skarpskodd analytiker og en av landets fremste redaktører. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps.Stillingen som politisk redaktør i Aftenposten er landets viktigste kommentatorstilling. I fem år fra 1995 var politisk redaktør i Dagbladet.

Hadde retten skulle tatt stilling til hvem de mener argumenterer best for sin diagnose, Synne Sørheim og Torgeir Huseby, som går for utilregnelighet, eller Terje Tørrisen og Ragnar Aspaas som mener han er tilregnelig, ville det vært et åpent spørsmål hva retten ville landet på. Det er ikke dette retten skal ta stilling til.

I forbindelse med stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet som ble lagt fram fredag, posisjonerer regjeringen seg for kritikk mot politiets innsats fra «22.julikommisjonen».  Det som står i meldingen ble i flere medier tolket som om regjeringen ikke var fornøyd med politiets granskning av egen innsats 22.juli. Denne granskningen ble ledet av Olav Sønderland og konkluderte med at politiet ikke hadde gjort noen klare feil. De pekte på alternative valg, men kunne ikke med sikkerhet slå fast at dette hadde gitt et bedre resultat.

Vi liker det ikke, men det er nå slik det en gang er: Når vi først har tatt et standpunkt, leter vi etter de argumenter som støtter vårt syn. De som har aksjer i en sak, kan derfor bli temmelig ubrukelige når det gjelder å lytte til hva andre sier. De vil ikke utsette seg for korrigerende informasjon. Hvis en sak har mobilisert sterke følelser, er frontene som regel enda mer låst.

Ved flere anledninger har Alf Vederhus, som selv mistet en sønn 22.juli, kritisert politiet  for det de foretok seg 22.juli, for manglende informasjon i ettertid om hva som faktisk skjedde og for ikke å ha innrømmet de feil som ble gjort. I går møtte han politidirektør Øystein Mæland til debatt i  NRKs Aktuelt.

Fire av landets mest erfarne rettspsykiatere er uenige om Anders Behring Breivik er strafferettslig tilregnelig. «Alle», og i særdeleshet Anders Behring Breivik, er mest fornøyd med den rapporten Terje Tørrissen og Agnar Aspaas la fram i går. Det er deres oppfatning som ble etablert i opinionen i fjor høst. De ekspertene som uttalte seg de første månedene etter 22. juli bygget opp under den forestilling at her hadde vi med en fullt tilregnelig massemorder å gjøre.