Styring ved å holde fingre fra fatet

Justisminister Grete Faremo varsler full gjennomgang av hvordan politiet er organisert. Hun vil gi politidirektøren en ny instruks, skjerpe kravene og klargjøre departementet og Politidirektoratets ansvar. Det er vel og bra. Foreløpig er det bare ord. En kan jo undre seg over hvorfor dette initiativet kommer først nå. Vi har snart i et år visst at politiets innsats sto til stryk. Forklaringen er selvsagt at regjeringen er nødt til å foreta seg noe etter den knusende rapporten fra 22.juli-kommisjonen.

De styringsproblemene Grete Faremo sitter med er ikke  veldig forskjellig fra det helseministeren basker med. Det handler om hvordan politikerne skal styre stor enheter som må ledes på faglige premisser. Det er lett for en forsvarsminister å akseptere at en ikke har kompetanse på hvordan en krig skal føres. Likevel har en ansvar. En helseminister innser nok også at det er fagfolk som må styre et sykehus. Det er litt mer fristende for en justisminister å tenke at en vet like godt som en politidirektør hvordan politiet bør ledes. Særlig dersom politidirektøren  har en erfaringsbakgrunn som likner på statsrådens.

Juristen Knut Storberget mente nok han var godt kvalifisert til å drive en aktiv styring av politiet. Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen infant seg med situasjonen. «Vi har ansvaret i navnet, men i gagnet får vi ikke ta det», uttalte hun til Ukeavisen Ledelse for to år siden. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen fulgte opp med å si at «det er en økt tilbøyelighet til kortsiktighet, og dermed også irrasjonalitet blant politikerne».

Ingelin Killengreen pekte flere ganger på behovet for organisatoriske endringer i politiet og behovet for å øke  bevilgningene  betraktelig. Men nei. Organisering av politiet i færre politidistrikt er en politisk sak. Sp vil ha et politi med distriktsprofil.Slik er det med den saken. Nå er nok dette en tapt sak. NRK melder at 9- 12 politimestre mener det er nødvendige med færre styringsenheter. . Det må til for å utnytte bedre kritisk kompetanse og oppnå større effektivitet. Det blir nok slik.

Politiet er så pass rystet at det nå er mulig å få gjennomført reformer som det tidligere ville ha blitt mobilisert voldsom motstand mot. Nå gjelder det at regjeringen finner ut hva en vil.

De vil oppå en god del med å skifte ut politidirektør Øystein Mæland og hente inn en sjef med solid erfaring og kompetanse til å gjennomføre den revolusjonen som er nødvendig. Mæland har brukt et år på forsvare og tildekke feil som politiet har gjort. Han har bommet på å bedømme den etat han har ansvaret for og er ikke den rette til å ordne opp i problemer han ikke har sett. De trenger en børste som kan faget nå, gjerne en general fra Forsvaret eller en som har erfaring fra å være toppleder i store, tunge organisasjoner.

Grete Faremo har skaffet seg andre perspektiver enn de politiske fra den tiden hun var leder i næringslivet. Hun vet bedre enn de fleste i regjeringen hva det betyr å ha ansvar for å oppnå resultater. Dessuten har hun vist at hun har evnen til å avvikle sjefer hun ikke mener holder mål. Hun er ingen velgermagnet, men styring kan hun.

Det var den samme tekningen som lå bak opprettelsen av helseforetakene og Politidirektoratet. Politikerne skulle styre på strategisk nivå. Etatsledere skulle ha stor frihet til avgjøre hvordan målene skulle nås. De sa de ønsket seg handlekraftige ledere som ville ta ansvar.

Sakte men sikkert ble den styringstenkningen som helseforetaksmodellen bygger på, erstattet med krav om at helseministeren måtte involvere seg, for hun hadde jo ansvaret. Vi er endt opp i en rotete modell der ansvaret er blitt uklart. Modellen står for fall. Det er bare Ap som vil videreføre modellen. En borgerlig regjering vil enten droppe de regionale foretakene og la departementet styre direkte eller opprette et direktorat.

Den samme debatten kan vi nå få om Politidirektoratet. Arne Johannessen, leder av Norsk Politforbundt, har i lang tid ment at direktoratet bare kan nedlegges dersom den politiske detaljstyring skal være like omfattende som i dag. Professor Frank Aarebrot mener erfaringen viser at modellen med direktorater ikke fungerer der hvor det må utøves politisk skjønn. Han vil skrote diverse direktorater og heller opprettet avdelinger i departementet.

Når en statsråd velger å engasjere seg så pass detaljert som Knut Storberet gjorde, er det like greit å nedlegge Politidirektoratet. Det beste vil være å gi ansvaret til en politidirektør og definere tydeligere hvordan politiet skal ledes i praksis. Da må det gjøres klart for alle og enhver at statsråden faktisk gir fra seg muligheten til å styre i det daglige. En statsråd må klare å holde fingere fra fatet selv når opposisjonen og mediene krever at en «foretar seg noe».

Et styre i en bedrift styrer nettopp ved å holde fingere fra fatet i det daglige. Daglig leder har stor frihet til å finne ut av hva som skal gjøren for å nå målene som er satt. Hvis ikke resultatene oppnås, vil en miste jobben.

Et direktorat kan ikke styres som en bedrift, men en etatsjef kan heller ikke styres som en departementstråd.En politidirektør må ha frihet til å lede, bruke penger og satse på prosjekter en har tro på, og som statsrådene er tvilende til. Hvis ikke blir ikke ansvaret reelt. Da kan statsråden like godt sitt med alt i fanget hele tiden. Men vi får ikke et bedre politi av at politkere forsøker styre på en måte der den har det daglige ansvar opplever at en ikke får det ansvaret en på papiret har.