Mæland på tynn is
Ved flere anledninger har Alf Vederhus, som selv mistet en sønn 22.juli, kritisert politiet for det de foretok seg 22.juli, for manglende informasjon i ettertid om hva som faktisk skjedde og for ikke å ha innrømmet de feil som ble gjort. I går møtte han politidirektør Øystein Mæland til debatt i NRKs Aktuelt.
Øystein Mæland har ingen erfaring fra politiet, men har solid bakgrunn fra politikken. Han fikk jobben fordi han er en dyktig og oppegående leder. Han skal blant annet sørge for at politiet har den nødvendige tillit hos befolkningen og hos politikerne. I stillingen som politidirektør møtes fag og politikk. Jobben er å gjennomføre politikernes beslutninger i egen etat. Enen etatssjef skal også ivareta etatens interesser både i forhold til offentligheten og politikerne. Mæland skal lytte til omgivelsene. Samtidig skal han sørge for at politikerne lytter til ham og hans etat.
Politiet ble utsatt for massiv kritikk etter 22. juli. Dette var ikke en kritikk som rammet Mæland personlig. Han hadde ingen operativ rolle i det som skjedde denne dagen. Han kom til Oslo først etter at aksjonen var over. Han hadde kun vært i stillingen et par uker og kan derfor ikke gjøres ansvarlig for systemsvikt eller noe som helst som gikk galt.
Liv reddet
Mæland har imidlertid ansvar for den åpenhet eller mangel på åpenhet som preget politiet i tiden etter 22. juli og til de la fram sin evalueringsrapport 15. mars i år. Det finnes mange gode grunner for at politiet ventet med å gi informasjon til de hadde oversikt over alt som hadde skjedd. At pårørende mener det gikk for lang tid, er forståelig. Etter hvert krevde representanter fra de pårørende at politiet burde beklage de feil som ble begått og at det tok for lang tid før de kom til Utøya. Hadde de kommet til Utøya en halvtime tidligere og pågrepet Anders Behring Breivik, ville 27 unge liv vært spart.
Da politiet la fram sin egen evaluering, innledet Øystein Mæland med å beklage at politiet ikke klarte å pågripe Breivik tidligere. Etter ni måneder fikk pårørende endelig høre at politiet var opptatt av noe annet enn å forsvare seg. Øystein Mæland maktet å skape et inntrykk at han forsto de pårørende. Han kommuniserte inn i den emosjonelle stemningen som rådet og ennå råder. Med ordet «beklage» viser en leder at en har evnen til å se en sak slik omgivelsene ser den. En gir et offer som blir tatt i mot ved. Mediene formidlet politidirektørenes «mykhet».
Man hva var det Mæland beklaget? Hvilken beslutning var det politiet hadde tatt som i ettertid viste seg å være feil? Det sa han ingen ting om. Derfor ble hans beklagelse god retorikk, mer enn en faktisk innrømmelse av feil de hadde gjort. Beklagelsen oppfattes nå av Vederhus og andre som knapt nok mer enn et ønske og en forsikring om at de gjorde så godt de kunne.
Da PST la fram sin rapport, beklaget de også at de ikke hadde klart å stoppe Anders Behring Breivik. Men de innrømmet ikke en eneste feil. De beklaget bare fordi det hører med i den emosjonsfortettede mediale virkelighet som gjerne omgir store kriser som krever menneskers liv.
«Skyting pågår»
Uenigheten mellom Alf Vederhus og Øystein Mæland dreier seg om det var båter på landsiden ved Utøya camping som politiet raskt kunne ha benytte seg av for å kjøre 650 meter til Utøya og om det var riktig å vente på beredskapstroppen. Politiet har en instruks som heter «skyting pågår». Da skal politiet bevæpne seg, oppsøke åstedet og forsøke å stoppe skytingen. Noen ga beskjed om at «skyting pågår» instruksen ikke skulle iverksettes. Polititjenestemennene skulle vente på «ekspertene» framfor å ta seg til Utøya så raskt som mulig. Denne beslutningen forsvarer Mæland.. Hvis 22.juli-kommisjonen er av en annen oppfatning, bør han selv umiddelbart trekke seg. Da har han bedømt situasjonen feil.
Øystein Mæland presiserer at han uttaler seg på bakgrunn av det faktagrunnlaget politiet nå har og henviser til at det kan være 22.juli-kommisjonen kommer med nye momenter som han vil vurdere. Mæland får ikke en ny sjanse til å bedømme politiets innsats, hvis det er det han tror. Han har trukket sin konklusjon. Det er dessuten helt usannsynlig at 22.juli kommisjonen skal komme med nye viktige fakta. Det er deres vurdering og tolkning av det som skjedde, som er interessant og avgjørende.
Det er påfallende at «skyting pågår»-instruksen ikke ble fulgt. Det tyder på at politiet har utviklet en profesjons- og sikkerhetskultur som er båret oppe av ønsket om ikke å gjøre feil og å være på den sikre siden. Det er den samme kulturen som ligger bak når politiet i lang tid holdt tilbake ambulansene. De profesjonelle holdt seg unna fordi området ikke var sikret. Da var det de frivillige som måtte ta seg av unge som kjempet for livet av skuddskader.