Stanghellianismen

Harald Stanghelle er en drivende dyktig journalist, en skarpskodd analytiker og en av landets fremste redaktører. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps.Stillingen som politisk redaktør i Aftenposten er landets viktigste kommentatorstilling. I fem år fra 1995 var politisk redaktør i Dagbladet. Da trakk Arve Solstad seg tilbake som politisk redaktør, og Stanghelle ble satt til å føre Dagbladets sterke kommentatortradisjoner videre.

I Aftenposten forsøker han å kombinere Dagbladets intellektuelle, maktkritiske kommentartradisjon med bestrebelsene på å virke samlende, som representant for «det store vi». Dagbladet står i en «hugge til»-tradisjon. Aftenposten preges til tider av «på den ene siden, på den andre», som det ble sagt om «tanta i Akersgata».

I sin dekning av 22. juli har Harald Stanghelle kombinert disse tradisjonene. Han bestreber seg på at det han skriver skal virke klokt, samlende og avklarende. Det er liksom Aftenposten som er best på å fortelle hvordan ting egentlig henger sammen og hva man til slutt tross alt må ta mest hensyn til.  Men til tross for Stanghelles bestrebelser på å virke objektiv, har han i praksis spilt rollen som en av flere aktører i kampen for at Anders Behring Breivik skal få det som han ønsker seg, å bli kjent tilregnelig, eller sagt på en annen måte, at flertallet skal få det som de vil, at han skal dømmes til straff.

Minneplate

Harald Stanghelle har ved flere anledninger fremhevet pressen avgjørende rolle i denne saken. Uten pressen hadde det ikke blitt to nye psykiatere. Hvis det skulle ende med at Anders Behring Breivik blir kjent tilregnelig til slutt, kan det jo være noen foreslår at det skal avdukes en minneplate med navnene til Harald Stanghelle og Anders Giæver i VG på et egnet sted der mediefolk ferdes.

Når en redaktør engasjerer seg i ukesvis for å få oppnå et bestemt resultat i en straffesak, er det jo grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er så viktig. Andre meninger enn Stanghelles har i praksis måtte vike plass i Aftenposten. Da det ble kjent at aktoratet ikke mente det var nødvendig å oppnevne to nye rettspsykiatrisk sakkyndige, skrev Aftenpostens rettskommentator, Inge D. Hansen at det var greit, for slik kom det til å bli. Han forsøkte å forklare hvorfor  jusen er som den er. Siden har vi ikke hørt mye til ham. Han har skrevet en og annen kommentar på nettsidene til Aftenposten. Det virker som han har passet godt på å ikke klusse til det løp Stanghelle har lagt opp.  

Når man skal oppnå et bestemt resultat, er det viktig å rive ned autoriteten til de som mener noe annet enn en selv. Det er slik meningsdannelsen skjer i samfunnet. De første som skulle diskrediteres, var Synne Sørheim og Torgeir Husby. De ble utsatt for den hellige ensidighet. Kritikken var så sterk og ensidig at de i avisenes kommentarfelt ble beskrevet som noen «surrete tullebukker». De neste som skulle tas var Rettsmedisinsk kommisjon. I mediene ble de nærmest latterliggjort fordi de hevdet de var blitt avlyttet. Det hadde de på rett og vis rett i. I følge Stanghelle er kommisjonens autoritet så pass svekket at domstolen ikke bør legge vekt på at de har godkjent Huseby/Sørheims rapport, men underkjent rapporten til Aspaas/Tørrisen. I aktors prosedyre i går fikk den rettsmedisinske kommisjon sin oppreisning. Her var det ingen kritikk, men kommisjonen ble fremhold som en vesentlig kilde for den konklusjon påtalemyndighetene har trukket.

Husebys mening

Det er denne uken Stanghelle for alvor har skeiet ut. Da kom han trekkende med et løsrevet sitat fra et intervju Torgeir Huseby kom med for noen år siden der han uttalte at «en person som er strafferettslig utilregnelig må framstå som åpenbart psykotisk for alle og enhver». Er dette et juridisk argument, et bevis for at Huseby er en surrekopp, forsnakket han seg i avisintervjuet eller har journalisten misforstått?

Stanghelle bruker dette om er retorisk grep rettet inn mot opinionen, en opinion som Cato Schiøtz, som har ført flere saker for mediene og Norsk Redaktørforening, mener må få være tungen på vektskålen hvis retten er i tvil. Fullt så tvilsomt som da Dagbladet leide inn sin egen advokatforbindelse for å mene at Johas Gahr Støre var inhabil, er det ikke. Men Schiøtz står ubehagelig nær pressen. Og samme dag som prosedyren skulle avgis, kom meningsmålingen som det nå var beredt grunnen for. 75 prosent mener Breivik er tilregnelig og 10 prosent mener han er utilregnelig. Da burde saken være biff, i følge Schiøtz.

Stanghelle kunne ellers fortelle denne uken at den slag merkelig adferd som moren til Breivik hadde observert, sannsynligvis ikke var noe annet en hverdagskonflikter som oppstår når en tredveåring flytter i hus med mamma igjen. Huseby og Sørheim, de eneste som har snakket med henne, må ha misforstått. Psykiatere er da ikke guder, må vite.

Spekulerer

I går ga Stanghelle seg den spekulative retorikken i vold. Han gjentok den tanken som slo ham i Debatten på NRK sist torsdag. «Hvis terroristen hadde vært en islamist på ville veier, hadde vi neppe forsøkt å forstå ham med et kobbel psykiatere som sjelstolkere. Snarere hadde vi lett etter forklaringen i fanatisk ekstremisme og religiøs -politisk villfarelse. Slik er det imidlertid ikke når massedrapsmannens bakgrunn finnes i et småborgerlig Skøyen hjem. Da klamrer vi oss til psykiatrien som en naturlig vei til forståelse», skriver Stanghelle.

Han mener altså å vite at hvis Huseby og Sørheim hadde møtt en muslim de skulle vurdere, ville de begynt å lese om terrorister og ikke vært særlig opptatt av diagnoseskjemaene sine. Eller Stanghelle mener kanskje at retten ikke ville  brydd seg med å oppnevne psykiatrisk sakkyndige i det hele tatt.  

Hvor tar han det fra? Svaret er: Fra sin egen vrangforestilling om at de som ikke ser verden med den slags politiske briller han har sett verden med så lenge han har kunnet trakter en skivemaskin, og da var han ikke gamle tassen, de ser ikke verden slik den egentlig er. Det er den politiske forståelsesrammen som er rett. Basta. Det er slik han er trent til å se verden. Aspaas og Tørrisen forsøkte å bygge bro mellom politikk og psykiatri. Deres diagnose står ikke spesielt sterk.

I dag skriver Stanghelle at «aktoratet bygger sin straffepåstand på tiltroen til to psykiateres kliniske skjønn Slik gjøres to psykiatere til dommere uten kappe». God retorikk med populistisk snert, men ikke mer enn det. Om Stanghelle vil fortsette sommeren igjennom i håp om å kunne påvirke dommerene ytterligere, er ikke godt å si. Hvis han ikke vil anstrenge seg for å forklare leseren hvorfor det blir som det blir, hvorfor vi har den lovgivingen som vi har, hvilke verdier og avveininger den bygger på, kan han la Inge D. Hansen påta seg denne pedagogiske oppgaven.

Tilslutt må vi svinge innom VGs redaktør Hanne Skartveit som naturlignok både mener og føler mye i denne saken. Hun skriver i dag at «Aktorene viste overraskende stor tvil da de påsto at Anders Behring Breivik er utilregnelig. Det kan nesten virke som om de håper at dommerne kommer til motsatt konklusjon»

Tror hun det er slik, at Svein Holden og Inga Bejer Engh, på kammerset snakker om at de håper Anders Behring Breivik blir dømt til straff, at det blir tydelig for alle og enhver at de har tatt feil?

Selvsagt ikke. Dette er retorikk. Det er ikke første gangen VG forsøker å dikte opp virkelighet. Hanne Skartveit har da ikke evner til å lese hva andre tenker. Det var det Anders Behring Breivik som mente han hadde siden han hadde drevet så mye med salg. Vi som skriver faller til tider for fristelsen til å late som vi vet,  for vi har jo skrevet så mye. Da forteller vi mest om oss selv, om hvordan vi ønsker virkeligheten skulle ha vært. Men tilregnelige er vi hele bunten. Det er menneskelig både å drømme, synse og ønske seg en annen virkelighet.  

Med i gruppen selvoppnevnte skarpsynte hører også Per Egil Hegge som for øvrig ha tatt et herlig oppgjør med ekspertveldet i en bok som kom ut for vel en måned siden. Han skriver i Dag og Tid at «barske teikn tyder på at det skal mykje til før den eine av dei to domarane, Arne Lyng, går med på at attentatmannen ikkje er tilregnelig». Hegge har et skarpt blikk, men det kan jo være han også har fått øye på det han helst ville se.