Som ventet har det kommet fint lite ut av kontroll- og konstitusjonskomiteens høring i forlengelsen av 22. juli – kommisjonens rapport. Det skyldes at ulike sider av saken er blitt belyst i snart et og et halvt år og at kommisjonen regjeringen nedsatte har levert en solid rapport. Det er løftet på de steinene det er mulig å løfte på. Likevel har høringen sin verdi. Når vi først har en slik kontrollinstans i Stortinget, er dette en sak som absolutt hører hjemme der.
I sin forklaring til 22. juli-kommisjonen sier tidligere PST-sjef, Janne Kristiansen, at PST er preget av en forsiktighetskultur. I rapporten skriver kommisjonen at «organisasjon preges av redsel for kritikk, blant annet som følge av at de lå med «brukket rygg» i 1996. Mange av de samme medarbeiderne er der fremdeles. Hun synes det er bekymringsfullt at EOS legger seg opp i etterforskningssaker, eksempelvis kamerabruk i en kjellerbod som fikk kritikk».
Det blir aldri fred å få for regjeringen om ikke forklaringene til statsrådene Knut Storberget, Rigmor Aasrud, Grete Faremo, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen og Anne-Grete Strøm-Erichsen har gitt til 22.juli-kommisjonen blir offentliggjort. Det hjelper ikke at disse forklaringene er avgitt der forutsetningen har vært at de ikke skulle offentliggjøres. Når det går politikk i en betent sak, blir de politiske omkostningene store om man ikke finner en politisk løsning.
22. juli-oppgjøret i Stortinget i går ble som forventet. Jens Stoltenberg opptrådte med det alvor og den selvkritikk som situasjonen krever. Han beklaget at beredskapen sviktet og opptrådte på en måte som gjorde at folket oppfattet at han var lei seg og tok ansvar for det som sviktet. Han forsøkte ikke å skyve ansvar over på andre. Opposisjonen sa seg rimelig fornøyd med statsministerens opptreden på dette punktet.
I Stortinget i dag starter oppgjøret etter 22.juli. Opposisjonen vil forsøke å framstille det som om terroren ikke hadde skjedd om de hadde hatt ansvaret. De vil med fynd og klem hevde at det er de rødgrønne som har sviktet. Er det slik at det skjer mindre lovbrudd og kritikkverdige forhold der de borgerlige har makten? Selvsagt ikke. Det er politikkens utilstrekkelighet som ble avdekket 22.juli.
Det er godt det er satt en sluttstrek for straffesaken mot Andres Behring Breivik. Han fikk det som han ville og tillot seg å triumfere som seierherre i retten fredag. Nå får det være nok. Nå innledes en ny fase i hans liv. Han skal stues inn i den tausheten han kommer til å hate og som han ikke har skuet konsekvensene av. Anders Behring Breivik komme ikke til å få opprette en blogg, danne et internasjonalt nettverk blant andre innsatte eller spre hatefull propaganda fra fengselet som rammes av straffeloven.
Marius Borg Høiby (15) gjør som tenåringer flest, legger ut bilder av seg og de han omgås på nettet. Han har en profil på Instagram der han har lagt ut 150 bilder. Her finner vi naturlignok bilder både av kronprinsparet og barna deres. Det finner vi også på Slottets offisielle sider. Ingen av bildene Marius har lagt ut er spesielle, skandaløse, framstiller noen i et uheldig lys eller gir informasjon som ikke er kjent på forhånd.
Fornyings, administrasjons og kirkeminister, Rigmor Aasrud, synes det var like greit å skjære igjennom i helgen. Hun gjorde det klart at hun har full tillit til sin departementsråd Ingelin Killengreen og den jobben hun gjør. Slik er det med den saken. Hun legger til at hun var vel kjent med at Killengreens lederstil var omstridt da hun ansatte henne. Killengreen er den typen ledere statsråder vil ha.
Det finnes mange måter å sparke en leder på. Den mest brutale er når ledere kommer på jobben om morgenen uten å ane hvilke planer ens overordnede har og går hjem samme dag uten jobb, men med sluttpakke. Den mest vanlige måten er at den overordnede lar en få vite at en ikke lenger har tillit og får selv ta regien ved å si opp. «Faremo-metoden» er mer avansert, og det er ikke alltid den virker. Hun visste nok at den ville virke i forhold til Øystein Mæland.
