Sannhet eller åpenhet
Det blir aldri fred å få for regjeringen om ikke forklaringene til statsrådene Knut Storberget, Rigmor Aasrud, Grete Faremo, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen og Anne-Grete Strøm-Erichsen har gitt til 22.juli-kommisjonen blir offentliggjort. Det hjelper ikke at disse forklaringene er avgitt der forutsetningen har vært at de ikke skulle offentliggjøres. Når det går politikk i en betent sak, blir de politiske omkostningene store om man ikke finner en politisk løsning. Regjeringen tåler ikke at det skapes et inntrykk av at statsrådene forsøker å holde noe skjult når statsminister Jens Stoltenberg selv har offentliggjort sin forklaring og sagt at terroren 22. juli skal møtes med mer demokrati og åpenhet.
Noe helt annet gjelder de andre forklaringene som er hemmeligstemplet. Her må det avgjørende være at disse forklaringene er gitt under den forutsetning at de ikke skal offentliggjøres. Da kan ikke en instans i ettertid gå inn å overprøve denne beslutningen.
Hvis det skjer, har en dannet presidens for andre granskninger det vil bli offentlig interesse rundt. Da vet de som forklarer seg at et løfte om konfidensialitet ikke gjelder. Da får en forklaringer deretter. Hvis det man sier til en granskningskommisjon skal offentliggjøres, vil den som gir forklaring være opptatt av hva som blir konsekvensen av det en sier, ikke minst for en selv. Folk blir mer forsiktige. Man holder ting tilbake fordi en ikke er rede til å ta konsekvensene av det en sier. Slik bør det ikke være. Men slik er det. Ingen vet det bedre enn vi som jobber i mediene. Derfor snakker journalister ustanselig med folk som vil fortelle hva som skjer under forutsetning av at de ikke kan spores som kilde. Pressens kildevern er absolutt og et nødvendig redskap for å få vite hva som faktisk skjer.
Granskningskommisjoner opererer på samme måte som mediene. De gir sine informanter kildevern. 22. juli-kommisjonen fikk til og med bygget et eget avlyttingssikkert rom. Noen var opptatt av å få en garanti for at det de sa ikke ble hørt av andre enn de som var i samme rom. Så langt inne sitter det hos enkelte å fortelle hva som skjer. De vet at det koster for mye å framstå som en varsler. Det ødelegger karriere og man får det som regel utrivelig på arbeidsplassen.
I slike saker ser mediene det som sin oppgave å være enøyde, altså å kreve åpenhet uten at man vurderer konsekvensene. Medienes krav om åpenhet, kan ikke regjeringen og politikerne bry seg om. Det vil føre til at hele granskningsinstituttet bryter sammen.
Åpent i Stortinget
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité må gjerne innkalle alle som har gitt forklaringer til kommisjonen. Da kan de gi sine forklaringer i full offentlighet slik alle ønsker.
Spørsmålet om åpenhet handler om forholdet mellom etater og politisk ledelse. Hvis Stortinget skal ha en reell mulighet til å føre kontroll med regjeringen, må en sikre seg innsyn i hvordan de enkelte etater vurderer sin egen situasjon. Mot løfte om taushet har en del stortingsrepresentanter fått lese graderte rapporter fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som viser at PST i flere år har rapportert at bemanningen var «kritisk lav». Det inntrykket har ikke Stortinget fått gjennom det tidligere justisminister Knut Storberget har formidlet. Jan Arild Ellingsen (Frp) sier til Dagens Næringsliv at han er sjokkert etter å ha lest de hemmelige rapportene. Han mener Stortingets kontrollsystem er «inkompetent og impotent» og at Stortinget blir ført bak lyset. Etter å ha fått «kikket regjeringen i kortene» tar han til orde for en nyordning med en åpen og en lukket budsjetthøring knyttet til sikkerhet tilsvarende det vi i dag har når det gjelder forsvarsspørsmål.
Det kan ha noe for seg. Men denne saken illustrerer svakheten i måten politikere styrer på for tiden. Regelen er at det ikke er samsvar mellom bevilgninger og hvilke oppgaven en pålegges å utføre. Det hjelper ikke å pøse på med flere mål og forlange flere rapporter når det i utgangspunktet er et misforhold mellom oppgaver og ressurser. Det skaper bare forvirring og gir en haltende etatsstyring.
Slipp kontrollen
Politikerne må slippe kontrollen, sier Sp-statsråd Ola Borten Moe til Klassekampen i dag. Han mener den rødgrønne styringsiveren er gått for langt. De sier så den ene etter den andre i den rødgrønne leir. De har selvsagt rett. Men hva har de tenkt det skal bety? Det er bare for regjeringen å stikke hodene sammen og vise at de mener det når de snakker om mindre detaljstyring og mindre byråkratri.
En ting den gryende rødgrønne erkjennelse bør bety, er sterkere etatssjefer og mer åpenhet om hva som skjer i dialogen mellom etat og departement. Mediene og politikerne bør kunne avsløre de etatsjefer som forsøker å utnytte situasjonen til syting og klaging og drive et spill for å få økte bevilgninger. Etatsjefers jobb er å fortelle både statsråd, Storting og folket hva en kan forvente å få for de kronene etaten får, hverken mer eller mindre. Den slags åpenhet trenger vi mer av.