Ikke-selvkritikken etter Breivik-dommen

Det er godt det er satt en sluttstrek for straffesaken mot Andres Behring Breivik. Han fikk det som han ville og tillot seg å triumfere som seierherre i retten fredag. Nå får det være nok. Nå innledes en ny fase i hans liv. Han skal stues inn i den tausheten han kommer til å hate og som han ikke har skuet konsekvensene av. Anders Behring Breivik komme ikke til å få opprette en blogg, danne et internasjonalt nettverk blant andre innsatte eller spre hatefull propaganda fra fengselet som rammes av straffeloven. Det varer neppe lenge før han klager over at han som fullt tilregnelig er fratatt sin ytringsfrihet. I de kommende månedene vil Breivik psyke vil bli satt på hardeprøver.

Tingretten leverte en sterk og klar dom. En dom uttrykker samfunnets reaksjon mot en straffbar handling som alle aktører skal ta til etterretning når den er rettskraftig. Dommen skal gjelde som rett, men det betyr ikke at dommerne nødvendigvis har rett i de premissene de bygger på. De har utøvet sitt beste skjønn. Det er ikke meningen at de skal lukke en faglig debatt.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch, aktorene Inga Bejer Eng og Svein Holden sier de tar dommen til etterretning og konstaterer at retten vurderer fakta i saken annerledes enn dem. De sier ikke «vi tok skammelig feil». De sier heller ikke «dommen er feil». Riksadvokatene kan ikke se at det står noe der som ikke kan passere juridisk. Han kan leve med at retten vurderer bevisene annerledes enn aktoratet. Aktoratet mener fortsatt at det er så mye tvil knyttet til om Breivik er tilregnelig, at han burde vært dømt til behandling.

Ikke i tvil

Tingretten har løst problemet med å veie tvil ved enkelt og greit slå fast at de ikke er i tvil. Han er tilregnelig. De har plukket Synne Sørheim og Torgeir Husbys rapport fra hverandre. Retten er sikker på at de har misforstått Anders Behring Breivik. Det kan de gjør ved å vise til den andre psykiatrirapporten og alle andre som ikke har funnet tegn på at Breivik er psykotisk.

Det er selvsagt påfallende at Riksadvokatene ikke anker, men ved ikke å gjøre det, viser Busch at han ikke er fanget i et juridisk fengsel. Samfunnet kan leve godt med denne dommen. Belastningen ved å anke ville vært for stor for et samfunn som skriker etter å bli ferdig med saken. Dessuten tyder alt på at loven blir endret slik at det ikke er et poeng å forfølge en gammel lovbestemmelse.

Torgeir Husby sier til VG søndag at han ikke angrer. Han fastholder sitt syn på Breivik og mener det syn han og Sørheim har på Breivik vil få større oppslutning etter hvert. Han nekter selvsagt ikke for at et og annet kunne vært bedre forklart og presisert, men i det store og hele fastholder han konklusjonen. De er sikre til tross for hva dommerne har kommet fram til.

Kommisjonen

Lederen for Den rettsmedisinske kommisjon, Tarjei Rygnestad, har heller ikke mye å beklage. Den eneste kritikken har tar inn over seg, er at de ikke lot retten få de mindre merknadene de hadde til Husby og Sørheims rapport. Men de var ikke vesentlige. Fortsatt er det slik at Rettsmedisinsk kommisjon mener det hefter større metodiske svakheter med rapporten fra Tørrisen og Aspaas som tingretten lener seg til, enn til den rapporten tingretten avviser. Rettmedisinsk kommisjon fastholder sitt faglige syn.

Da kan man selvsagt, som Aftenposten på lederplass i dag, be flere av medlemmene trekke seg. Det er også de som har gitt uttrykk for at hele kommisjonen bør få sparken. Rygnestad presiserer at kommisjonen ikke er satt til noe annet enn å påse at det er samsvar mellom premisser og konkusjoner. De må basere seg på at psykiaternes observasjoner er riktige. De snakker ikke selv med den som blir vurdert. Det er grunn til å minne om at Synne Sørheim trakk seg i protest som leder for kommisjonen for to år siden fordi hun mente arbeidsforholdene ikke er lagt til rette for at kommisjonen kan utføre sine oppgaver på betryggende måte.

Tiden er overmoden for å endre rettspsykiaternes rolle i norsk rettsvesen. Det er også grunn til å stramme inn på tilregnelighetskriteriene. Loven bør endres slik at  en som Breivik kan dømmes både til straff og behandling. Det er mer tvil om Breiviks helsetilstand enn det Oslo Tingrett legger til grunn. Derfor burde han vært dømt både til straff og tvangsbehandling. Om behandling vil nytte, er ikke godt å si. Problemet med dagens lovverk er at en blir stilt overfor en enten eller situasjon i tvilstilfeller.

Hva som skal være rettspsykiatriens rolle, hva som skal defineres som utilregnelig og hvilke regler som skal gjelde for å slippe ut av fengsel når faren for gjentagelse er over, får vi rik anledning til å  diskutere framover.

Diskusjonen om Breiviks psyke, hans motiver, forholdet mellom politikk, psykologi og ondskap, kommer til å fortsette. Det er ikke gitt tre lekdommere og to jurister å avgjøre det. Om denne dommen blir stående like støtt som det virket fredag, er ikke godt å si. Tingrettsdommer i kontroversielle saker blir vanligvis ikke stående. Da tingretten dømte Magnus Stangeland for pensjonsjuks manglet det ikke på kommentarer om at det var en modig og rettferdig dom. Det endte med at dommen ble satt til side og Stangeland ble frikjent.  

Ikke en gang om «alle» er enige og dommen går helt til høyesterett, blir det ikke nødvendigvis ro rundt en dom. Det er nok å nevne Treholtssaken.