Hareide klargjør for mistillit
Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.
I dag skjer det et taktskifte. Knut Arild Hareide, leder i KrF og for 22.juli komiteen i Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at statsråder og etatsledere må være forberedt på å gå hvis 22.juli-kommisjonen dokumenterer grov tjenesteforsømmelse.
Det spørs om det er grov tjenesteforsømmelse det vil dreie seg om. Da betyr det at noen faktisk ikke har gjort jobben sin slik de er pålagt. Det er knyttet til enkeltpersoner – og i visse tilfeller er tjenesteforsømmelse straffbart.
For naive
Problemet er nok heller, som Hareide nevner, at vi har vært for naive. Alt tyder på at denne naiviteten har like godt fotfeste hos de borgerlige som hos de rødgrønne. Ta stengningen av Grubbegata som eksempel. Opposisjonen kunne når som helst ha stilt spørsmål i Stortingets spørretime om hvorfor ikke dette skjedde. Vi vet svaret. Ting tar tid i Norge. Det skal høres og vurderes, og politikerne skal ta diverse hensyn. Oslo kommune, der de borgerlige regjerer, jobbet og jobbet med saken, år etter år. Dette er ingen god sak for å fremme mistillit til regjeringen.
Det er sannsynligvis større grunn til å holde regjeringen ansvarlig for hvordan beredskapen er organisert og ivaretatt. Her kan det vise seg å være systemsvikt som det burde vært tatt tak i.
Hvis regjeringen har holdt unna opplysninger om sviktende beredskap eller mangelfull sikkerhet som Stortinget burde ha kjent til, er det opplagt et grunnlag for mistillit til regjeringen.
Det er mest følelser knyttet til politiets svikt når det gjelder å ta seg fram til Utøya. Hvis opposisjonen er ivrige nok, kan de sikkert finne et grunnlag for å hevde at dette skyldes systemsvikt som regjeringen kan stilles til ansvar for. Men da skal en holde tungen rett i munnen. Regjeringen kan ikke holdes ansvarlig for valg etatsledere eller innsatsledere foretar under en aksjon. Det må kunne påvises at regjeringen har styrt politiet i en retning som har lagt et grunnlag for svikt som ble tydelige 22.juli, hvis ansvar skal kunne gjøres gjeldende på politisk plan.
Det spesielle når det gjelder politiet, er at politidirektør Øystein Mæland har satt sitt godkjenningstempel på politiets innsats basert på politiets egen rapport om det som skjedde. Mæland har beklaget at de ikke kom seg raskere til Utøya og slik sett scoret noen poeng når det gjelder å kommunisere inn i den emosjonelle settingen 22.juli befinner seg i. Men saken er at han ikke har kritisert sin egen etat for noe som helst. Han har ikke pekt på noen feil som ble gjort. Hvis 22.juli kommisjonen kommer med flengende kritikk av politiet, bør Mæland vurdere sin stilling. Politiet er ikke tjent med en øverste leder som ikke er i stand til å bedømme den etat han leder.
Det er verd å merke seg at justisminister Grete Faremo ikke har godkjent politiets evaluering av egen innsats. Hun vet antagelig hva som kommer og har derfor markert avstand til politiet.
Øystein Mæland eller andre etatsledere, bør uansett ikke opposisjonen gyve løs på. Først må regjeringen få anledning til å klargjøre om de ha tillit til sine nærmeste.
Storberget
Den politiker som først og fremst kunne har blitt gjort ansvarlig, Knut Storberet, gikk av som justisminister i høst. De fleste andre som kan tenkes å holdes til ansvar, har også sluttet. Uansett vil en kritikk fra 22.juli kommisjonen svi.
Noe stormløp mot Knut Storberget eller andre statsråder ville det ikke blitt eller vil det ikke bli. Jens Stoltenberg har alt gjort det klart at det er han på vegne av hele regjeringen som har det politiske ansvaret for 22.juli.
Jens Stoltenberg vil i dag måtte ta kritikken som kommisjonen kommer med inn over seg. Sannsynligvis vil ha komme med en form for unnskyldning til de pårørende for at ikke alt fungerte som det burde. Han vil sannsynligvis forsøke å trekke opposisjonen med seg i det «vi» han vil snakke om. Videre til han vise til at regjeringen er i gang med å gjøre noe med de svakheter som er avdekket.
Regjeringen har hatt et år på seg for å forberede et svar på den kritikken som i dag kommer. Det har vært en fordel, men regjeringen kan gå tunge tider i møte. I en sak hvor tettpakket av følelser, er det særdeles vanskelig for en sjef å ta inn over seg hard kritikk, men samtidig legge opp til å fortsette som om ikke det ikke er så alvorlig. Det spørs om ikke Stoltenberg må et grep som gjør at folk forstår at han både tar ansvar og rydder opp. Det blir antagelig for tynt å vise til «alt de har gjort» det siste året.