Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er krystallklar på at det er hun som har ansvaret for det som skjer i helse-Norge. Hva det faktisk betyr i praksis, er ikke like klart. Hvordan hun utøver det ansvar hun har, er det enda større grunn til å stille spørsmål ved. Det er nettopp det opposisjonen i Stortinget er i ferd med.
I dag er det 40 år siden Statoil holdt sin første generalforsamling. Konsernsjef Helge Lund skriver i Dagens Næringsliv (DN) at Statoil er klar for nye 40 år. For et par år siden ville han neppe ordlagt seg som han nå gjør. Da var ikke utsiktene for norske olje- og gassindustri så lyse som de er i dag. Grunnen er at det de siste to årene er gjort flere store funn som kan forlenge det norske oljeeventyret med et eller to tiår. Dette har ført til ny optimisme hos dem som leter.
Det kan se ut som om den såkalte målstyringen er i ferd med å komme i miskreditt. Det er for så vidt ikke noe nytt at det i offentlig sektor sukkes oppgitt over for mange mål, for mye byråkrati og rapportering. Kritikken fikk ny tyngde etter 22. juli-kommisjonens rapport. For 22. juli 2011 viste at for mye ikke fungerte til tross for mål og styring i bøttevis.
Leif Frode Onarheim trakk seg i går som nestleder i styret for Ahus. Tidligere har han tatt ansvar ved å gjøre sitt beste i styret. Men det går en grense for lojalitet mot en eier som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Ved å trekke seg plasserer Onarheim ansvaret oppover i systemet og letter presset på de ansatte. Det er ikke sykehusdirektør Hulda Gunnlaugsdottir eller noen av hennes klinikkledere som har ansvaret for at Ahus i ni måneder i 2011 hadde en uforsvarlig bemanning. Det er Helse Sør-Øst.
Gårsdagen påstås å være en gledens dag i EU. Forfatningsdomstolen i Tyskland gjorde det klart at det ikke er i strid med forfatningen at Tyskland bidrar i EUs permanente krisefond (ESM). EU-kommisjonens president, Josè Manuel Barroso, la fram planene for en ny europeisk bankunion og valget i Nederland ga det resultat at de EU-vennlige beholder makten. Men er det så mye å glede seg over?
Det blir aldri fred å få for regjeringen om ikke forklaringene til statsrådene Knut Storberget, Rigmor Aasrud, Grete Faremo, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen og Anne-Grete Strøm-Erichsen har gitt til 22.juli-kommisjonen blir offentliggjort. Det hjelper ikke at disse forklaringene er avgitt der forutsetningen har vært at de ikke skulle offentliggjøres. Når det går politikk i en betent sak, blir de politiske omkostningene store om man ikke finner en politisk løsning.
Det som skal komme ut av dagens møte mellom Jens Stoltenberg og partene i arbeidslivet, er et utvalg. Det er da noe. Et utvalg fører i det minste til at de ulike interessentene roer seg litt ned i håpet om at det kan komme noen tanker fra utvalget som en kan bruke i sin egen interessekamp. Det er sommerens resultatløse streik i offentlig sektor som er bakgrunnen for dagens møte. Der var avstanden mellom partene så liten at det ikke burde ha blitt en streik. Og de streikende oppnådde ikke noe som helst.
Det var ikke måte på hvor mye de rødgrønne lovet de skulle endre på da de kom til makten i 2005. Men det er ikke særlig mye radikalt som har skjedd under sosialøkonomen Jens Stoltenbergs ledelse. For å få SV og Sp med seg på laget, måtte han legge bort den reformiveren han viste i sin første regjering. Jens Stoltenberg har endt om som systemets mann. Han har ikke utfordret det bestående og markert et alternativ slik François Hollande gjør i Frankrike.
Riksrevisjonen er det ypperste den rådende styringstenkningen i det offentlige har skapt. De driver ikke lenger bare regnskapskontroll som i gamle dager. Nå driver de også forvaltningsrevisjon. Jørgen Kosmo og hans hær skal finne ut av om det politikerne har sagt skal skje, faktisk skjer; altså om mål blir nådd og om de tiltak som blir iverksatt, gir resultater. Og folk med revisorblikk nøyer seg ikke med å sveipe over, de graver seg nedover og innover i detaljenes rike. Hver krone skal dokumenteres.
SV har hatt stor betydning i norsk politikk. Deres historiske rolle er å representere et alternativt perspektiv på utenrikspolitikken og hindre at Ap har beveget seg for langt inn mot sentrum. Da SV søkte makt i 2005 og fikk det, gikk det galt. Da hadde partiet en oppslutning på ni prosent. Nå ligger de på pluss, minus fire prosent. Det har gått litt opp og ned i ulike perioder, men i det store og hele har SV tapt omtrent like stor oppslutning år for år.