Tilspisset lønnskamp

Det som skal komme ut av dagens møte mellom Jens Stoltenberg og partene i arbeidslivet, er et utvalg. Det er da noe. Et utvalg fører i det minste til at de ulike interessentene roer seg litt ned i håpet om at det kan komme noen tanker fra utvalget som en kan bruke i sin egen interessekamp. Det er sommerens resultatløse streik i offentlig sektor som er bakgrunnen for dagens møte. Der var avstanden mellom partene så liten at det ikke burde ha blitt en streik. Og de streikende oppnådde ikke noe som helst. Det visste Unio, men de valgte å streike for å markere sitt syn. De streiket egentlig mot det gjeldende systemet for lønnsforhandlingene. Adressaten var regjeringen, ikke staten som arbeidsgiver.

Det er olje- og gass-industrien som drar opp det høye norske lønnsnivået. Lønnsnivået i denne sektoren kommer til å øke enda mer i årene som kommer som følge av tøff kamp om å skaffe seg nok kvalifisert arbeidskraft. Jens Stoltenberg vender det døve øret til blant andre Ådne Cappelen i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene som for noen uker siden tok til orde for å dempe oljeaktiviteten for å holde igjen lønnsøkningen i denne sektoren.

Blåkopi

Unio-leder Anders Folkestad har gjentatte ganger gitt beskjed om at de ikke vil godta at ingen av hans medlemmer skal kunne få et bedre lønnsoppgjør enn i industrien. Det er det den såkalte frontfagsmodellen går ut på. Først forhandler konkurranseutsatt industri. Det de kommer fram til, blir i praksis et øvre tak for hva andre grupper kan få. De andre lønnsoppgjørene som følger etter som perler på en snor, blir i praksis en blåkopi av frontfagsoppgjøret.

Å la frontfagene forhandle først er mest effektivt med hensyn til å begrense lønnsveksten. LO vet at om de krever for høye lønninger i industrien, vil det svekke konkurranseevnen. Svekket konkurranse betyr igjen at flere bedrifter vil gå konkurs. Slik er det, men likevel forhandler LO fram lønnsoppgjør hvert år som industrien ikke tåler. Norsk industri, med unntak av gass og olje, bygges ned år for år. Ingen liker det, men alle er med på ferden. Det industrien hadde trengt, er null i sentrale oppgjør og at man i lokale forhandlinger fikk det den enkelte bedrift kunne tåle.

Det som irriterer Unio og Akademikerne mest, er at funksjonærene i industrien ikke gir skikkelig uttelling i beregningsgrunnlaget som dagens frontfagsmodell bygger på. Høyt utdannede fagfolk får store tillegg gjennom lokale eller personlige forhandlinger i industrien. På denne måten drar de i fra Unios medlemmer i offentlig sektor som er underlagt et kollektivt avtalesystem.

Unio vil ikke ha en frontfagsmodell som brukes som blåkopi. LO på sin side ønsker at Unio skal låses fast på denne måten. Hvis ikke vil den utdanningsgruppen de representerer dra i fra den store gruppen med lavere lønn både i offentlig sektor og i næringslivet for øvrig.

Det kan være Unio legger opp til høyre lønnskrav og streik også ved neste lønnsforhandling. Da kan de ikke gå for en frivillig voldgift som de gjorde denne gangen. Da må de styre mot tvungen lønnsnemd som de vet vil være en stor belastning for regjeringen.

Verdiskaping

Lars Haukaas, direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, synes det er like greit å slippe katta ut av sekken. Han mener vi ikke kan fortsette med stå store lønnstillegg i offentlig sektor som en har fått de siste årene. I et innlegg i Dagens Næringsliv i dag antyder han at det ikke er rimelig at offentlige ansatte skal få samme lønnstillegg som i industrien all den tid en del av lønnsveksten her er et resultat av den verdiskapingen som skjer.

Her har i det minste Andres Folkestad et klart standpunkt og ikke bare verbal graut å forholde seg til.

Det er nok vilje til å gi noen av de grupper Folkestad representerer høyere lønn. Folkestads problem er at han representerer hele gruppen offentlig ansatte. Det er nok ikke politisk vilje, og de har heller ikke forhandlingsstyrke, til å løfte hele medlemsflokken ut over de rammer som frontfagsmodellen trekker opp.