EU mot bristepunktet

Gårsdagen påstås å være en gledens dag i EU. Forfatningsdomstolen i Tyskland gjorde det klart at det ikke er i strid med forfatningen at Tyskland bidrar i EUs permanente krisefond (ESM). EU-kommisjonens president, Josè Manuel Barroso, la fram planene for en ny europeisk bankunion og valget i Nederland ga det resultat at de EU-vennlige beholder makten. Men er det så mye å glede seg over?

På forhånd var det få som trodde at Forfatningsdomstolen ville vende tommelen ned for det regjeringen og det politiske flertallet ønsker. Det ville ha utløst en eurokrise av dimensjoner. Domstolen mener imidlertid at det regjeringen legger opp til, ligger helt på grensen i forhold til grunnloven. De presiserer at regjeringen ikke har fullmakt til å gå inn med mer penger i krisefondet. Det er videre blitt tydelig at om integrasjonen i EU skal fortsette og Tyskland gi fra seg mer selvråderett, så er dette noe som krever endringer i forfatningen. Regjeringen kan ikke kjøre videre på en «tar du den, tar du den»-linje.

Det samme har Barroso innsett. EU er definitivt kommet til en skillevei. Han har nå lagt fram planer om et felles banksystem for EU. Det er nødvendig om Den europeiske sentralbanken skal funger som forutsatt. Men det er heller ikke tilstrekkelig. Skal euroen reddes, må EU ha en felles finanspolitikk. Mer makt må overføres til Brüssel og EU må få en felles finansminister, et felles skattesystem og en mer ensartet velferdspolitikk.

"Superstaten"

- Jeg ber om en føderasjon av nasjonalstater, ikke en superstat, sa Barroso. Dette er forvirrende tale. Det er Europas forente stater han ber om. «Superstat» er faktisk et godt navn på det EU han ser for seg. Det innebærer at nasjonalstatene som suverene størrelser langt på vei oppløses.

At Barroso og byråkratene i Brüssel har tenkt slik, er ikke noe nytt. Det nye er at EU-kommisjonen gjør det klart at tiden er inne for å fatte de endelige vedtak. Det er ingen vei tilbake. Barroso regner med politikerne vil klare å overtale et flertall av velgerne i de respektive landene til å endre sin grunnlov.

Innføring av euroen var et eksperiment som ble mislykket. Det har brakt Europa inn i en krise som det er langt fra sikkert en kommer ut av. Barroso ser det ikke slik. For han representerer euroen «no point of return». Loddet er kastet. Det er bare en vei videre, den veien han peker ut. Hvis man vil anlegge et mer kritisk perspektiv, kan en si at skaden alt har skjedd. Nå gjelder det å berge seg i land. Det betyr å innordne seg det som bestemmes i Brüssel.

Når Barroso nå har sluppet katta ut av sekken, vil motstanden mot EU i land etter land vokse. De rike landene i EU vil ikke dele skjebne med de fattige i sør. Det blir ikke flertall i Frankrike for at betydelig mer makt skal overføres til Brüssel. EU mangler demokratisk legitimitet. Det vil vise seg nå. Flertallet i EU vil ha et annet EU enn del Barroso legger opp til. De vil beholde sin nasjonale suverenitet.

Det er et historisk eksperiment EU forsøker på. De vil oppheve den historiske erfaringen at nasjonalstaten er den ytterste grense for politiske legitimitet. Folk bøyer seg som regel for det landets nasjonalforsamling til slutt ender opp med. Beslutninger som fattes av en europeisk regjering i Brüssel, vil ikke ha den autoritet som beslutninger i en nasjonalforsamling.

Storbritannia har gitt beskjed om at de ikke er interessert i å innføre euroen eller inngå i en politisk union. Vi kan regne Storbritannia som halvveis utmeldt av det EU som nå trer fram. Det er ikke umulig at Finland trer ut av eurosamarbeidet og inntar samme posisjon som Storbritannia.

Det EU vi i dag kjenner, kan ende opp bestående av dagens euroland. I Brüssel har de ivret for å få Tyrkia med i EU. Nå er det dødfødt å tenke seg at Tyrkia skal inngå en politisk union. Hvis EU klarer å komme seg gjennom krisen, vil både Norge, Tyrkia og Storbritannia måtte han et forhold til EU. Det kan være disse landene og de som ikke er med i euroen og følgelig blir verken fugl eller fisk i EU-sammenheng, kan ha nytte av å koordiner sine interesser i forhold til EU.

Den tid, den sorg. Nå handler det om hvordan eurokrisen kan løses. I forrige uke la sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, fram sin plan for å redde euroen. Den ble tatt godt i mot i markedet. Nå har Barroso sagt sitt om hvordan bankene må styres fra EU. Det er politikerne som nå har ballen.

Soros utfordrer

Det politiske flertall i Tyskland vil beholde euroen og er klar for å overføre mer makt til Brüssel. Noen tviler på om tyskerne er rede for å dele skjebne med alle de fattige EU-landene. Investoren George Soros utfordret Tyskland denne uken. Enten må Tyskland ta ansvaret og opptre som EUs sterke storebror. Det betyr at de må risikere noen av sparepengene sine. Eller så må Tyskland gå ut av euroen, sa Soros. Da vil verdien på euro synke og EU kan oppnå ny konkurransekraft. Den tyske marken vil klare seg på egen hånd slik som det britiske pundet.

Barroso kjører på med det han mener er den eneste løsningen.Det er dette sporet EU har fulgt i årevis. Nå må politikerne bestemme seg

Det avgjørende er til sist hva velgerne vil. Det er tross alt en demokratisk beslutning som må til om et land skal frasi seg suverenitet og degradere nasjonalstaten. Alt tyder på at Barroso ikke vil få det som han vil selv markedet mener det er det eneste fornuftige.