Stoltenberg er ingen Hollande

Det var ikke måte på hvor mye de rødgrønne lovet de skulle endre på da de kom til makten i 2005. Men det er ikke særlig mye radikalt som har skjedd under sosialøkonomen Jens Stoltenbergs ledelse. For å få SV og Sp med seg på laget, måtte han legge bort den reformiveren han viste i sin første regjering. Jens Stoltenberg har endt om som systemets mann. Han har ikke utfordret det bestående og markert et alternativ slik François Hollande gjør i Frankrike.

Hollande lovet en radikal endring hvis velgerne ga ham mandat til å overta presidentpalasset i Paris etter Nicolas Sarkozy. 5. mai i år kunne han feire seieren. I løpet av tre måneder har Hollande gjort som han sa. Minstelønnen er økt, Sakozys kutt i pensjoner er opphevet, de skattekuttene som Sarkozy gikk inn for i håp om å stimulere til økt verdiskaping, er erstattet med skatteøkninger. Bedriftsbeskatningen er økt. Lønningene til direktørene i statsselskaper er redusert drastisk. Inntekter over en million euro i året, skal fra januar av beskattes med 75 prosent. Det er innført skatt på handel med aksjer. Han har virkelig flådd de rike, slik SV, LO og venstresiden i Ap bare har snakket om.

Det Hollande har fått utrettet på kort tid, står i slående kontrast til det de rødgrønne han oppnådd når det for eksempel gjelder lederlønninger. Før helgen kritiserte Per Kristian Foss (H) og Knut Arild Hareide (KrF) de rødgrønne for at de bare prater om reduksjon i lederlønningene.

Men det er systemet som gjør at de ikke klarer å gjøre noe med det. Det er noe hjelpeløst over en regjering som snakker mye om hva de vil gjøre og så får de ikke gjort noe. Jens Stoltenberg våger ikke gjøre som Hollande.

De borgerlige vil selvsagt ikke få gjort noe mer på lederlønnsområdet. Forskjellen er at de vil prate mindre om det.

Hollandes popularitet har falt som en stein på meningsmålingene. Det er 60 prosent som sier de ikke er fornøyd med ham. Hollande har dessuten innsett at han ikke kommer noen vei med Angela Merkel. Det blir ingen endringer i den finanspakten EU har vedtatt. Hollande må tilpasse seg. Nå må han ta fatt på de budsjettkuttene som er nødvendig som følger av at EU har bestemt at ingen kan ha et underskudd på mer enn tre prosent neste år. Hollande varslet i helgen en to års hestekur. Han vil øke skattene enda mer og forsøke å skjerme offentlig sektor så godt det lar seg gjøre. Hollande går dermed motsatt vei enn den kuttveien Storbritannia og de fleste andre EU-Land har slått inn på.

Hollande sier han vil gjøre alt som står i hans makt for å hindre økt arbeidsløshet. Det blir ikke lett. I forrige uke kom meldingen om masseoppsigelser i fransk bilindustri. Industrien klager over at Hollandes skatteregime. De mener han dreper vekstevnen og investeringsviljen i næringslivet. Det som framstår som et frisk forsøk på å få EU til å legge om kursen og representere et alternativ til EUs rådende kuttstrategi, kan falle temmelig dødt til jorden. Det kommer til å bli livlig i gatene i Paris utover høsten når franskmennene forstår at Hollande er mer maktesløs enn han har gitt inntrykk av.

Sosialistene vant i Frankrike. De klarte nesten å få flertall i Hellas. Onsdag har de muligheten til å feie statsminister Mark Rutter i Nederland av banen og ta makten. Det vil i tilfelle forrykke maktbalansen i EU.

Men hva betyr det om det er et borgerlig eller et sosialistisk flertall i EU? I mindre grad enn en skulle tro. EU er blitt et system som eksiterer i kraft av sin egen logikk knyttet til fri konkurranse og bevegelse av kapital, tjenester, produkter og arbeidskraft over landegrensene. Gjennom EØS avtalen er vi en del av dette systemet med hud og hår. Eurolandene forsøker nå å løse eurokrisen ved å oppgi sin selvstendighet i enda større grad. De må bli en union styrt av Brussel om euroen skal overleve. Men velgerne i land etter land vender tommelen ned for dette prosjektet. Det mest sannsynlige er at det kommer til maktesløshet rundt om i systemet. Våre styringsproblemer er tross alvoret rundt 22. juli små sammenliknet med utfordringen de fleste andre EU-Land står overfor.

Når Jens Stoltenberg løper rundt og viser diplomene Ap har gitt seg selv, «Førsteplass i styring», fortsetter han i en velkjent Ap-tradisjon. Ap mener de har vist at de er best på å holde kapitalkreftene i sjakk, verne velferdsstaten, fordele oljeformuen på en måte et flertall av befolkningen er fornøyd med, ivareta de ansattes rettigheter og sørge for balanse i økonomien, alt innenfor EØS-avtalens rammer og der det også tas rimelig hensyn til at de fagorganiserte må være med på laget.

Jens Stoltenberg kommer til vokte EØS-avtalen selv om motstanden mot den i LO er sterkt økende. EØS-avtalen tvinge nemlig Norge til å innordne seg det som er rasjonelt og markedsmessige riktig. Uten EØS-avtalen hadde ikke Jens Stoltenberg kunne stå i mot presset om å bruke penger på en måte som ikke skaper varige verdier. Uten EØS-avtalen ville Jens Stoltenberg blitt tvunget til å opptre mer som Hollande som virkelige forsøker å stake ut en sosialistisk kurs for Frankrike, men med det reduserte handlingsrom som EU-medlemsskapet representerer.

Ap har vært gode på styring innenfor dagens system. Jens Stoltenberg har fortsatt i Gro Harlem Brundtlands forvaltertradisjon. Det som bør plager Jens Stoltenberg er at det for tiden lyder temmelig hult når han snakker om god styring. Gjørv-kommisjonen har slått ettertrykkelig fast at de rødgrønne har sviktet når det gjelde å styre og verne folks live og helse. Jens Stoltenberg har havnet i en styringsmessig hengemyr. Tre forvaltningsnivåer, hundrevis av små kommuner, en rekke direktorater, en stadig strøm et EØS-direktiver og politikerne som pøser på med stadig nye lover, måle- og styringsdokumenter bidrar til hengemyren.

Vi har laget et samfunn som blir stadig vanskeligere å styre. I EU er krisen akutt. De har laget ris til egen bak ved å ha utviklet en styringsform en stadig økende andel av befolkningen ikke vil ha. Det brer seg en matthet i systemet. Vår styringsproblemer er tross alvoret knyttet til 22. juli små i forhold til det de strever med i EU-landene.