Allerede Holberg viste med all tydelighet hvor lett det er å argumentere for enhver sak da han lot Erasmus Montanus «bevise» at mor Nille er en stein. For problemet er ikke å finne argumenter for noe man vil ha igjennom. Problemet er heller ikke å veie for og mot, pro et contra, slik mange har lært i logikkundervisningen.
Jeg innrømmer noe nølende at jeg tilhører den delen av befolkningen som ikke vil ha «ingen reklame takk» på postkassen. Jeg liker faktisk å lese reklame. Reklame er interessant, enten den er dagfersk eller den for eksempel er 20 eller 40 år gammel. Hva noen forsøker å selge, og måten de argumenterer på, sier mye om et samfunn, som det er vanskelig å finne ut på annen måte. – Det er mitt alibi.
Det er fort gjort. Og det er ikke vanskelig. Omtrent en tredel av alle ungdommer på videregående skole klarer det. De hopper av. Eller ramler ut. Eller slutter, som det også heter. Exit. Salida. Fin.
Normaliteten er viktig, men den kan være begrensende og undertrykkende. I denne spenningen trer annethet frem som et mulig referansepunkt i velferdspolitikken.
Alle som er bitte litt oppi åra, husker sikkert Leif Justers «Mot normalt». «Mot normalt», sa han med sin rare, hese stemme. Og alle brølte av latter. Vi var ikke helt sikre på hvorfor. Men vi lo
Jeg løper for å møte en person som kommer med ferga. Jeg er på den lille øya Lamu på kysten av Kenya. Jeg liker ikke tanken på at noen venter på meg, så jeg skynder meg. Da hører jeg plutselig en vennlig stemme som trenger inn gjennom skylappene rundt mitt stressa hode: – Hei! Du er på Lamu nå. Her er det ingen som skynder seg!
Det er ikke så lett å gi en entydig definisjon av hva empowerment er. For meg bringer begrepet tankene hen på Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter.
Jeg tenker også på Tage Danielssons julefortelling om unge Karl Bertil Jonsson som tar julepresanger fra de rike og gir til de fattige, og på hans strofe: «För den trötta samhällskroppen vore kanske bästa boten ifall tankarna från toppen kom från roten».