Empowerment som livsinnstilling – kan vi lære noe av Pippi Langstrømpe?

Pippi møter frøken Rosenblom

I sosialt arbeid og arbeid i helsevesenet har begrepene empower og empowerment kommet til å handle om såkalt «gode» i motsetning til «dårlige» måter å forholde seg til klienter eller publikum på. Ved en god måte å forholde seg på, viser man respekt og ydmykhet og gir den andre en god selvfølelse. Når man forholder seg på en dårlig måte, får man den andre til å føle seg usikker, uskikket og til og med dårlig.

Selv blir jeg spesielt oppmuntret av en episode i Pippi Langstrømpe går til sjøs. Pippi er en liten rødhåret jente, som er rik og sterk, snill og glad, modig og selvhevdende, og ikke redd for å utfordre voksenverdenen når hun synes at noe er galt. I november 2005 feiret man «girl power»s sekstiårsjubileum verden over.

Frøken Rosenblom er en rik gammel dame, som pleier å komme på skolen en gang i året for å eksaminere barna. De som svarer riktig, får en belønning, for eksempel karameller, penger, rosa ullbukser eller suppe. De som ikke kan svare, eller svarer feil, må gå og stille seg i skammekroken.

Barna skjelver i køen foran frøken Rosenblom. Flere og flere havner i skammekroken. Så kommer turen til Pippi. Hun svarer gjennomgående feil – ifølge frøken Rosenblom, som blir mer og mer opprørt over Pippis svar og oppførsel. Til slutt er begeret fullt, og frøken Rosenblom sier:

– Du er det mest uvitende og det mest uskikkelige barn jeg noensinne har sett! … Gå straks bort i skammekroken!

Pippi går motvillig bort i skammekroken, der det er dyster stemning. Pippi forsøker å muntre dem opp, og bestemmer seg for å lage en egen spørrelek. Hun snur seg mot en tynn gutt i blå skjorte:

– Du, sa hun, – nevn en som er død.

Gutten så jo litt forbauset ut, men så sa han: – Gamle fru Pettersen i Bakersmuget.

– Ser vi det, ser vi det, sa Pippi. – Vet du om noen flere?

Men det gjorde ikke gutten. Da laget Pippi trakt med hendene for munnen og hvisket høyt: – Karl XII, vel!

Så spurte Pippi alle barna etter tur om de visste om noen som var døde, og alle sammen svarte: – Gamle fru Pettersen i Bakersmuget og Karl XII.

Pippi roser barna og sier at det sikkert ikke finnes så dyktige barn som dem noe annet sted. Men så skal dere sannelig få en belønning også, sier hun. Hvert eneste barn får en gullpenge og en stor pose med karameller. Og alle barna som egentlig skulle stå og skamme seg, blir glade isteden.

 

Figur 1. Innstilling hos Pippi Langstrømpe og frøken Rosenblom

Hverandres motpoler

Pippi Langstrømpe og frøken Rosenblom er hverandres motpoler (se figur 1). Når Pippi lager spørrelek eller eksaminasjon, er det ingen tapere, men bare vinnere. Pippi roser barnas prestasjoner, og bryr seg ikke om det de ikke kan. Hun er en gjødsler som hjelper barna i gang. Med sitt inkluderende språk skaper hun trygge relasjoner og stolte barn. Og barnas tidligere engstelse, uro og skam er som blåst bort. Pippi lærer barna at man kan bite hodet av skammen. Pippis entusiasme og oppmuntring, i kombinasjon med at barna får vise at de kan prestere noe, gjør at barna føler seg stolte og fylles av emosjonell energi.

Frøken Rosenblom forholder seg på en helt annen måte overfor barna. Det spiller ingen rolle om barna har andre gode evner og egenskaper. Feil svar på det frøken Rosenblom synes er viktig, resulterer i et besøk i skammekroken. Frøken Rosenblom opptrer som en ugressbekjemper og bruker et separerende språk, som gjør barna redde og usikre. De vet også hva som venter dem om de svarer feil. Derfor er det en frykt for skammen hos barna. Spørrelekritualet hennes er angstskapende. Frøken Rosenblom tømmer barna for emosjonell energi. Hun er en energityv.

Emosjonell energi og empowerment

La meg holde fast på begrepene emosjonell energi, skam og stolthet. De har en sammenheng, og er viktige for de prosessene som fremmer eller hemmer empowerment.

Jeg skal begynne med emosjonell energi. Emosjonell energi er et begrep som er sentralt i den amerikanske sosiologen Randall Collins’ teori om interaksjonsritualer (Collins 2004; se også Dahlgren og Starrin 2004). Litt forenklet refererer begrepet til de følelsene vi har når vi deltar i sammenhenger, for eksempel møter og ritualer, der vi føler at vi kommer til vår rett. Da fylles vi med emosjonell energi, som ytrer seg i entusiasme, solidaritet, selvtillit og handlekraft.

Men møtene og sammenhengene kan også tømme oss for emosjonell energi, og da føler vi oss mismodige, motløse og kraftløse. Det er altså en sammenheng mellom følelser og makt.

Emosjonell energi innbefatter følelser om hva som er rett og galt; hva som er moralsk og hva som er umoralsk. Individer som er fulle av emosjonell energi, føler seg gode og verdifulle. De føler at det de gjør er riktig. Personer med lite energi føler seg tvert imot mislykte, og mildt sagt usikre på om det de gjør er rett og riktig.

Emosjonene skam og stolthet

Randall Collins’ begrep emosjonell energi har tydelige berøringspunkter med den betydning de to amerikanske sosiologene Thomas Scheff (1990) og Susanne Retzinger (1991) gir emosjonene skam og stolthet. Skam gir lav grad av emosjonell energi og stolthet gir høy grad av emosjonell energi.

For Scheff og Retzinger er disse emosjonene selvreflekterende følelser, som fyller en viktig funksjon når det gjelder å vise tilstanden i de sosiale båndene mellom mennesker. Skam er et tegn på truede og usikre sosiale bånd, og stolthet på trygge og sikre bånd.

Skamfølelsen rommer en dobbelthet. Den kan være både konstruktiv og destruktiv. Den er konstruktiv når den bidrar til å reparere sosiale bånd, og destruktiv når den skader de sosiale båndene. Et eksempel på destruktiv skam er når skammen brukes til å trykke ned og kontrollere andre, som i det tidligere viste tilfellet med frøken Rosenblom.

Typisk for skammen er at den påvirker hele selvet, og derfor får konsekvenser for individenes selvtillit. Både skam og stolthet har selvet som sitt viktigste og sentrale mål. Skammen senker selvtilliten, minsker viljen til å handle og ta egne initiativ. Stoltheten oppnår det motsatte, den øker handlekraften og viljen til å ta egne initiativ.

Paternalisme og empowerment når man skal hjelpe

Empowerment og paternalisme utgjør to forskjellige måter å forholde seg på når man skal hjelpe mennesker. Den paternalistiske tankemodellen omtales som den falske kjærlighetens autoritet.

Da den amerikanske psykologen Julian Rappaport, en av empowerment-litteraturens frontfigurer, på 80-tallet formulerte sin skarpe kritikk mot paternalistisk tenkning innen områder som offentlig helsevesen og sosialt arbeid, hevdet han at slik tenkning hadde utspilt sin rolle (Rappaport 1981, 1987). Den er basert på en forestilling om at vanlige mennesker er passive, uvitende og har stort behov for hjelp og styring ovenfra.

Det paternalistiske systemet bygger på over- og underordning. Man antar at mennesker i sin alminnelighet, og utsatte mennesker i særdeleshet, ikke selv er i stand til å vite hva som er best for dem. Det er opptil en «ekspert» eller myndighet å bestemme dette. Konsekvensen blir at livet for «vanlige mennesker» blir planlagt og bestemt av andre. Det kan ofte hende at disse andre selv mangler autentisk erfaring om problemene de har påtatt seg et ansvar for å finne løsninger på. Historisk sett har disse ekspertene hatt stor innflytelse over samfunnsutviklingen. De har ment å vite for eksempel hvordan folk vil bo, hvordan de skal opptre som småbarnsforeldre, hva som er passende påkledning, hvilken mat man skal spise. Ikke engang de mest intime sidene av menneskelivet har vært overlatt til tilfeldighetene. Uansett om dette kan ha skjedd i beste mening, så har det hatt en viktig bakside, og det er denne baksiden som empowerment-litteraturen har viet sin oppmerksomhet (Starrin 1997, Swärd & Starrin 2006).

Når man ut fra den paternalistiske tankegangen skal løse problemer som arbeidsløshet, fattigdom og sykdom, spiller de arbeidsløse, de fattige og de syke en underordnet rolle, både under utredningen og under gjennomføringen av forslagene. Den administrative «ekspertens» synspunkter veier alltid tyngst.

I den paternalistiske modellen er vanlige mennesker i bunn og grunn ukyndige, og trenger veiledning av eksperter og veivisere på veien gjennom livet. Argumentene er at «villmannen» må siviliseres, «krøplingen» må tas hånd om og «hedningen» må omvendes; alt til deres eget beste.

Figur 2. Særtrekk ved den paternalistiske modellen

Den paternalistiske tankemodellen

I figur 2. gjør jeg et forsøk på å sammenfatte noen vesentlige trekk ved den moderne paternalistiske samfunnsstrukturen. Det mest grunnleggende trekket er forestillingen om nødvendigheten av hierarkier, og inndelingen av mennesker i overordnede og underordnede. Handlingene som utføres, preges i stor grad av et ønske om orden. Å utferdige direktiver samt å utøve kontroll er derfor tydelige særtrekk.

Idealtypen er den strenge og allmektige far, som – når det oppstår tvister – tiltros evnen til å løse problemer, gi anvisninger for menneskers oppførsel, samt hvilke moralske verdier som skal gjelde.

Ved sin side har den strenge faren den gode moren. Med den gode moren mener jeg mennesker som utfører hjelpende handlinger, som i og for seg er gode, men som samtidig er underordnet den strenge fars regime. Hennes oppgave er støttende og oppmuntrende. Hun er føyelig og gjør ikke opprør. I stedet er det hennes oppgave blant annet å mildne virkningen av de beslutningene som er tatt og satt i verk av den strenge far. Hun gjør gode gjerninger, men det forventes ikke at hun setter spørsmålstegn ved den strenge farens selvbestaltete autoritet.

Moderne paternalister finner vi blant annet i forretningslivet, i politikken og innenfor byråkratiet.

Moderne «gode mødre» finner vi i dag i velferdssektoren. De jobber i sosialetatene, på sykehus, i omsorgsyrker og i arbeidsformidlingen. De trøster, snakker med og støtter mennesker med private bekymringer eller sosiale og helsemessige problemer. Selv om de forventes å være lojale mot den paternalistiske ordningen, finnes det en kim til forandring i de gode mødrenes handlinger, i retning av det som rommes i begrepet empowerment.

Et språk fri for følelser

Den paternalistiske tenkemåten gjør bruk av en språkkode som i høy grad er fri for følelser. Den språklige koden krever distanse, og kan således ha som oppgave å kjøle ned et eventuelt språklig engasjement. Den språklige koden er ikke noe som fremmer klientens selvbestemmelse. På pleiehjemmet eller arbeidsformidlingen kan det for eksempel lyde slik: «Nå skal fru Svendsen ta denne kaken til kaffen.» «Denne jobben jeg tilbyr deg, den skal du ta, for jeg tror den er bra for deg!» Selv om alt dette sies i beste mening, er det i bunn og grunn uttrykk for paternalisme, og en forestilling om at den gamle og arbeidsløse ikke selv er i stand til å ta fornuftige avgjørelser. En alternativ måte å forholde seg på, kunne være å si: «Vil du ha en kake til kaffen?» og på arbeidsformidlingen: «Jeg har en ledig jobb til deg. Hva sier du til det?»

Et separerende språk i forhold til utsatte grupper fører til at over- og underordning skapes og holdes vedlike.

Empowerment handler om makt

Empowerment handler om makt. Men selv om vi intuitivt forstår hva vi mener når vi snakker om makt, er maktbegrepet komplekst. Makt kan oppfattes dels som et nullsumspill, der mer makt til den ene betyr mindre makt for den andre. Men makt trenger ikke innebære «den enes død, den annens brød». Makt kan også være ekspanderende. En person kan få makt uten at de andres makt minsker (Swift og Levin, 1987).

Deling av personlig makt, som for eksempel i veiledning og rådgivning og ved foreldreskap, representerer et høyt menneskelig nivå, som også kan overføres til andre områder i samfunnet. Når professoren veileder doktorgrads-studenten, foreldre gir råd til barna, arbeidskameratene stiller opp for hverandre eller forbrukerkonsulenten gir råd til gjeldsofferet, finner det sted en omfordeling av makt uten at noen av partene taper makt. Og minst en part – studenten, barnet, arbeidskameraten og gjeldsofferet – har fått mer makt.

Empowerment med et inkluderende språk

Tenkemåten som preger mye av empowermenttenkningen betoner de horisontale relasjonene mellom menneskene. Man tar avstand fra over- og underordning til fordel for menneskers likeverd og betydningen av å stå side ved side i kampen for menneskeverd og respekt. Eksempler på aktører kan være folkebevegelser, fagforeninger, kooperativer, lokale bevegelser, selvhjelpsgrupper og grendelag. Mobilisering, påvirkning, uformelle løsninger og sivil ulydighet er viktig innenfor rammen av denne modellen.

Et basalt utgangspunkt er at mennesker har kompetanse og evner som kan utvikles, men at de hindres i dette av autoritetstro, formynderi, profesjonalisering, jantelov og utpreget arbeidsdeling (Ronnby, 1995).

Idealtypen er ildsjelen, folkeopplyseren og agitatoren. Den språklige koden er både følelsespreget og følelsesmessig nøytral.

Et viktig trekk i den språklige koden som kjennetegner den empowermentpregede innstillingen til mennesker i sin alminnelighet og utsatte grupper i særdeleshet, er at språket er inkluderende. Kjennetegnende trekk i det inkluderende språket er at det er oppmuntrende (så interessant, kan du fortelle mer … så hyggelig at du likte praksisplassen); medfølende (jeg skjønner hvor vanskelig det må være for deg i denne situasjonen); bekreftende (jeg synes det var riktig av deg å protestere mot dette). Det er viktig å vise respekt og at man mener alvor med det man sier.

Det inkluderende språket skaper en gjensidig trygghet og forsterker den enkeltes selvfølelse. Å bli sett, hørt og tatt på alvor og respektert er viktige ingredienser for selvfølelsen.

Om kunsten å «ikke ta imot dritt»

Et viktig element i prosesser som fremmer empowerment er å lære seg å stå imot fornedring og ydmykelser, eller for å bruke et populært uttrykk, lære seg å «ikke ta imot dritt». På slutten av fortellingen om frøken Rosenblom sier Pippi til barna, litt underfundig – dere skal aldri glemme å takke meg for at jeg sparte dere for lyserøde ullbukser. Pippi «tar ikke dritt». Hun gir ikke opp overfor sosietetsdamer og andre myndighetspersoner når de forsøker å sette henne på plass ved ydmykelser eller når de truer med straff.

Å lære seg å håndtere situasjoner der man blir krenket, ydmyket eller på annen måte motarbeidet, er ikke lett. I stedet er det vanlig å miste fatningen. Det kan videre bety at man snur følelsen innover, prøver å skjule smerten, blir stille og unnvikende. Eller man kan bli aggressiv, rasende eller til og med voldelig.

Coleridge (1993) skriver at det er lett å kjenne igjen en person som er empowered. Han nevner blant annet at en slik person er bestemt, men ikke aggresiv; konfronterende og ikke unnvikende. Sett fra et empowermentperspektiv er det viktig å lære seg å ikke miste fatningen når man blir utsatt for krenkelser eller ydmykelser. Man trenger blant annet å lære seg konstruktiv konfrontasjon.

Den som har lært seg konstruktiv konfrontasjon, har også lært seg at det i mange tilfeller er mest fornuftig å gå sammen med andre, noe som innebærer at mennesker som deler erfaringen av å ha blitt ydmyket, gjør felles sak.

Denne kronikken sto på trykk i Velferd 8-2007 og er en redigert og forkortet del av et kapittel i boken «Empowerment i teori og praksis», gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.

Litteraturliste:

** Coleridge, P (1993). Disability, Liberation and Development. Oxford: Oxfam.

** Collins, R. (2004) Interaction Ritual Chains. Princeton: Princeton University Press.

** Dahlgren, L, & Starrin, B (2004). Emotioner, vardagsliv och samhälle. Malmö: Liber.

** Rappaport, J (1981). «In Praise of Paradox: A social Policy of Empowerment over Prevention». American Journal

of Community Psychology, 9(1), 1–25.

** Rappaport, J (1987). «Terms of Empowerment/Exemplars of Prevention: Toward a Theory for Community

Psychology». American Journal of Community Psychology, 15(2), 121–148.

** Retzinger, S (1991). Violent emotions. Shame and Rage in Marital Quarrels. London: Sage Publications.

** Ronnby, A (1995). Den lokala kraften – Människor i utvecklingsarbete. Stockholm: Liber.

** Scheff, TJ (1990). Microsociology. Discourse, Emotion, and Social Structure. Chicago: The University of Chicago Press.

** Starrin, B (1997). «Empowerment som tankemodell». I Forsberg, E & Starrin, B (red.), Frigörande kraft –

Empowerment som modell i skola, omsorg och arbetsliv. Stockholm: Gothia.

** Swift, C, & Levin, G (1987). «Empowerment: An Emerging Mental Health Technology». Journal of Primary

Prevention, 8 (1–2), 71–94.

** Swärd, H & Starrin, B (2006). «Makt och socialt arbete». I Meeuwisse, A, Sunesson, S & Swärd, H (Red.).

Socialt arbete – en grundbok. Stockholm: Natur och Kultur, (2:a upplagan).