Den som har, skal få, og det i overflod...

Problemet er at uansett hvor mye man veier og argumenterer, så står man igjen med en liten rest, som må vektes annerledes enn de andre argumentene, en rest som er uveibar, som handler om etikk, moral og holdninger. Og denne resten kan være viktigere enn de andre logiske argumentene.

I dag kan det se ut som om det er Matteus-evangeliet, og ikke argumenter, som i økende grad har fått rollen som praktisk guide i velferdspolitikken: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Særlig når det gjelder politikken overfor arbeidsløse kan det se ut som om dette utsagnet fra bibelen er retningsgivende. Har du ikke arbeid, får du ikke helsebehandling før de som har arbeid har fått det de behøver. Den som har arbeid, må jo bli frisk og komme seg raskt tilbake til jobben.

Kanskje ikke så rart da at det danske Folketinget nå synes at tiden er inne for at de som ikke har jobb, heller ikke trenger bolig, i hvert fall ikke før de som har arbeid, har fått. For har du ikke arbeid, da er det vel heller ikke så farlig om du ikke har et sted å bo. Dessuten, har du ikke jobb, har du jo god tid til å stå bakerst i køen.

I Norge er det slik at har du råd til å kjøpe din egen bolig, da tyr staten til med subsidier i form av skattelette. Det får ikke de som ikke eier boligen sin, selvfølgelig. De har jo ikke noe, så da kan de heller ikke få.

Goden selveierbolig er altså en vei til flere goder. Det er likevel arbeid som er selve veien. Arbeidslinja ser ut til å være i ferd med å bli ikke bare alle tings mål, men også middelet – til andre velferdsgoder.

Hva blir det neste? Bakerst i køen hos tannleggen hvis du ikke har arbeid eller bolig? Man skal tjene sitt brød i sitt ansikts sved. Hvis ikke får man tygge graut.

Eller bakerst i køen i kassa på Rimi? Der går det jo bort mye tid som kan brukes til samfunnsnyttig arbeid. Ja, kanskje vi like godt skulle innføre et system med to køer over hele fjæla: til kassa på supern, til NAV, til toget? En for de som har, og en for de som ikke har. Og blir toget fullt av de som har, kan jo de andre bare vente til neste tog. Såpass må de da kunne ofre for at arbeidslinja skal fungere.

Spøk til sides: Jeg tror det er på tide å sette etikk og solidaritet foran arbeidslinja som rettesnor i vårt velferdssamfunn, før tankegangen om annenrangs borgere smitter over til nye områder. La oss være så uærbødige at vi snur litt på Bibelens ord:

Den som har, må tåle å vente. Mens den som ikke har, han skal få – både bolig, medisinsk behandling og minst like mye eller lite i skattelette som boligeieren. Det sømmer seg liksom mer for en velferdsstat.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 8-2008