Narrenes skip

Den noe barokke tittelen på denne kronikken er som mange vet, hentet fra Michel Foucaults berømte bok «Galskapens historie» (1961). Foucault beskriver hvordan bestemte sykdomsbilder som spedalskhet, kjønnssykdommer eller galskap krevde utelukkelse fra det etablerte fellesskapet av friske og velfungerende borgere i gammel tid. Man visste ikke hvordan smitte fungerte rent medisinsk, men man kjente fenomenet. Det kan forklare den sosiale behandlingen av de spedalske og de kjønnssyke. Fellesskapet måtte beskyttes.

Stengt ute av godvilje

De syke ble i noen grad overlatt til seg selv – også fordi den gamle medisinen kunne utrette lite eller ingenting med dem. Men utelukkelsen og isoleringen skjedde også for de sykes egen skyld. Om det skulle skje helbredelser, måtte det i alle fall mirakler til.

Den førmoderne medisinen var ikke bare opptatt av legen og hva han kunne greie. Den var også opptatt av å påkalle overnaturlige hjelpere – helgener som gjerne hadde fått en voldsom død, som var blitt brent, flådd, hakket opp eller knust – og som derfor kunne hjelpe og trøste dem som led under lignende plager. Isolasjonen skulle bidra til å forberede mirakelet. Den gjorde det lettere for de overnaturlige hjelperne å finne fram til akkurat dem de tenkte å ha en særlig omsorg for. Religiøse bilder, figurer og navn på institusjoner forsøkte å påkalle de overnaturlige hjelpernes oppmerksomhet der hvor de syke ble innhegnet. Man skal ikke overse den mulighet at også isolasjonen kunne være bestemt av godvilje mot dem det gjaldt.

De gale

De gale faller i en noe annen kategori, fordi galskap ikke er smittsomt medisinsk sett. Regelen i den førmoderne verden var at tåpene og de gale vandret fritt omkring. De var påminnelser om menneskelivets og fornuftens skrøpelighet. De representerte på mange måter en tragisk visdom, en belæring som man leste ut av deres skikkelser og hyl.

Økt disiplinering og kontroll

I den tidlig-moderne verden strammes grepet om de normale gjennom sivilisasjonsprosesser. Med økt disiplinering og kontroll skulle det mindre til å falle utenfor. Hos de normale skulle lidenskaper og begjær bringes inn under administrasjon. Derfor kunne man ikke lenger ha de gale flyende omkring, slik at de kunne undergrave moralen.

Kapitalismen og statsapparatet anerkjente bare det som virkelig som kunne telles, måles og veies. Samfunnslivet, og ikke minst produksjonslivet, ble oppfattet som et felles prosjekt som hvilte på bestemte, målrettede ytelser. De som ikke uten videre kunne bidra til fellesprosjektet, måtte man gjøre noe med, så de ikke gikk i veien for de nyttige og geskjeftige.

Internerer de ubrukelige

Foucault forteller en røverhistorie som er hentet fra litteraturen snarere enn fra kulturhistorien, om hvordan «narrenes skip» ble flytende hospitser for de uregjerlige på de europeiske elvene og kanalene. De gale ble satt på vannet som er uten grenser, ustadig og fritt. De ble fengslet i det åpne. «De ble passasjerer mellom to verdener de ikke kunne tilhøre og som ikke kunne tilhøre dem.» Vannet var det elementet som renset og markerte overgangen mellom fornuften og ufornuften.

På 1600-tallet ankret skipet opp og støptes inn i hospitalet – dåren, tåpen eller narren ble definert som «gal». Innesperringen først i hospitalet og så i klinikken avløser utsendelsen på skipet.

Det er mye å si til denne røverfortellingen som historieskrivning, men Foucaults poeng er riktig nok: hospitalet internerer de ubrukelige, de fattige og de uhelbredelige. I hospitalet lever de utenfor loven, utenfor det normale samfunnet, under egne prosedyrer for disiplin og straff.

Arbeid som veien til frelsen

Både dåren og den fattige mistet da sin mystiske verdighet. Fattigdom og galskap formidlet ikke lenger noen form for visdom. Arbeidet alene ble den nye moralske kraften og den eneste veien til frelse. Bare dem som på egne vegne kunne overskride sin unytte og ubrukelighet, kunne vende tilbake til fellesskapet.

Resten av samfunnet måtte holdes utenfor smitten fra de unyttige. De lastefullt uvirksomme representerte en ufornuft og var like farlige for den moderne, rasjonelle orden, som de spedalske hadde vært det for sine omgivelser. De måtte isoleres om de ikke kunne følge arbeidets disiplin og rytmene i fellesskapets liv.

I den etablerte moderne orden representerer den gale og uvirksomme en mangel, en feil, en svikt. Ørkesløsheten er opphavet til alle laster, heter det.

På 1700-tallet fremviser man også de gale i bur, på linje med bjørner og tigre, for at alle skal skjønne hvor stort spranget er mellom det animalske, udresserte levevesen og sivilisasjonens rasjonalitet. Så langt Michel Foucault.

Sivilisasjonen disiplinerer

Man kan illustrere det samme forløpet ved å ta utgangspunkt i oppdragelse og skolegang. Sivilisasjonsprosessens stramme krav gjør en rekke opplysningstenkere til pedagoger. Spranget mellom barnet som natursubstrat og den voksne som kulturprodukt ble stadig større, slik at man måtte legge strategier for å lose de små gjennom ungdomstiden og frem til full deltakelse i det sosiale livet.

Både Rousseau, Locke og Kant ser den krisen som er under oppseiling, fordi sivilisasjonens disiplinære fordringer stadig skjerpes.

Noe av det meste verdifulle i Foucaults fortelling er understrekningen av hvor brutalt det moderne prosjektet er, hvilke enorme anstrengelser som nedlegges i eksersis og disiplin for å kunne fylle en funksjon i det moderne systemet.

Trenger mer enn velvilje

Inkluderingspolitikk går derfor historisk sett mot strømmen. Her skal det mer enn velvilje til for å bryte en lang historisk utviklingslinje. Tvert imot er det kanskje slik at velviljen sikrer seg glansen fra de rette meninger, mens resultatet kan bli ulykkelig for dem velviljen gjelder. For velviljen kan vurderes både som demonstrasjon, som dekorasjon, og ut fra sine reelle konsekvenser.

For en utenforstående har norsk velferdspolitikk ikke sjelden en spøkelsesaktig likhet med norsk bistandspolitikk. Man ønsker først og fremst at vår velvilje skal være hevet over enhver tvil, og så er det ikke fullt så farlig med de reelle konsekvensene.

Samtidig med at de gale ble isolert og sendt ut på narreskip, bygde man de første ghettoene i Europa. I utgangspunktet skjedde det for å beskytte de fremmede. Et fengsel ble ghettoene først langt ut på 1600-tallet, det vil si hundre år etter at de ble reist. Det som gjøres eller innrømmes av velvilje, kan altså få resultater som er helt uten velviljens varme.

Alle deler av utviklingshistorien, fra dåre, tåpe og narr til den gale og den sinnssyke – det er betegnelser som avløser hverandre i tid – alle deler av prosessen var styrt av velviljens intervensjoner.

Der hvor Foucault syns å forutsette en ond vilje, tar han åpenbart feil. Virkeligheten er mer gjenstridig, for godhetens og ondskapens veier krysser hverandre ofte og gjerne.

Når det gjelder norsk bistandspolitikk, har man nå endelig etter 50 år begynt å tenke gjennom de langsiktige virkningene av at vi fyrer opp under korrupsjonssystemer i hele den tredje verden, av lutter velvilje.

Ikke en dag for tidlig

Selve programmet for magasinet Velferds konferanse i vår, med tittelen «For tøft å være inkludert?», gjorde meg glad, fordi man åpenbart skjønner – ikke en dag for tidlig – at de vanskelige spørsmålene om integrering og velferd krever mer enn velvilje.

Jeg har en kollega som alltid gjentar at de eneste menneskene han virkelig er redd for, er de som vil ham vel. Det er så enkelt å tro at jobben er gjort når man setter alle kluter til for en god sak, når det ikke finnes moralske innvendinger mot målsettingen. Men moralske avgjørelser uten gode strategier for å oppnå definerte resultater, er og blir en demonstrativ affære.

Les hele kronikken i Velferd 5-2008