Mot normalt

Denne unormalt lange og skranglete fyren snakket mest om vær og nedbør. Men også om spedbarn. Sist uke er det født 38 barn – «mot normalt» 32, ble det sagt på nyhetene. Det syntes Juster var noe forferdelig sludder. Han dro opp på fødeavdelingen med en gang. Han ville komme til bunns i dette. Og ganske riktig, han fant seks barn på fødeavdelingen som ifølge nyhetsleseren ikke skulle vært der. Dette normalitetstyranniet irriterte Juster noe grassalt. Hva var det som var så mye bedre med å være normal – og tilhøre de 32 – enn å være unormal og tilhøre de seks andre?

Hvorfor er ordet normal blitt et bør-ord? Og ikke noe som forteller hva det fins flest av? Hvorfor denne angsten for det unormale? I andre sammenhenger er det jo det eksklusive, det som det finnes få av, som er det gjeve.

Likevel, det er ikke mange som skryter av å være unormal. Bortsett fra kunstnere, da. Og det skjønner jeg godt at de gjør. For hva er vel egentlig «normalt»? Er ikke det noe som er sånn midt på treet? Som det går 18 av på dusinet, som moren min pleide å si. Hvorfor er det så mye å trakte etter – å være sånn midt på treet? Det må da være mye morsommere å befinne seg langt ute på grenene, der blader, blomster og iblant til og med frukter gror.

På «Velferdkonferansen» i vår beveget vi oss litt ut på grenene. Vi snudde kamera og viste de kampene vi sjelden får se. Vi så hvordan livet kan arte seg når man ikke tilhører de som klarer å klamre seg fast på arbeidslinja – når den fyker av gårde i sin normalfart på 120.

På denne konferansen, som vi kalte «Er det for tøft å være inkludert?», spurte vi: – Kan vi finne andre veier til et verdig liv enn arbeidslinja – denne protestantiske arbeidsetikkens forlengede linje? Kan vi gjøre det lettere å velge hvilket liv man vil leve, det midt på trestammen eller det oppe i trekronene? Kan vi finne et godt uttrykk for arbeid som ikke er lønnsarbeid? Og verdsette begge deler like høyt? Slik at det ene ikke blir «normalt» og det andre «mot normalt»? Vi håper at denne konferansen bidro til en økt bevissthet om «den linja» som kan føre til et rikere og romsligere samfunn – der ikke målet er å bli like, og sånn midt-på-treet-normale.

Han er inne på noe viktig den unge gutten med en muskelsykdom, som jeg intervjuet i forrige nummer av Velferd. Han sier: «Å være annerledes er sunt. – Mest sunt for dem som ikke er annerledes.»

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 5-2008.