Hvis politikere høyt på strå begynner å si rett ut det de faktisk mener, kan litt av hvert komme ut av kontroll. Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, skapte stadig skandaler med det han kunne finne på å si. Men politisk sett var det lite å bry seg om. Langt verre er det når nåværende statsminister, Mario Monti, får tyskerne på nakken for det han sier offentlig.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til Aftenposten i dag at han frykter for velferdsstatens framtid, særlig dersom vi får en regjering dominert av Høyre og Frp etter valget neste år. Støre uttaler seg på bakgrunn av at han leder et underutvalg i komiteen som skal legge fram nytt program for Ap for perioden 2013-2017. Dette er eldgammelt nytt, egentlig. Ap går til stadighet til valg for å bevare velferdsstaten, selv om velferdsstaten overlevde i beste velgående under Kjell Magne Bondeviks samarbeidsregjeringer.
Det er ikke mye vi har hørt til Audun Lysbakken i sommer. Han i likhet med de fleste andre profilerte SVere, har hatt ferie. De satte vararepresentant Aksen Hagen på «medievakt». Han har gjort sitt beste, men SV ville selvsagt nådd lenger ut om Audun Lysbakken hadde kastet seg innpå i debatten om romfolket, lederlønninger, oljepolitikken og EU-krisen, for eksempel. Men har Lysbakken ferie, så har han det. Da prioriterer han familien og å gjøre noe annet enn å drive politikk. Forståelig nok.
Det kan være slitsomt å være bare seg selv. Det er det sjelden vi er. Vi opererer i roller. En del av oss har mange roller vi må fylle både privat og i yrkeslivet. En rolle gir struktur og retning. Rollen er en form for akkumulert kunnskap som har vist seg å fungere. Slik er det å være pappa. Slik er det å være leder. Vi vet en god del om det på forhånd. Når vi plutselig befinner oss i rollen, hjelper også forventingene fra andre oss til å fungere godt i rollen. Ledere er slik. Fedre er slik.
I dag samles EU-lederne for å gjøre et siste forsøk på redde euroen. Italias statsminister Mario Monti sier rett ut at han tror eurosamarbeidet rakner om de ikke lykkes i å legge fram en omfattende og troverdig plan for hvordan euroen skal føres videre. Spania har nå så høye renter på sine lån at de ikke i lang tid kan klare å holde på euroen. De får krisehjelp til bankene i disse dager, men det spørs om det holder særlig lenge.
Det er ikke godt å bli klok på hva Jens Stoltenberg mener om hvordan krisen i Europa skal løses. I desember roste han regjeringssjefene i EU for å ha kommet opp med en plan for å kutte offentlige kostnader og redusere gjelden. Det var på den tiden Angela Merkel og Nicolas Sarkozy regjerte. Men krisen i EU rullet videre og de franske velgerne sendte Sarkozy ut av presidentpalasset.
Barneombud Reidar Hjermann pakket seg før helgen ut av kontoret. Det er like greit. Han har fylt kvoten for frimodige utspill, hvorav en del av dem ikke har hengt på greip. Det gjør ikke hans siste ide om at barn må få være med i prosessen når nye lærere skal ansettes heller. Han sier til NRK at skolene bør arrangere en audition ved læreransettelser. Han mener barna kan se andre ting enn de voksne og at rektor kan sette seg i et hjørne for å observere hvordan samspillet fungerer.
Redaktøren i Aftenposten, VG, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen holder hardnakket fast på at det er de som bestemmer hva som skal komme på trykk i deres avis. De har helt rett. Disse avisene er imidlertid med i Media Norge som Schibsted eier med hud og hår. Avisene driver for tiden med vel 600 millioner kroner i overskudd, men Schibsted er bekymret. Opplaget faller og noe må gjøres.
Harald Stanghelle er en drivende dyktig journalist, en skarpskodd analytiker og en av landets fremste redaktører. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps.Stillingen som politisk redaktør i Aftenposten er landets viktigste kommentatorstilling. I fem år fra 1995 var politisk redaktør i Dagbladet.
John G. Bernander forsøker å gjøre det så normalt som det kan gjøres, at han slutter i NHO etter tre år. Det er det jo ikke. Tre år er for kort tid selv i et børsnotert selskap i et marked i stor endring. Normal regjeringstid for en NHO-sjef er i alle fall syv, åtte år. Bernanders begrunnelse for å slutte er at han har fått et tilbud om å være med gamle venner i selskapet Viking Heat Energies for å utvikle og selge en liten varmekraftmaskin.